«Bøy dere ned og sug, feminister»

ØSTBANEHALLEN(SIDE2): - Så, barberer du leggene?

- Jeg fikk nesten det samme spørsmålet på bloggen min for en stund siden, om jeg barberer meg under armene. Men det synes jeg ikke offentligheten har noe med, smiler Marta Breen (38).

Forfatteren, journalisten og feministen har en travel helg i møte i det hun treffer Side2 på Østbanehallen med trillekofferten pakket. Søndag er det kvinnedagen, og Breen skal ikke bare holde foredrag både vest og øst i landet, hun er et foretrukket intervjuobjekt før kvinnedagen søndag. Hun sier selv hun skal være litt glad når søndagen er over.

- Ja, altså, spørsmålet er stilt med tanke på denne myten om feminister, da …

- Å lage stereotypier av hva en feminist er, har meningsmotstandere gjort i all tid, i et forsøk på å gjøre det belastet å være feminist. Det er noe av det vi prøver å vise frem i boka og le litt av. Feminister er, som alle andre, forskjellige. Noen barberer seg, noen gjør ikke. Noen er pene, noen er ikke, noen sminker seg, andre gjør ikke. Det at kvinner må snakke om slike ting i offentligheten er et feministisk poeng som jeg mener må frem. Jeg er forfatter, som blir spurt om jeg barberer kroppsdeler. Jeg svarer ikke på det før du spør Jonas Gahr Støre om det samme!

Boka Marta Breen snakker om er «F-ordet – 155 grunner til å være feminist», som hun har skrevet sammen med Madeleine Schultz og Jenny Jordahl, og som når bokhyllene i disse dager. Breen har skrevet eller bidratt til seks bøker tidligere, debuten «Råtekst» kom i 1999.

Feministens utseende

Breen snakker lenge om hvordan forsøkene på å avspore feminismedebatten har vært tilstede siden kvinner første gang tok til orde for kvinners rettigheter. Hvordan stemmerettskampen på begynnelsen av 1900-tallet ble ledet av kvinner som ble møtt med betegnelser som humørløse, frigide jomfruer som var så stygge det ikke var rart ingen lå med dem. Hun snakker om hvordan også hennes egen mor og hennes kampfeller på 70-tallet gikk bort fra det belastede begrepet kvinnesakskvinne og i stedet kalte seg feminister, men like fort ble stemplet som sinte kjerringer som hatet sex og menn.

- Den nye generasjonen, min generasjon, ble også konfrontert med det, myter om hvordan feminister ser ut. Jeg føler jeg blir tvunget til å forsvare hvorfor jeg er feminist. Og jeg synes det å være feminist er så lite kontroversielt, det handler om at vi ikke ønsker at kjønn skal begrense oss her i verden. Det er en politikk veldig mange stiller seg bak. Likevel så vil man at feminister skal forsvare seg hele tiden – da ripper man blant annet opp i de fordommene.

Men som du sier, så er de fleste enige i at dette er riktig politikk. Så hvem er disse menneskene som vil avspore debatten og sakene som feminister jobber for? Hvem er anti-feministene?

- Jeg vil ikke bruke ordet anti-feminisme, men motstanden mot politikken drevet av kvinnebevegelsen og –organisasjoner har vært stor, spesielt på høyresiden. Når det gjelder nettrollene, som skriver barnslige ting om hvordan feminister ser ut, er dette snakk om umodne debattanter, sier hun, og peker på fellesnevnere hos mange av nettrollene.

- Det er også mye rasisme, ofte går den og kvinnehat hånd i hånd. Men grums på nettet kan jeg ikke bruke så mye tid å tenke på. Jeg og andre feminister tenker jo hovedsakelig på å fremme og løfte de politiske sakene, og det har vi alle muligheter til her i Norge. Det er mange gode likestillingstanker i politikken og systemet, og at noen har fordommer kan jeg ikke forholde meg så mye til.

Barneben i tog

Breen trasket sine første seks barneår i Groruddalen i Oslo, før hun flyttet til Larvik med sin mor. Etter Larvik bar det i 1995 til Romerike folkehøyskole, året etter var hun i tilbake i Oslo. Her har hun bodd siden.

- Vi flyttet til Larvik på grunn av tilfeldigheter, men jeg er veldig glad for at vi flyttet dit, det er et flott sted å vokse opp. Ikke fullt så mye å finne på der i 20-årene, og det er vel derfor mange flytter. Og det er i Oslo jeg føler meg hjemme. På Østkanten og på Manglerud. Mamma bor i samme borettslag og mannen min er også fra Groruddalen. Oslo øst er hjemme.

Og hjemme utgjøres i tillegg til Marta Breen av Øyvind Holen og deres to døtre på fire og åtte år.

Søndag er det kvinnedag. Hvilket 8.mars-tog husker du best?

