Espen Bredesen
Espen Bredesen helt privat: – Har aldri sydd puter under armene til barna
Nå som to av tre barn har flyttet ut, har Espen Bredesen og kona Vibeke endelig tid til å trene. – Å la hjertet få lov til å jobbe litt, er så viktig! sier den tidligerer medaljegrossisten.
Et lavtrykk har akkurat passert Trondheim, og byen er som hentet ut fra en reklameplakat for vinterlandet Norge.
Når vi ankommer hopphelten Espen Bredesens (57) hjem på Kvål, en liten halvtime fra sentrum, har solen så vidt rukket å karre seg over horisonten.
Gradestokken viser drøye fire blå, og Espen speider optimistisk ut gjennom de store vindusflatene på villaen som klamrer seg fast i fjellskrenten over Kvål sentrum.
– Det lover godt for ski-VM, slik det ser ut nå! fastslår han.
VM-minner
Espen slår seg ned i sittegruppen like ved vinduet.
I skogholtet nedenfor bukker greinene tungt etter for tyngden av nysnøen. 28 år etter forrige VM i trønderhovedstaden, er det med vesentlig mer senkede skuldre VM-ambassadøren nå ser frem til nok et mesterskap i «bartebyen».
– Det blir spennende å se som det blir den folkefesten det ble på 90-talllet! Jeg har troen på at både arrangementet og resultatene kommer til å bli veldig bra, selv om man aldri har en garanti. Jeg husker selv med skrekk og gru hvordan det gikk da jeg skulle hoppe, innrømmer Espen.
Det er med en aldri så liten bismak han husker tilbake. Hoppfavoritten ledet rennet i liten bakke i 1997, men idet Espen skulle sette utfor i andre omgang, forsvant oppdriften.
– Bakken var kjent for det; at vinden kunne snu fort. Jeg kjenner meg ennå litt bitter for at rennlederen da ikke roet ned til det snudde igjen, slik at også den som ledet rennet, kunne få hoppe med samme oppdrift som de andre. Hadde jeg fått 20 sekunder til på meg, hadde det vært mer rettferdig. I stedet ødela det mitt renn, forklarer Espen engasjert.
Les også: Johann Forfang: – Kristin betyr alt for meg
Kona Vibeke Lie Bredesen
VM-nedturen til tross, Espen står igjen som en helt i hoppbakken, med historisk gode resultater.
I 1994 ble han en av de store folkeheltene da han sikret OL-gull i normal bakke på hjemmebane.
Den dag i dag er han en del av den eksklusive klubben på to utøvere som har vunnet OL-gull, VM-gull, Hoppuka, Verdenscupen, Holmenkollen – og hoppet lengst i verden på ski – før han la opp i 2000.
– Å stå igjen som den mest meritterte norske hopperen i historien, greier jeg å kjenne på en stolthet over i dag, sier han med et skjevt smil.
Kona, Vibeke Lie Bredesen (51), skyter kjapt inn fra siden:
– Til tross for de merittene han har, har Espen aldri gått med nesen i sky. Jeg har alltid opplevd ham som ydmyk og med føttene godt plantet på jorden, smiler dama, som har holdt sammen med idrettshelten i over 30 år.
25 år etter at han la opp, kan Espen fortsatt mane frem følelsen av å slippe bommen, kjøre ned ovarennet, ta sats ved hoppkanten og sveve så langt han kan, før han setter et solid telemarknedslag.
– På vei opp, kunne jeg kikke meg rundt. Få med meg folkehavet. Idet jeg satt meg ned, holdt jeg blikket festet langt fremover. Da hverken hørte jeg eller så noe. Det var helt stille. Begynte det å blåse litt og forholdene endret seg, da kunne jeg kjenne hjertet slå fortere. Da kom nervene, erindrer Espen.
Idet skiene traff bakken, var det som om noen skrudde opp volumet.
– Da var jeg tilbake igjen og fikk med meg alt som skjedde rundt meg.
– Er det noe i livet etterpå som kan fremkalle noe av det samme fokuset og følelsene?
– Nei. For det har aldri vært noe som har betydd like mye. Det nærmeste jeg kommer, er golf.
Les også: Nils Jacob Hoff: – Hun var forbannet på seg selv
Småbarnsliv
Det er over 20 år siden han satte utfor hoppkanten for siste gang.
Der andre toppidretts-pensjonister beskriver et vakuum når det målrettede treningsregimet opphører, rakk Espen aldri å havne der.
