Carina Olset Hovda
– Det startet med at han sa: «Jeg tar både deg og sykdommen»
Da Carina Olset Hovda la ut på den strabasiøse ferden mot 71 grader nord, tok det tre minutter før tobarnsmoren kjente på dødsangsten. Likevel har hun aldri følt seg mer levende enn nå.
– Dødsangsten er en ting. Det er likevel noe annet som har satt desto dypere spor fra «71 grader nord»-opplevelsen, rister Carina Olset Hovda (42) lattermildt på hodet.
– Det gikk nemlig pinlig sent opp for meg at jeg var den gamle dama. Jeg skjønner det jo nå. Jeg er over 40 år, har to barn og «voksen-jobb». Det er forskjell på meg og de i 20-årene, men den forskjellen hadde jeg ikke tatt innover meg før jeg dro.
Det hvite huset med et like hvitt stakittgjerde, åpenbarer seg ved foten av et tåkelagt skogholt i Hole kommune.
Vi passerer rosene moren har plantet ved inngangspartiet og følger Carinas lett gjenkjennelige, brede smil inn i gangen, forbi håndavtrykkene på det speilbelagte garderobeskapet (som hun vurderte å vaske bort før vi kom, men besluttet å la være).
Vi går videre inn i stuen hvor en terrakottafarget blomsterkasse med enhjørning-klistremerker og en håndplukket bukett med markblomster står som påminnelser om at det ikke er så verst å være hun «gamle dama» likevel.
– Nå vet jeg det, og det er lettere da. Å akseptere at jeg ikke trenger å være i 20-årene og like sprek, lenger. Som da vi hadde gått langt og den ene 20-åringen utbrøt: «Kjempebra jobba! Mora mi hadde aldri klart det der!»
Carina ler så de nykrøllede, blonde lokkene danser viltert over skuldrene.
– Jeg er jo faktisk jevngammel med mora, så det var jo et kompliment. Da bet jeg meg selv i leppa og fokuserte på at dette var positivt. Hun mente ikke at jeg er gammel, men at jeg er sterk!
Les også: TV-guide: Slik blir OL i Paris 2024
Alvorlig syk
Og rett skal være rett. Carina har et langt mer levd liv å vise til enn en gjennomsnittlig 20-åring. Da sikter vi i første omgang ikke til oppveksten i Burfjord i Troms, da hun flyttet hjemmefra som 15-åring, nederlaget hun kjente på da hun ikke kom gjennom nåløyet til luftforsvarets befalsskole eller de 16 årene som sportsprofil i statskanalen.
Bak de grønne øynene ligger det en enda dypere grunn. Å kjenne på dødsangst under en strabasiøs reise mot Nordkapp, ta imot en blomsterbukett fra forventningsfulle barnehender, møte mannen som rommer hele hennes historie. Alt dette har kommet som en bonus i et liv som på et tidspunkt fikk en bråstopp.
– Jeg vet hvor jævlig det kan være. Jeg har opplevd hvordan det føles når livet ditt blir tatt fra deg, på grunn av sykdom. Det er gjerne en klisjé, men i dag setter jeg pris på alt jeg kan gjøre. Jeg tar ingenting for gitt.
Det er 14 år siden Carina forsto at noe var alvorlig galt. En gryende mistanke under en jentetur til New York, endte med en diagnose hun aldri hadde hørt om før: Ulcerøs kolitt. Kroppen begynte å angripe seg selv, og det var helt uten forvarsel eller en god forklaring på hvorfor. Det som artet seg som en betennelsestilstand i tarmen ble begynnelsen på det føltes som slutten.
– På det mørkeste var det beksvart. Jeg er et menneske som alltid har klart å holde humøret oppe, det er alltid noe å glede seg over, og jeg prøvde å leve så normalt som mulig. Men på et tidspunkt rablet det for meg. Jeg sto på badet og greide håret, da nesten halve manken ble hengende igjen på hårbørsten …
– Det var et så synlig bilde på sykdom. Det hadde lenge vært en usynlig sykdom som jeg bevisst også holdt skjult. Der og da endret det seg. Nå kunne alle se hvor syk jeg var. Da følte jeg sykdommen hadde tatt over livet mitt. Jeg var sykemeldt, kunne ikke være sosial som før og var en skygge av meg selv.