- Jeg husker fjorårets best, definitivt. Kampen om reservasjonsretten  hadde så sterke ringvirkninger. Det var første gang for vår generasjon at man så at det nytter å stå sammen og kjempe for noe i fellesskap. Alle vi som er født på -70, -80 og -90-tallet vokste opp i en veldig individualistisk tid, hvor du ble fortalt at det ikke nytter å endre strukturene, du må heller prøve å endre deg selv. Som at vi i stedet for å snakke om hvorfor typiske kvinneyrker er lavere lønnet, så får man beskjed som kvinne at man heller bør søke seg til et annet yrke. Det er ingen ansvar for samfunnet. Dermed har vi liten erfaring eller evne og vilje til å gjøre ting kollektivt. Det som skjedde i fjor ble derfor et viktig utgangspunkt for den nye bølgen feminismes, sier Breen, som ikke alltid har gått i 8. mars-tog.

- Jeg gikk en del i tog da jeg var liten, sammen med mamma. Så hadde jeg en del år der jeg heller drakk øl og gikk på konsert. Men nå har jeg begynt å gå i tog igjen, sier hun og mimrer fort.

- Mine foreldre var aktive på venstresiden, så jeg gikk i tog for det ene og andre. 1. mai og 8. mars og tog for Lech Walesa og Chile og alt mulig. Vi sa slagord på spansk som jeg ikke skjønte noe av. «El pueblo unido jamás será vencido», sier hun og løfter den ene armen halvt, med knyttet nevne.

- Jeg husker bare stemningen rundt det, jeg var så liten da. Men jeg er veldig fornøyd med å ha vokst opp i en engasjert familie, det å ha fått for eksempel solidaritet innplanta tidlig.

Viktig

Du nevnte reservasjonsretten i fjor. Hva er dine kampsaker nå?

- Jeg er glad du ikke spurte om hva som er den viktigste kampsaken, det spør nesten alle om. Det er på mange plan man må jobbe, og det jobbes også på mange plan. Men ingen kan jobbe med alt, og kvinnebevegelsen i Norge i dag er bare summen av alt det frivillige som legges i det. Jeg er ikke fast ansatt feminist, det er ikke yrket mitt. Og jeg føler ikke jeg har et ansvar i å engasjere meg i annet enn det jeg kan noe om. Jeg kommer fra kulturjournalistikken, og har jobbet mye med feministisk kulturkritikk og språk, og hvordan kvinner og menn forskjellsbehandles i media - og det går begge veier. Det er min ekspertise. Begynner noen å sette det opp mot omskjæring av jenter eller behandlingen av kvinner i Syria, så ser jo jeg også at det er viktigere enn hvordan jenter i norsk musikkbransje mottas. Men det er mitt felt.

- En annen ting jeg jobber mye med er utseende-presset og den kommersielle utnyttingen av kvinnekroppen. Det forsøker enkelte å gjøre til et veldig uviktig problem, men all forskning viser at det er et helseproblem at det er økende forekomst av ortoreksi, spiseforstyrrelser og selvskading og selvmord. Så jeg sier til jenter at de ikke skal høre på de som forsøker å latterliggjøre deres engasjement mot skjønnhetstyranniet.

Den virale feministbølgen

Breen snakker mye og varmt om den nye bølgen feminisme, drevet frem av virale plattformer som feministiske bloggkollektiv. Hun sier den er preget av hvor langt man relativt sett har kommet med likestilling i Norden. At det nå er rom også for andre grupper som marginaliseres, som minoriteter med en annen kulturell bakgrunn og med en annen legning.

- Jeg får ofte spørsmålet om hva feminisme er, og jeg pleier å si at det er kampen mot sexisme. På samme måte som anti-rasisme er kampen mot rasisme. Det er en motstandsbevegelse som er basert på kjønn.

På spørsmål om norske kvinner er blitt for godt vant og har gått over til å synes at feminisme er gammeldags og mannefiendtlig, og at unge kvinner heller vil rosa-blogge og bake cupcakes, svarer hun kontant nei.

- I dag er det tvert imot veldig populært å engasjere seg i likestilling og feminisme. På de 16-17 årene som har gått siden jeg sto frem som feminist, har jeg aldri opplevd maken. Det er en oppvåkning blant yngre mennesker, og den virale feminismen har mye av æren. Det er lettere å komme til orde, det er jenter som skriver kronikker på feministiske bloggkollektiver og analysenivået er veldig høyt, for mange av debattantene er gode til å skrive og tenke rundt tematikken. Det har vært utrolig gøy å være feminist de siste årene.

- Jeg erter dem

Men alt er ikke så bra, tross stort sett fremskritt og ny bølge med jenter og unge kvinner som vil og kan. I fjor kom det en rapport som viser at det fremdeles er langt flere menn som brukes som kilder i offentlige fora, og også minoritetene er underrepresentert. Breen er positiv til at det går fremover, men synes den forskjellige måten menn, kvinner og minoriteter møtes for sine meninger på, er urovekkende.

