- Braastad og cognac er mitt liv

Vi er i hjertet av konjakkproduksjonen, et avlangt glassrom med store halvmåneformede vinduer. Det er forbudt med parfyme og andre ulukter, rommet må være rent og luktfritt. I 14 år har Richard Braastad (54) regjert her. Nå fyller han fire store reagensrør med konjakk, hentet fra ulike fat på lageret. Som rene alkymisten heller han nøye avmålte dråper over i et femte like høyt rør. Noe gammelt, noe nytt, modne fataromaer med innslag av vanilje møter unge, friske blomstertoner.

– Dråper fra en årgang, et område, det er interessant, men du mangler noe. Kompleksiteten, det er det som er touchen av konjakk.

Nese for nyanser

Master blenderen legger håndflaten over røråpningen og rister grundig, gir dråpene en lynvielse. Det vil ta tid før det fuktige ekteskapet setter seg, men han får et godt inntrykk av blenden.

Resultatet helles i et tulipanformet glass og sirkuleres for å frigjøre aroma. Richard stikker nesen ned i glasset og erfaringer fra et liv i konjakkens verden settes i sving. Noter skribles i bordplaten med tusj, Richard justerer blandingen og gjentar prosessen. Om og om igjen, i jakten på den perfekte balanse og harmoni i duftbildet.

– Aromaene fra de ulike kvalitetsområdene i Cognac treffer forskjellige steder i nesen. De fineste florale tonene fra Grande Champagne øverst ved neseryggen, Fine Champagne treffer lenger ned med sine kraftigere blomstertoner, Borderies går mer mot fiol, Fin Bois mot sopp og den milde Bon Bois runder det hele. Er perfekt blend fyller hele nesen, sier Richard, som om konjakken er en reise gjennom Cognac. På en måte er den også det.

Askeladden fra Gjøvik

En gang var regionen Cognac dekket av hav. Nå sørger fossiler for en kalkholdig jord som gir glimrende grobunn for konjakkdruen Ugni Blanc. Det er mengden kalk som skiller områdene, ”champagne” betyr rett og slett kalkholdig jord.

Elva Charente som slynger seg gjennom Cognac var en gang transportåren for all konjakk. På begge sider av elva ligger konjakkhus som har skapt gylne dråper i generasjoner. Når du følger Charente gjennom landsbyen Jarnac skrider du inn i et ekte norsk folkeeventyr. Et par steinkast sør for landsbykjernen troner huset Braastad. Det var her Gjø­vikmannen Sverre Braastad som rene Askeladden vant prinsessa og hele kongeriket, da han giftet seg med Edith og inn i huset Tiffon Cognac i 1913.

Sverre hadde allerede vært i konjakkbransjen i flere år og i 1919 tok han og kona over Tiffon­huset. I dag driver tredje generasjon Braastad bedriften. Richard er master blender, broren Antoine selger varene over hele kloden, fetteren Jan er daglig leder og Jans bror Patrick er medeier fra familiegården på Gjøvik.

– Familieverdiene går som en gyllen linje gjennom virksomheten. Som når jeg blender med fatmodnet konjakk som en gang ble brent og lagt på fat av Braastader en og to generasjoner før meg. Eller når jeg legger konjakk på fat som vil brukes lenge etter min tid, kanskje av et av mine barn eller barnebarn, sier Richard.

Kvikk senior

Blendingen foregår i den staselige hovedbygningen som rommer kontorer og deler av produksjonen. Her ligger også ”Paradiset”, lageret for de eldste og fineste konjakkene, som brukes til eksklusive utgivelser.

Vi har beveget oss ut på gårdsplassen. Akkurat som om jeg er midt i en regissert film kommer brått en eldre mann susende på en racer, hopper av sykkelen og nærmest jogger bort til oss.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

– Det er min far, Christian. Han er 88 år og for lengst pensjonert, men stikker innom hver dag, sier Richard og kyssehilser ham hvert kinn på fransk manér. Fire av Sverre og Edith Braastads åtte barn er fortsatt i live.

– Jeg vil ikke si noe om at konjakk er sunt, men Edith ble 94 og Sverre var 99 år og 10 måneder da han døde i 1979. Hver dag drakk han et glass hvitvin til lunsj, et glass rødvin til middag, og en liten klunk konjakk til kvelds. Trikset er å drikke lite, tror Richard.

En magisk reise

Richard tar meg med til destilleriet noen minutters gange unna. På to rader med gedigne kobberkjeler brennes druevin til nye alkoholhøy­der, til eau de vie, livets vann, beteg­nelsen på brennevinet før det har ligget to år på fat og kan kalle seg konjakk.

– Vi brenner fra oktober til ut mars. Jeg var destillatør her i 15 år, jobbet 24­timers skift og sov på en madrass i hjørnet. Nå har vi sove­rom. Brenningen følges nøye. Det er bare midten – kroppen – av hvert destillat som kan brukes, og man må kutte av hodet og halen i rette øyeblikk for å sikre best kvalitet.

Han følger fortsatt prosessen.

– Jeg lukter meg gjennom hvert destillat og kan til og med kjenne hvem av våre destillatører som har vært på vakt. Men selv om den ene kutter røffere er de innenfor det akseptable, smiler han.

Richard føler seg privilegert.

– Hele livet mitt er mellom disse veggene. Å skape konjakk er min arv og lidenskap. Vi er 20 mennesker på Braastad, en stor familie som lager noe levende. Dråpene påvirkes av omgivelsene, av oss som jobber her. Det er ingen snarveier, ingen kompromisser, bare grundig arbeid. Jeg er en heldig mann som får være med på dette.

Denne saken ble første gang publisert 28/09 2010.