Det var dager det eneste Carina maktet å gjøre, var å pusse tennene før hun var tvunget tilbake i senga. Der pakket håpet henne inn som et varmt teppe, men tanken slo henne: Kunne det hende hun skulle bo på soverommet resten av livet? Hver stein ble snudd. Selv cellegift ble forsøkt i kampen mot sykdommen. Carina kunne føle seg bedre i noen måneder, før medisinen sluttet å virke og det var over på neste.
– Det kom heldigvis nye medisiner hele tiden. Til slutt fant vi en som fungerte. Til nå hadde jeg målt verdier som var så høye at de ikke var målbare. Den første gangen jeg fikk en positiv test og verdiene mine hadde gått synlig ned, begynte jeg å gråte. Det var skummelt å håpe for mye, men etter fem år holdt jeg faktisk på å bli frisk!
Les også: Carina Olset: – Det verste som kunne skje meg
Ektemannen Tor Øyvind
I dag er en sprøyte i låret hver måned det som skal til for å holde sykdommen i sjakk. Uten den hadde hun aldri kunne takke ja til et eventyr som «71 grader nord», vært en aktiv mor eller dratt på Coldplay-konsert i Budapest – som hun og ektemannen skal av gårde på allerede dagen etter vi har vært på besøk. Ting folk flest tar for gitt, men som ikke er en selvfølge.
På veggen, like over yngstedatterens «Paw patrol»-leke på stuegulvet, henger bildebeviset på at den siste brikken i livets puslespill er på plass. I en prinsessekjole i hvitt, stråler Carina, ektemannen Tor Øyvind og døtrene Pernille (5) og Anna (3) mot oss.
20. august 2022 ga de hverandre sitt ja, og de to lysluggede jentene gikk ned kirkegulvet sammen med mamma og pappa. Familiedrømmen Carina alltid hadde båret på, men som hun fryktet ikke lå i kortene for henne – gikk i oppfyllelse.
gulvet med mamma og pappa. Foto: Hallgeir Vågenes
– Det hele startet med en Tinder-match i 2018. Jeg opprettet en Tinder-konto på lørdagen, etter oppfordring fra en venninne. Vi matchet på søndagen, møttes på torsdagen og så slettet jeg kontoen på lørdagen, ler Carina.
Han som er ekstremt lite glad i å ta bilder, hadde heldigvis lagt ved et bilde av noe annet enn fotballsko på profilen sin (Det var nemlig det det skulle vise seg at resten av kamerarullen hans besto av på det tidspunktet). «Tor, 28» var åtte år yngre, men også så fin at hun ikke fikk seg til å swipe mot venstre. Det skulle vise seg å bli et av livets aller fineste veiskiller.
– Da jeg forsto at han var fotballspiller, tenkte jeg at han bare var ute etter å ligge. Men han var jo så fin, at om han bare ville ligge var det også greit. Men det viste seg at vi var på akkurat samme sted med tanke på hva vi ønsket ut av livet. Han ville inn i voksenlivet som jeg hadde vært i en stund, men alene.
Carina greier ikke å slutte å smile når hun prater om han som skred inn i livet hennes som en ridder i mørk bomberjakke og Tiger-jeans.
– Tor Øyvind er fantastisk. Den måten han ser på meg gjør at jeg skjønner hva det betyr å bli elsket. Å være med ham gir meg en vanvittig følelse av å bli sett og verdsatt. Jeg unner alle å oppleve det samme, det er det beste som finnes. Å vite at man ikke er alene lenger.
Les også: (+) Da jeg leste meldingen, oppdaget jeg den store, mørke hemmeligheten til mannen min
Gravid etter fire måneder
Carina unnskylder seg brått. Hun registrerer at hun ikke har tilbudt oss kaffe og spretter opp fra godstolen. Hennes 177 cm på strømpelesten, forflytter seg lynraskt inn på kjøkkenet (og påpeker at det er prekært å få det pusset opp, helst allerede til høsten). Kort tid senere hører vi kaffetrakteren putre i bakgrunnen, og hun plukker opp tråden.
– Jeg var rask med å avklare det med tarmsykdommen, som fortsatt var litt plagsom da vi møttes. Det startet med at han sa: «Jeg tar både deg og sykdommen». Det gir meg en vanvittig trygghet med tanke på at jeg kan bli syk igjen. Om det skulle skje, er det ingen andre steder jeg vil være enn hos ham.
Ekstremt omsorgsfull, god samtalepartner, morsom, klok, rolig og fornuftig. Tor Øyvind er den som holder igjen når Carina spurter fremover. Hadde det vært opp til henne, kunne hele dette intervjuet vært en hyllest til mannen hun elsker. Og så jentene deres, da. Som hun hadde drømt om siden hun selv var et barn, men som hun var urolig for at hun ikke ville få.
