Forfatter og psykolog Einar Økland
Einar (84) samler på alt mulig – har et helt spesielt autosøk på Finn
Forfatter og psykolog Einar Økland har flere hyllemeter med gamle metallbokser, ukeblader, papirdukker, glansbilder, postkort og enda flere rare ting fra fortiden. Nå er det blitt utstilling av noe av alt det rare han har tatt vare på.
I Einar Øklands veg i bygda Valestrand i Sveio bor psykolog og forfatter Einar Økland. Han er en artig og kritikerrost herre.
Artig fordi han samler på glans og papirdukker, ukeblader og kjeksbokser. Kritikerrost fordi han stadig vekk høster godord for bøkene sine (han har skrevet over 80 stykker), og ganske nylig fikk han en sekser for diktsamlingen «Andre tider – et poetisk album».
Einar bor altså i en vei oppkalt etter seg selv, omtrent en times kjøretur fra flyplassen i Haugesund. Der, i sitt gamle barndomshjem, har han fylt hus og låve med små og store skatter, men det er ikke derfor han har fått en vei i hjembygda oppkalt etter seg – det skyldes mer hans originale forfatterskap.
Einar regnes blant våre mest allsidige forfattere, han har skrevet både for barn og voksne, både dikt, romaner, noveller, skuespill og sakprosa. Han debuterte i 1963 med diktsamlingen «En gul dag».
Einar ble født hjemme en iskald januardag i 1940 i det som nå er kjøkkenet i huset. Han var enebarn og flyttet hjemmefra i ung alder, men kom så tilbake igjen sammen med kona Liv Marit i 1980. Siden har han bygget på, pusset opp og bygget på i enda flere retninger, slik at det gamle småbruket fra 1900-tallet i dag er en stor, vakker og helt moderne villa.
Kona Liv Marit
Vel forberedt på rot og høye stabler med ting og tang som man jo innbiller seg at en samler omgir seg med, blir vi mildt sagt forbauset over hvor lyst, luftig og ryddig det er i samlerens nydelige hjem. Så er det vel kanskje lærerkona Liv Marit som holder orden der i huset?
– Nei, det er jeg som rydder. Jeg må ha orden for å beholde oversikten, smiler Einar, og forklarer at det må være et slags system i alt han samler på, ellers ville han ikke finne tingene sine.
De få gangene han ikke finner det han leter etter, er det fordi Liv Marit har vært der og ryddet i sakene hans, påstår far i huset. Liv Marit lytter, men lar klokelig temaet ligge, og nøyer seg med å himle litt med øynene bak hans rygg.
Nå er forresten nesten halvparten av samlingen til ektemannen gjennom over 50 år på museum. Sunnhordland museum har laget utstillingen Den vesle manns kunst basert på Einars gamle trykksaker innenfor populærkultur, barnekultur, bruksgrafikk og trivialkunst. Det er stor stas, synes han selv. Men hvordan begynte det egentlig, og hvor kom denne forunderlige samlemanien fra?
– Bare så det er klart, jeg liker ikke å kalle meg for en samler. En samler definerer jeg som en som samler på noe spesielt for så å skaffe seg en komplet samling av nettopp det, sier Einar.
Mens han selv, derimot, samler på så mye forskjellig. Men så visst ikke på kunst av Munch eller andre verdifulle malerier eller gjenstander, snarere tvert om. Einar ser verdien i det vi andre ofte kaller skrot.
– Det begynte med frimerker og fugleegg, og en veldig fin metallboks, humrer Einar og viser frem en heller unnselig liten boks med falmede motiver av to seilbåter.
– I barndommen gjemte jeg alle mine skatter i denne boksen, det være seg en blank knapp, en mynt eller et fint postkort. Siden fikk jeg flere bokser, og i dag er det jo en god del kan du si, smiler Einar skjelmsk og peker i retning hyllene i trappeoppgangen mellom husets tre etasjer.
Der står den ene fine kjeksboksen etter den andre dekorativt oppstilt mellom kakao-, konfekt- og dropsbokser i metall. I dag har Einar mistet tellingen på hvor mange bokser han egentlig har, men historien bak hver og en av dem, den kan han.