- Om norske menn sier noe, kan de få negativ respons - men da på det de sier. Sier en kvinne noe, får hun ofte respons på hvordan hun ser ut. Minoritetene får respons på bakgrunnen sin og religionen. Det er en skummel tendens.

Hvorfor tror du det tar så lang tid å endre folks tankegang på det området?

- Det er vanskelig å si. Det å knytte kvinners verdi opp til hennes utseende ligger dypt forankret i vår kultur. På noen områder går likestillingen fremover, på andre tilbake. Når det gjelder presset på kvinners kropp og utseende, har det eskalert og blitt verre. Det er veldig vanskelig å kjempe mot. Jeg forsøker å gjøre mitt ved å holde foredrag for unge om tematikken, der jeg viser frem hvordan det kommersielle presset utarte seg.

Hun bruker såkalte gender flips i sine foredrag og på bloggen sin for å synliggjøre forskjellene. Gender flips er å kopiere for eksempel en plakat med en halvnaken og sex-sulten kvinne, og putte en mann i sammepositur.

- Det er veldig effektivt, for vi blir immune mot det vi eksponeres for hele tiden. Jeg viser det for å få frem hvor latterlig det er. Når Jan Thomas triller terning på kvinnelige ministeres kjoler, og antyder at det er en sammenheng mellom deres klesstil og «politiske-DNA», så tror jeg de fleste ser hvor latterlig det er. Men samtidig er vi nok blitt vant til det. Når man skriver det samme om menn, blir det mye tydeligere. Det er en måte å angripe sexismen og kommersielle aktører. Jeg erter dem litt – det er min strategi.

Do vegg-skriblerier

Du er aktiv på sosiale medier, men du har også fått en egen Facbook-side kalt «Vi som digger Marta Breen».

- Den har jeg fått med meg ja. Det var en jente jeg ikke kjente som spurte på Twitter om det var greit hun startet en slik side, og jeg tenkte: Ja, ja, det var selvfølgelig hyggelig, det.

Hvis du skal gi jenter på 16 år et godt råd, hva skulle det være?

- Oi, det er veldig vanskelig å gi et generelt råd til alle jenter.

«Ta det med ro, det går bra», kanskje?

- Ja, det kan man selvfølgelig si. «Det blir bedre». Men jeg tror i grunnen ikke at 16 år gamle jenter er så interessert i å få råd fra 38 år gamle damer. Jeg var i hvert fall ikke det da jeg var tenåring.

Da du var 16, hva holdt du på med da?

- Jeg var ikke så annerledes enn i dag, tror jeg. Jeg var engasjert i Natur og ungdom, i Larvik mot rasisme, jeg spilte i jenteband og i teater, og skrev i lokalavisen. Jeg var veldig aktiv.

Hvordan fungerte «nett-hetsen» i den tiden – fikk du på den tiden beskjed om at du ikke burde stikke hodet frem?

- Det var selvsagt noen tøffe gutter som slang bemerkninger i korridorene på skolen, men det var i grunnen ikke noe stort problem. Slik motstand går mindre og mindre inn på meg. Folk sier til meg at jeg får mye hat på nettet, og at det er mye i kommentarfeltene på bloggen min også. Men jeg merker det nesten ikke. I dag skrev en «Bøy dere ned og sug, feminister». Jeg bare jaja. Mange av eksemplene i boken er hentet fra min Twitter og blogg, men det er så lavt nivå at det gjør ikke vondt overhode. Man må bare tenke at stakkars mennesker som bruker tiden sin på dette. Det er do vegg-skriblerier. Men jeg synes selvsagt det er trist når trusler og sjikane rammer unge jenter som engasjerer seg.

Den typen nettroll er ofte like harde mot menn som er feminister eller støtter feminisme. Mannen din, får han høre noe?

- Nei, det har jeg aldri hørt noen om. Jeg er så heldig å ha en mann som støtter meg i det meste, også offentlig. Jeg fikk en t-skjorte av Fett med teksten «Slik ser en feminist ut». Den var alt for stor for meg og den tok han på seg og gikk på jobb i Dagens Næringsliv. Da utstråler man jo at man er trygg på seg selv som mann.

Det er mange mannlige feminister og det blir stadig flere, hevder hun og slenger på et «heldigvis».

- Jeg siterer også Caitlin Moran: «Den mannlige feminist er evolusjonens ypperste sluttprodukt». Det støtter jeg, sier Breen med et stort smil.

Lite sint

Du har sagt du reagerer på at media skriver at du «raser» og er «sint» når du siteres, at det bare er tull. At du ikke er sint når du debatterer. Men hva blir du sint over da?