– I den syke perioden tok ikke kroppen min opp nok næring til at jeg selv kunne fungere. Jeg kunne ikke båret frem et barn i den tilstanden, fordi jeg gikk på kraftige medisiner som ikke var forenlig med en graviditet. Da jeg var på mitt dårligste, tenkte jeg mye på om jeg ville bli frisk nok til få barn. Jeg ble jo syk i den alderen da folk får det.
– Da jeg møtte Tor Øyvind, var det helt klart at han her skulle bli pappa til mine barn. Så snakket vi også om at det ikke var sikkert at jeg kunne få barn. Men vi valgte hverandre og var uansett en familie vi to. Og kunne vi ikke få biologiske barn, var adopsjon en mulighet. Så gikk det et kvarter, så ble jeg gravid.
Carina ler høyt. Første date hadde de i en bowlinghall i april, og i august var Pernille altså på vei.
– Utad kan det ha sett ut som vi ikke hadde helt kontroll, men alt var planlagt. Det var ikke snakk om å bruke prevensjon. Vi var sikre på at det var dette vi ville.
I dag er Carina stolt mamma til to viljesterke og omsorgsfulle jenter som i likhet med mamma, ikke er redde for å være festens midtpunkt. Som da hun ble overrasket over at de stilte som solister på barnehagens sommeravslutning – og lot tårene trille av stolthet.
– Jeg elsker å være mamma, det er livets store glede å se dem vokse opp, få sin egen personlighet, humor og meninger.
Les også: Vår Staude: – Jeg kunne absolutt giftet meg igjen
Psykisk smell
Det var i 2020 de flyttet inn i det hvite huset ved skogholtet, ikke langt unna ektemannens hjemby Hønefoss. Med naturen tett på inngangspartiet og en barnehage drøye 100 meter ned i gata, var drømmehjemmet i boks.
– Det første jeg falt for var lufta. Det er ikke det at det er et mål å gå rundt naken i stua, men det er første gangen siden jeg flytter fra Burfjord som 15-åring, jeg har bodd et sted hvor jeg ikke trenger å tenke på at noen ser inn. Så er det luft og utsikt fremover og skog og fjell bakover.
Med småbarnsperioden meldte andre behov seg i livet, og ikke bare med tanke på bosted. Sporten-Carina ammet fortsatt den yngste da hun bestemte seg for å slutte jobben i NRK til fordel for en jobb i PR-bransjen. Helgeturnus og hyppig reiseaktivitet passet ikke like godt inn i denne nye fasen av livet.
– Det å ha fri i helgene er en livskvalitet jeg ikke var klar over eksisterte!
I den nye jobben satte hun seg skyhøye mål om å prestere. Slik hun gjerne har gjort i alle livets faser og relasjoner. Carinas arbeidskapasitet har vært hennes fortrinn og hun har ansett seg selv som en arbeidshest.
Helt til en tirsdag morgen i fjor høst, hvor hun seg så vidt kom seg ut av sengen. Etter å ha smurt matpakker til barna, måtte hun kapitulere på sofaen. Noe var galt.
– Fra en dag til en annen sa kroppen stopp. Jeg fryktet sykdommen var tilbake, da det var den eneste sammenlignbare følelsen. Kroppen var helt tom. Jeg dro til legen og alle prøvene kom tilbake fine. Det var ingenting galt. Det var en psykisk smell jeg hadde gått på. Jeg var utbrent, forteller Carina om sjokket.
– Det var nok en kombinasjon av høye, urealistiske forventninger til min egen prestasjon på jobb, som mor, venninne og kjæreste. På alle mulige nivåer har jeg lagt listen for høyt. Og med små barn fikk jeg heller ikke tilstrekkelig søvn. Jeg endte med å sove store deler av høsten i fjor. I september, oktober, november og delvis desember sov jeg opp til 18 timer i døgnet.
Les også: (+) "Ta deg sammen!" sa pappa da jeg ble ufør. I dag fikk jeg en SMS fra foreldrene mine
Deltok i «71 grader nord – Norges tøffeste kjendis»
Hun kunne sovne midt i lek med barna på gulvet. Så snart barna var ute av døren på morgenen, stupte hun i seng og der ble hun til de kom hjem igjen på ettermiddagen. Tor Øyvind tok det meste av ansvaret hjemme og døtrene viste en rørende omsorg for mamma som var syk og trengte hvile.
