Det er typisk norsk å være rasist
I over 200 år har diskriminering vært loven i Norge.
Grumset i kommentarfeltet. Vi har alle hørt om det - og Karpe Diem har laget en fantastisk sang om det.
Men før man setter seg til doms over dem som er "rebell i kjellerleiligheten sin", kan det ha noe for seg å ta en titt på den norske historien.
For å parafrasere: Det er typisk norsk å være rasist. I alle fall i den moderne og utvidede betydning av begrepet.
Statsministeren var prest fra parti som bestemte religionen til politikerne
Diskriminering og forskjellsbehandling basert på holdninger, overbevisning og kjønn har vært mer regelen enn unntaket i norsk historie.
Og vi trenger ikke gå spesielt langt tilbake i tid for et typisk eksempel:
Mellom 1997 og 2005 hadde Norge, med et kort avbrekk, en prest som statsminister. I det religiøse partiet han representerte var det forbudt å være politiker med mindre du forkynte at du var personlig kristen - samtidig som de jobbet mot rettighetene til homofile.
Dette er en omstendighetsrekke som vi ikke ser spesielt blidt på i andre land.
Norge er grunnlagt på rasisme
Men la oss gå helt tilbake. I 1814 kunne Norge stolt erklære uavhengighet og Grunnloven ble skrevet.
Allerede i 2. paragraf ble det klart at Norge ikke tok spesiell avstand fra rasisme.
Her ble det slått fast at evangelisk-lutherske religionen skulle være statsreligion - samt de famøse ordene:
«Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»
Skal vi tro historiebøkene skal riksforsamlingsmedlem Wilhelm Frimann Koren Christie ha omtalt forbudet som «avskyelig intolerant», uten at det fikk støtte fra resten av mennene på Eidsvoll.
Overlevde i 140 år
Den nøyaktige begrunnelsen for hvorfor de valgte å ta inn forbud mot Jesuitter, munkeordner og jøder er fortsatt uklar - spesielt siden resten av Europa var i ferd med å myke opp sine regler.
Forbudet mot jødene ble derfor opphevet i 1851, forbudt mot munkeordener ble fjernet i 1897 - mens forbudet mot jesuitter ikke ble fjernet før i 1956!
Og det var ikke som om det ikke var debatt rundt den vedvarende diskrimineringen. Både i 1897 og 1925 ble forslag om å fjerne den rasistiske paragrafen nedstemt.
Det var ikke før Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen at en så seg nødt til å snu - til store protester - og grunnloven ble endret.
Grunnloven slår derimot fortsatt fast at kongen er pålagt å være kristen, selv om statsreligionen er opphevet.
Dessuten skulle det ta 100 år fra Grunnloven ble vedtatt til kvinner kunne stille til valg og fikk stemmerett på lik linje med menn.
Homofili sidestilt med sex med dyr - helt frem til vi fikk e-post
Om man skulle være av den villfarelse at Norge så ut til å kvitte seg med sine diskriminerende trekk rundt århundreskiftet, tar en grundig feil.
I 1902 kom det en ny straffelov, som slo fast at homofili og sex med dyr var likestilt:
«Finder utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar.
Med samme straf ansees den, som har utugtig Omgjængelse med Dyr, eller som medvirker dertil.»
Da en i 1956 fant ut at det var på tide å slippe jesuitter inn i landet, skulle det fortsatt gå 16 år før en fant ut at det var på tide å oppheve forbudet mot homofili.
Det skjedde det samme året som e-posten ble introdusert: 1972.
Diskrimineringen fortsatte
Men selv om homofili ikke lenger var forbudt, var det på ingen måte slik at diskrimineringen mot homofile stoppet. Da partnerskapsloven ble innført i 1993, stemte KrF mot hele forslaget, men fikk ikke flertallet med seg.
Det betydde ikke at kampen var over: Året før Kjell Magne Bondevik ble statsminister for første gang, gikk han til Stortinget for omkamp og foreslo å fjerne homofiles rettigheter til partnerskap som nå var fastslått.
Retten til å diskriminere
I 2005 ble "diskrimineringsloven" innført, som slår fast at diskriminering er forbudt.
Nei vent, sa vi forbudt?
Det understrekes at store deler av loven ikke gjelder for «tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål, dersom handlingene eller aktivitetene er av betydning for gjennomføringen av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål».
Eller sagt på en annen måte: Det er ikke lov å diskriminere, med mindre du har et livssyn som sier at diskriminering er helt OK.
Derfor kan for eksempel den Norske kirke nekte å ansette homofile prester - og nekte å vie homofile par, samtidig som de mottar støtte fra staten. Det samme gjelder organisasjoner, som Frelsesarmeen.
Slik er det fortsatt.
Og senest i 2015 slo helseminister Bent Høie fast at praktiserende homofile fortsatt ikke skal få lov til å gi blod.
Forbudet forsvares med at det er "risikoatferd" som er begrunnelse for nekt, ikke homofili i seg selv.
Forskjellsbehandling
Og statens forskjellsbehandling stopper ikke der.
Det er å strekke det langt å smøre dette sammen med rasisme, men "rasismeparagrafen" i lovverket trekker frem nasjonal opprinnelse.
I dag er det slik at du som reisende til Norge forskjellsbehandles betydelig utelukkende basert på hvor du kommer fra. For noen land må man ha visum for å komme inn til Norge, mens innbyggere fra andre land slipper.
Hverdagsrasismen er vedvarende
De siste årene har den strukturelle diskrimineringen i offentlig forstand blitt stadig mindre, men det er fortsatt tydelig at "hverdagsrasismen" eller "fremmedskepsisen" fortsatt er tilstede hos mange.
I 2012 slapp Institutt for Samfunnsforskning en rapport om diskriminering i Norge. Den slår fast at det å ha et navn som ikke klinger norsk, er svært dumt:
«Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn.»
SSB melder på sin side at 43 prosent av ikke-vestlige innvandrere er overkvalifisert for sin stilling - mens det for resten av av befolkningen bare er 11 prosent som er overkvalifisert.
I en spørreundersøkelse gjennomført av SSB fra før nyttår var det bare 27 prosent som var helt uenig i at "innvandrere flest" er en kilde til utrygghet.
Dessuten er FN kritisk til at det er for mye rasisme i Norge.