- Jeg blir sjelden sint. Jeg burde sikkert gått i terapi, haha. Jeg hadde mer temperament da jeg var yngre, men det har nok blitt slipt bort med åra.

- Jeg er opptatt av høflighet, jeg synes folk skal være høflige og prøver å leve etter det selv. Jeg trekker meg heller unna om noen oppfører seg aggressivt eller er usaklige. Heller det enn å gå i konfrontasjon. Noen vil sikkert si at det er å være konfliktsky. Men jeg mener det er få hverdagsting som er verd å hisse seg opp over. Nettopp derfor tar jeg det litt ekstra personlig når de skriver at jeg raser. Det er ikke min personlighet, så da føles det feil.

Bidra selv

Deler av kvinnebevegelsen blir ofte uglesett – også av jenter. Ottar kalles mannehatere. Også enkelte kvinner mener de ødelegger for feminismen, at de er for ekstreme. Er det sant, ødelegger de?

- Nei. Feminismen i Norge jobber på mange felt. Når det gjelder Ottar så jobber de med seksualpolitikk, som problematikken rundt prostitusjon, porno eller stripping. Dette er et tema mange styrer unna, nettopp fordi man kan bli stemplet som forbudsglad og sex-negativ. Jeg synes det er flott at mange engasjerer seg i seksual-politikk, ikke minst med tanke på at prostitusjon er en industri som utnytter kvinner på verdensbasis og som er full av menneskehandel og sex-slaveri. Er man misfornøyd md det kvinnebevegelsen fokuserer på, bør man bidra med egne saker og eget engasjement, og ikke trakassere de kvinnene som engasjerer seg.

Er det urettferdig at man henger seg opp i den biten av kvinnebevegelsen, som virker som om den er lett å hate eller angripe?

- Det er mye som er urettferdig ved at man angriper de som engasjerer seg. Og hvorfor er det lettere å hate de som jobber mot over-seksualisering av kvinner, enn de som selger ut velferden og privatiserer våre fellesgoder? Det kan jeg ikke forstå.

De unge jentene

Og feminister kommer som sagt i alle former – og en av dem som Breen og hennes medforfattere trekker frem er popstjernen Beyoncé.

Det er vel ikke alle som hadde sett den komme – hun er jo også kjent for å kle seg ganske dristig når hun opptrer?

- Dette er ingen feminist-bibel, og alle vil selvsagt ikke være enig i alt vi trekker frem, sier Breen og plukker opp den ferske boka fra bordet.

- Hvorvidt Beyoncé fortjener å kalles et forbilde er blitt mye diskutert i feministiske kretser, så vi ønsket å bidra i den debatten. Vi mener hun har gjort feminisme mer tilgjengelig for mange unge jenter ved å snakke om viktige temaer. Men vi har også Aung San Suu Kyi og Malala Yousafzai med på listen.

«F-ordet – 155 grunner til å være feminist» er en vi-bok med tre avsendere, så behovet for også å ha egne stemmer ble viktig for forfatterne – som valgte å løse det ved å skrive enkelte passasjer som «brev». Breen har blant annet skrevet personlig om seksualitet og skam.

- Det å føle skam etter tilfeldig sex tror jeg er en utpreget kvinnelig erfaring. Et eksempel fra tabloid-pressen er Monica Lewinsky-saken og de fryktelig fæle spørsmålene hun fikk som 19-åring. «Skammer du deg ikke?» Og så var det han som var sjefen og han som var gift og han som var godt voksen! Vi skriver også om slut-shaming, som er veldig utbredt ettersom internett åpner så veldig for det. Det å bekjempe skam og jobbe for at skam ikke opprettholdes er viktig for feminismen. Det går også inn i det som handler om vold og voldtekt. Skam brukes som et middel for å holde folk på plass.

- Det handler mye om den tradisjonelle kvinnerollen og jenteoppdragelsen, som bidrar til å opprettholde skambegrepet rundt dette.

Og Breen forteller at årsaken til at hun, Schultz og Jordahl skrev boken om F-ordet, er for å gi særlig unge jenter midler til å kunne svare når feminisme og likestilling diskuteres.

- Motstanden mot feminisme er veldig lett gjenkjennelig og klisjefylt. Det går på repeat, det er det samme som ble sagt for 20 og 30 år siden. Og det er egentlig ganske lett å parere.

Jeg lurer på en ting - hvordan legger du merke til alle disse tingene som er kvinnefiendtlige rundt oss? De fleste andre av oss registrerer ikke det i hverdagen, vi går forbi plakater av unge kvinner med mye naken hud og sultne blikk uten å tenke på det.

- Jeg anbefaler folk å gå til anskaffelse av feminist-briller. Da blir verden litt mindre tåkete, og det blir også lettere å få øye på diskriminering av andre marginaliserte grupper

Denne saken ble første gang publisert 07/03 2015.