– «God bedring, mamma», hvisket Pernille før hun dro hjemmefra om morgenen, forteller Carina med glassklart blikk.
Dette var tiden for egenomsorg og røske opp i spøkelser fra fortiden. I samarbeid med psykolog og lege jobbet hun for første gang i livet intensivt med å ta bedre valg for seg selv.
– Det var en bevisstgjøringsprosess. Det er like viktig å jobbe med hodet som det fysiske. I dag skjønner jeg at jeg burde fått hjelp også da jeg slet som verst med den livsendrende sykdommen som potensielt kunne ødelagt livet mitt. Jeg skulle ønske jeg kunne disse tingene da som jeg kan nå.
Sakte, men sikkert steg energinivået i kroppen. Hadde hun ikke stoppet opp da kroppen så tydelig ba om hvile, kunne det gått enda verre. Det har hun hørt så altfor mange eksempler på. I denne prosessen har Carina gjort konkrete endringer i livet.
– Jeg har blitt veldig god på rutiner, som å legge meg tidlig for å få mest mulig sammenhengende søvn. Jeg drikker ikke alkohol i det hele tatt, det trenger jeg ikke i livet mitt. Så jobber jeg kontinuerlig med mental trening og trener på å si «nei, det har jeg ikke lyst til».
Og var det én ting hun hadde lyst til, var det å dra på «husmorferie» i den norske fjellheimen. Her kommer deltagelsen i «71 grader nord – Norges tøffeste kjendis» inn.
Ikke fordi det å stå på toppen av pallen var en avgjørende motivasjon. Det er det ikke mer i dag enn da hun i barndommen havnet på åttendeplass i hvert bidige skirenn. Det handler ikke om å være best, men å gjøre det hun har mest lyst til – og gjøre noe bra for seg selv. Så vil hun vise døtrene at også mamma kan være tøff.
– Allerede dag én kjente jeg på dødsangsten. Men jeg kunne jo ikke trekke meg etter tre minutter. Og selv om jeg visste at barna hadde det bra hjemme med Tor Øyvind, og pappa som var flydd ned for anledningen, gråt jeg mye. Barna har ikke det samme tidsperspektivet, men for meg var det helt jævlig, innrømmer Carina.
– Men det var også en del av pakka og jeg visste det ville bli det verste med reisen. Men jeg tok også med meg så mye lærdom. Bare det å tørre å gjennomføre, selv om du er redd. Det går alltid bedre enn jeg frykter. Så var det spennende å se hvem jeg blir i en gjeng med fremmede folk, utover «hun gamle dama» …
Les også: Jan er en av hjernene bak «71 grader nord» – dette husker han best
Sportsanker under OL i Paris
Fra luftige svev, ulendt underlag og uforutsette hinder i «71 grader nord», er hun i august tilbake på trygg grunn som sportsanker under OL i Paris. Og det for NRKs OL-konkurrent, Warner Bros. Discovery Norge og kanalene TVNorge og Max!
– Det er nesten som å være utro. 16 år i NRK er mitt lengstlevende seriøse forhold, stedet jeg brukte all min tid. NRK fikk i mange år alt av meg og var en del av min identitet.
– Det var jeg selv som tok kontakt med Discovery i fjor høst. I den jobben jeg har som PR-rådgiver i dag, har jeg slitt med å finne mestring og passe inn i det mine kollegaer er veldig gode til. Da tenkte jeg «Hva kan jeg gjøre?» Jeg har vært leid ut som både konferansier og debattleder, så hvorfor ikke som programleder?
– Jeg tok kontakt med sportssjefen for å høre om de hadde behov for en gammel NRK-er og da sa de veldig fort ja til det. Det var bare en liten strek i regningen at jeg hørte at han som tilbød meg jobb sluttet før jeg hadde signert kontrakten …
De var heldigvis raskt ute med å forsikre seg om at Carina fortsatt var med i OL-planene. Med det er på mange måter en ring sluttet.
– Nå skal jeg gjøre noe jeg er veldig glad i å gjøre, som jeg håndterer og hvor jeg har en hjemmebanefordel. Jeg er spent og kjenner allerede nå på at jeg er litt for lite forberedt. Det er den klassiske som melder seg. Jeg må vite alt. Men jeg må gi meg selv litt slack, der. Det kommer til å gå fort, være kjempegøy og så dukker det sikkert opp noen skjær i sjøen også, sier Carina med en latter.