Les også: Pest og plage: Ingen savner disse tingene
Samler for å forstå
I tillegg til metallbokser er han lidenskapelig interessert i gamle trykksaker, særlig spesielle bøker som folk har gitt ut på eget forlag. Men Einar er også en hund etter alt fra reklameplakater, ukeblader, gamle telegrammer, til- og fra-gavelapper, artig emballasje, etiketter på sardinbokser og andre rariteter fra det vi gjerne omtaler som folkelig kultur.
Det meste er fra årene mellom 1890 og 1950. Ofte mye av slikt vi gjerne kaster når det skal ryddes på loftet.
– For meg har dette kulturhistorisk verdi, det er folkloristikk som forteller om vanlige folks liv og om tider som var, sier Einar.
– Jeg samler for å forstå, og jeg samler på enkeltting som et eksempel på noe, ikke for å få tak i flere av samme sort, fortsetter han.
Einar snakker varmt om arbeidet til mindre anerkjente kunstnere som måtte livnære seg av å tegne bokillustrasjoner, glans, julekort, etiketter, reklameplakater, gavelapper og hva enn det var markedet etterspurte.
– Ofte var det usignert bruksgrafikk, sier Einar.
Altså den vesle manns kunst – som også utstillingen hans heter. I de ulike trykksakene finner Einar det han omtaler som vår visuelle arv. Den anerkjente forfatteren føler seg nemlig like godt hjemme blant trykksaker fra den så ofte utskjelte lavkulturen som i den åndelige høykulturen der hans egne bøker plasseres.
Les også: (+) Gjengene som gjorde Oslos gater utrygge på 1950-tallet
Kritisk psykolog
Også som ung psykolog grep Einar tak i temaer som var annerledes. Men da han i fagbladet til psykologiforeningen skrev en kritisk artikkel om lobotomering (en type hjerneoperasjon, journ.anm), ble han innkalt til høyeste hold med streng beskjed om å la temaet ligge.
Hvis han skrev mer om dette, kunne det bli vanskelig å få jobb i fremtiden, lød det bak skrivebordet. Einar tenkte sitt. Den gangen ble sykehusene for psykisk syke kalt asyler – og var de heldige, hadde de kanskje én psykolog på 500 pasienter. Einar sa opp.
Siden begynte han å undervise studenter på forberedende prøver i psykologi. Men så ble kona gravid, og Einar etterhvert en ivrig barnevogntriller, noe som var høyst uvanlig for en ung mann på begynnelsen av 1960-tallet. Men hvem bryr seg – i hvert fall ikke Einar Økland.
Siden har han gått sine egne veier, oftest innom hver eneste brukthandel han kom forbi. Einar har en egen nese for gammel trykksverte, også den kulørte.
I årevis har Einar også trålet landets mange antikvariater og langsomt opparbeidet seg en av landets mest originale samlinger av ukeblader og tidsskrifter. På utstillingen på Sunnhordland museum en halv time unna Einars hjem, kan man nyte et assortert utvalg av gamle Allers, Norsk Ukeblad, Hjemmet og Alle Kvinner fra 1930- til 1960-tallet.
Alle spekket med illustrasjoner og langt færre bilder enn hva vi omgir oss med i dag. Einar leser hverken artiklene eller romanene, men studerer gjerne illustrasjonene med lupe.
– Den økte mengden av illustrasjoner både i avisene og i den kulørte pressen skapte en ny kunstnerklasse. Det var dyktige fagfolk som på bestilling kunne illustrere omtrent hva som helst, hvor som helst. Mye var usignert, men med lupe er det fort gjort å finne ting som går igjen hos hver enkelt, sier Einar og ser lur ut – han storkoser seg når han finner en ukjent illustratørs signatur i form av et spesielt tegn eller et objekt som går igjen.