– Da var småbarnslivet i gang med en gang for meg. Så ble jeg kontaktet av NRK for å bidra som hoppekspert rimelig kjapt, og hadde dermed fortsatt én fot innenfor idrettsmiljøet. Jeg hører at det er mange som trenger å fylle det tomrommet etter idretten, men for min del var det inget tomrom å fylle, forklarer Espen og utdyper:
– I tillegg er det gjerne de som brågir seg på topp, som sliter mest. For min del gikk den prosessen naturlig. Det hadde gått dårlig noen år, og jeg var klar for å starte på et liv med andre berikelser.
Like før karriereslutt, gikk ferden fra Oslo til Vibekes hjembygd, Kvål. Og det er her de har sjonglert et familieliv de siste 25 årene.
Når vi møter familien, er både lillesøster Savannah (16) og storebror Noah (21) hjemme hos mor og far. Eldstejenta Aurora (25) skulle også vært her, men dårlig vintervær sørget for kansellerte flygninger fra Oslo.
Igjen har livet bydd på store endringer for familien.
– Jeg og Vibeke står plutselig uten like mange forpliktelser i hverdagen. Nå bor både Noah og Aurora i Oslo, og Savannah greier seg for det meste selv. Dermed har vi ingen å følge opp lenger.
Espen trekker nærmest litt overrasket på skuldrene. Vibeke mener imidlertid det er en sannhet med modifikasjoner.
– Det er ingen tvil om at vi er en svært sammensveiset familie, og vi er fortsatt svært til stede for barna våre, selv om de i teorien nå er «voksne». Vi har alltid prioritert å tilbringe mye tid sammen. Vi hjelper dem med flytting, døren her står alltid åpen og vi er mye på telefon sammen. Jeg tror det er få barn som deler så mye og er så ærlige med mammaen og pappaen sin som våre, ler hun hjertelig.
Les også: Hedda Berntsen: – Det var et sjokk og preget hele familien
Leder i avfallsselskap
Espen nikker enig. Det følger likevel med en annen frihet nå som to av tre barn har forlatt redet.
– Det har frigjort mer egentid. Og er det én ting jeg vil gjøre mer av nå, er det å trene og spille mer golf, understreker Espen, som jobber som daglig leder i avfallsselskapet Retura.
Han fyller 57 år nå snart, og det synes han egentlig føles helt forferdelig. Men han har allerede en klar plan på hva han skal gi seg selv i gave når han fyller 58.
– Det er å ha en kropp som er i god form. Det er den beste gaven du kan gi deg selv! Å la hjertet få lov til å jobbe litt, og rydde plass til systematisk trening i en hektisk hverdag, er så viktig!
Er det én ting paret bruker tid på å prate om, er det nettopp det.
– Vi snakker mye om at vi burde ha trent! flirer Vibeke.
De to har fortsatt nok av andre ting å prate om også. Og deres felles interesse for å reise kommer til å ligge høyt på prioriteringslisten i tiden som kommer. De mener å ha funnet fasiten på et langt samliv.
– God kommunikasjon er nøkkelen. Og selv om vi kan være drittlei, velger vi alltid hverandre. Jeg synes vi kan klappe oss selv på skulderen etter å ha holdt sammen i 31 år. Vi står stødig, uansett hva livet kaster i vår retning.
Les også: (+) Jeg vet godt at han har elskerinner, men jeg velger å lukke øynene
Robuste barn
Selv om det også følger et vemod med at barna ikke er like avhengig av sine foreldres støtte og oppfølging, kan de også kjenne på en stolthet over menneskene de nå sender ut i verden. Noe har de gjort riktig!
– De er selvstendige barn som aldri har fått sydd puter under armene. De er robuste og har tidlig måttet ta ansvar. Det har vi vært opptatt av. Og det uttrykker de takknemlighet for i dag, forteller Espen, som også har sertifisert seg som coach etter endt karriere.
Mental helse, særlig blant unge, vekker et sterkt engasjement i idrettshelten.
– Barna får gå sine egne veier. Det er viktig å reise, lære og erfare. Det teller mye mer å samle venner og opplevelser, enn å tjene mye penger!
Noah, som er godt i gang med politistudiet i Oslo, ler.
– Den setningen der har jeg hørt ofte!
Og skulle savnet bli for intenst, har Espen og Vibeke sikret seg en liten pelskledd venn som vil ha behov for omsorg også i årene som kommer.
– Dere må hilse på maltipooen Nila. Hun er så liten at det er flaut å gå tur med henne. Men når jeg kommer hjem fra jobb, er hun den første jeg hilser på, forteller Espen, uten å skjule sin hengivenhet.
Ender også minstejenta opp med å søke mot hovedstaden når den tid kommer, er ikke Espen og Vibeke i tvil om hva de skal gjøre.
– Da flytter vi etter!
