Dødsfjellet
Da de krysset Dødssonen på Mount Everest, var deres skjebne beseglet
11. mai 1996 døde fem klatrere på Mount Everest. Erfaring hadde ingen betydning.
- Jeg klarer ikke å kjenne fingrene mine, det var ikke dette jeg betalte deg 65.000 dollar for, brøler Beck Weathers til Adventure Consultants ekspedisjonsleder Rob Hall.
Datoen er 10. mai 1996.
Beck Weathers henger i dødsangsten og stigen som går over isfallet Khumbu på ruten til toppen av Mount Everest.
Rett ved siden av ham har det nettopp gått et lite skred. Det er i alle fall slik filmen "Everest" omtaler hendelsen. I dag åpner filmen om den store dødsdagen på Everest 11. mai 1996 filmfestivalen i Venezia.
Tilstede er Jake Gyllenhaal, Emily Watson, Josh Brolin og Jason Clarke som Rob Hall - og ikke minst den islandske regissøren Baltasar Kormakúr- filmfestivalen i Venezia med filmen om tragedien i 1996.
Et ondt varsel
I mai 1996 tar den svært erfarne klatreren Rob Hall med seg et team av klatrere som har hyret ham til å nå toppen av «Everest». Det skal vise seg at hendelsen med Beck Weathers skal bli et varsel på noe langt verre.
Tragedien på Mount Everest 11. mai 1996 tok livet av åtte mennesker på under et døgn. Det var til da det høyeste antall personer som hadde omkommet på en dag, mens de forsøkte å nå toppen av verdens høyeste fjell.
Man kan ikke kjøpe seg til topps
Dødsfallene vakte enorm oppmerksomhet, og startet en stor debatt om kommersialiseringen av Mount Everest. Ulykkene kom samtidig som erfarne klatrere stadig utvidet businessen å ta med seg relativt uerfarne eventyrlystne klatrere opp.
Folk betalte hundretusener av kroner for å få være med på en ekspedisjon uten alltid å ha de beste forutsetningene for å klatre opp i en høyde der kroppen rett og slett stopper å fungere skikkelig.
Det var for øvrig også en holdning som ble delt av veteranklatrerne, selv om det skal sies at selvfølgelig ingen slapp til på Everest bare etter å ha gått en tur i marka.
- Hva er dette - en highway? Sier Jake Gyllenhaal aka den legendariske klatreren Scott Fischer i den «Everest».
Det skulle vise seg at man ikke kan kjøpe seg til topps på Mount Everest.
Screen9na04
De åtte som døde fra to ekspedisjoner 11. mai 1996 hadde alle lang erfaring med å klatre høye fjell.
Flere av dem hadde mange av verdens topper under beltet. Deres død beviste hvor utrolig små marginene er når du forsøker å klatre opp til 8.848 meter. Eller som en ekspedisjonsleder Rob Hall sier i filmen «mennesker er ikke ment å fungere i marsjhøyden til en 747». Fjellet er 29.029 fot.
Alt i alt døde 15 personer på Everest i klatresesongen 1996. Det var det største antallet som har omkommet på én dag på fjellet inntil 2015. Da døde 18 personer i en av fjellets base camps fordi jordskjelvet i Nepal utløste et stort snøskred.
Ved et merkelig treff var filmen "Everest"s såkalte second unit, svært nær raset og ble selv vitne til hvordan naturen gir og tar nådeløst.
Førstehåndsberetning
Dødsstormen i mai 1996 ble store nyheter, den har holdt seg også fordi journalisten Jon Krakauer var med i ekspedisjonen til Adventure Consultants og skrev en artikkel og så en bestselger av en bok i etterkant.
Filmen bygger til stor del på journalisten Jon Krakauers bok «Into Thin Air».
«Everest» følger to team, Adventure Consultants og Mountain Madness, som skulle nå toppen mellom 10. og 11. mai. Våren regnes som en god tid å klatre Everest fordi været er relativt stabilt innenfor visse tidsrom på dagen.
Men 11. mai ble klatrerne ble fanget i en snøstorm med vindstyrke lik jetstrømmer.
Den eneste grunnen til at vi faktisk vet hvordan det dramatiske forløpet var - og det som skjedde når stormen traff, var fordi jKrakauer var med på jobb for Outside Magazine.
Krakauer hevdet, som det berettes i filmen, at det på lang vei var ørsmå justeringer, et øyeblikks menneskelig svakhet og muligens også en ren og skjær kynisme som bidro til at klatrerne ble fanget - og døde - på fjellet.
Én for alle, alle for en-mentaliteten forvitrer fort når det gjelder å redde seg selv.
Akkurat hva som skjedde skal vi ikke gå så nøye inn på siden vi ikke skal avsløre for mye av filmens handling. Men møtet med det rasende fjellet blir på mange måter også møtet med menneskets verste og beste sider.
For mange på en gang
Den vanligste faren på Everest, foruten kulde, er høydesyke. Randen over 8000 meter kalles Dødssonen, rett og slett fordi menneskers kropper stort sett ikke er i stand til å fungere i slike høyder.
Høydesyke angriper både hjernen og kroppen fordi den ikke får nok oksygen naturlig. Du kan komme i en tilstand av demens, du kan tro du er fryktelig varm når du egentlig er i minus 40 grader og du vil sannsynligvis ikke klare å ta riktige avgjørelser.
Krakauer gjorde ingen hemmelighet av at han mente den kommersielle businessen var en stor del av skylda. Det varforå mange klatrere. Det ble kø i Dødssonen. Mange gikk glipp av det så veldig viktige tidsvinduet og ble fanget i stormen.
Åtte år etter tragedien publiserte to forskere i New Scientist Magazine en analyse der de også mente at fjellet 11. mai 1996 ble truffet av så voldsomt vær at det allerede farlige nivået på oksygen gikk ned ytterligere 14 prosent.
I etterkant er Krakauers bok, «Into Thin Air», blitt kraftig debattert og kritisert. Det kom ikke mindre enn seks bøker i etterkant som enten fortalte sin versjon av historien, eller ble skrevet som et tilsvar til Krakauers bok.
Døde mennesker på Everest
I dag ligger det 150 døde kropper på Everest. Klatrerne kan se noen av dem når de klatrer opp.
De fleste av disse likene ligger i Dødssonen - delvis fordi man rett og slett ikke kan frakte dem ned. Men de fleste ligger der fordi fjellet ble deres siste hvilested mens de forsøkte å gjøre det de ønsket seg mest av av alt i hele verden.
Screen9na04