Les også: (+) «Mamma, skal kvinner ha store bryst?», spurte datteren på 10 år. Hun så på reklame for plastisk kirurgi
Boken «Kant-i-kant»
– Disse illustratørene blir sjelden omtalt i kulturhistorien, og de fleste blir gjerne glemt. Det håper jeg å kunne gjøre noe med, sier Einar, som har sikret seg at samlingen hans av trykksaker med diverse illustrasjoner blir bevart for evigheten.
I boken «Kant-i-kant» snakker Einar for eksempel om snømannen som var et yndet motiv på så mange julekort i eldre dager. Hvem var kunstnerne bak disse kortene, og hvorfor ble snømannen så populær? Om det temaet kan Einar holde et foredrag om det skal være, eller skrive en lengre artikkel.
Einar er en forfatter som er nesten mer opptatt av bilder enn tekst, men hvis du spør ham om han betrakter de mange anonyme illustrasjonene han har samlet på som reelle kunstverk, heiser han øyebrynene og svarer at kunst er jo så mangt – ofte noe som gir de urolige ny ro, og de rolige ny uro.
Om det å skrive godt, sammenligner Einar med det å trenge seg gjennom alt man vet fra før helt til man kommer til det ukjente.
– For man kan jo ikke vite før man virkelig vet, sier Einar underfundig, og forteller at han stadig vekk har et fast autosøk på finn.no med søkeord som «artig».
Nettet har gitt den lidenskapelige samleren enda flere muligheter for knallkjøp. Jakten er så visst ikke slutt selv om Einar nylig fylte vitale 84 år. Han fikk ingen festtelegram, men heldigvis har han en god del fra før.
Les også: Margit Sandmos grusomme barndom: – Så lett kan et menneske ødelegge så mye for et annet
Er 84 år gammel
– Jeg arvet en del festtelegrammer etter moren min, men viet dem ikke særlig oppmerksomhet før jeg begynte å sortere telegrammene etter motiver på 1970-tallet. Telegrammer hadde stor betydning i folks liv i nesten et halvt århundre fra 1900 til cirka 1950, og det er artig å se hvilke motiver som ble benyttet, synes Einar.
– Å få et telegram var stort, og mange samlet dem i permer. For meg har det vært interessant å sammenligne motivene som ble benyttet, selv om det er mye av det samme som går igjen. Flagget til topps, blomster og landskap, lyng, hav og måker, sier Einar, som ikke synes at Telegrafverket var særlig oppfinnsomme av seg.
– Motivene forteller nok mer om hva som ble ansett som passende enn om hva folk egentlig likte, tror Einar.
Han synes det var et frodigere motivtilbud på alle «telegrammene» som private firmaer kunne tilby – og som aldri ble «telegrafert» av Televerket, men sendt som brev.
Og man kan jo undres over hvorfor det var akseptabelt å ønske hverandre gledelig jul med illustrerte julekort av fulle nisser med ølkrus og grisehoder på fat, når festtelegrammene stort sett holdt seg til vakker natur?
– Et festtelegram innbød til mer høytidelighet. Motivene skulle ikke være så følelsesladet. De illustrerte telegrammene ble en del av folks uttrykksrepertoar på den tiden, men motivene ble for trivielle etterhvert og kostet nok mer enn det smakte, tror Einar, som i tillegg til så mangt også svermer for «Svarteper».
– Jeg har alltid vært interessert i «Svarteper». Jeg synes det er så fint at man skal finne taperen og ikke vinneren. Taperens historie er noe som opptar meg, sier psykologen med Norges største samling av kunst for den lille mann.
Einars utstilling på Sunnhordland museum på Stord er vel verdt et stopp hvis du er på de kanter. Husk å sette av god tid. Utstillingen er som en tidskapsel og vekker mange minner hos et godt voksent publikum. Derfor er det også godt å vite at alle disse skattene blir tatt vare på for ettertiden.
Einar har nemlig bestemt seg for å bevare dem der de er nå, for så å gjøre dem tilgjengelige og inngå bruksavtaler med nære kulturinstitusjoner i samråd med livsarvingene sine. Slik kan vi alle, med tid og stunder, få lov til å ta dypdykk i Einar Øklands helt unike samling.
Denne saken ble første gang publisert 11/08 2024, og sist oppdatert 11/08 2024.
