Blodfattig antiklimaks
«Twilight»-sagaen koker ut i en innholdsløs suppe brygget på en halv hoggtann.
The Twilight Saga: Breaking Dawn – Part 2. USA 2011. Regi: Bill Condon
Med: Kristen Stewart, Robert Pattinson, Taylor Lautner, Kellan Lutz, Ashley Greene, Anna Kendrick, Nikki Reed, Jackson Rathbone, Peter Facinelli, Mackenzie Foy, Billy Burke, Elizabeth Reaser, BooBoo Stewart, Alex Meraz, Julia Jones, Chaske Spencer
Aldersgrense: 11 år (Frarådes barn under 11 år)
Så skal omsider sagaen om Bella Swan og hennes udødelige kjærlighet Edward Cullen avsluttes, i hvert fall fram til Stephenie Meyer og/eller manusforfatterne eventuelt kommer opp med mer materiale.
Men selv om det særdeles blod- og handlingsfattige (men likevel todelte!) siste kapittelet ikke akkurat er noe verdig punktum, sitter man definitivt igjen med en sterk følelse av at nok er nok. (Hvorvidt Twilight-menigheten vil føle det samme, gjenstår imidlertid å se.)
Første del av Breaking Dawn endte med at Bella fikk en halvt dødelig datter med det lite velklingende navnet Renesmee, og selv trådte inn i de eviglevendes rekker. Andre del starter med nærmest evigvarende skildringer av lykke og harmoni, med hele den utvidede blodsugerfamilien (inkludert en og annen varulv) samlet rundt den nyfødte vampyren og hennes hurtigvoksende avkom.
Lykke og harmoni kan naturligvis ikke vedvare på film, som er avhengig av konflikt for å skape framdrift. Dette har skaperne av Breaking Dawn - Part 2 riktignok bare så vidt fått med seg, men etter hvert dukker i det minste en slags trussel opp. De strenge Volturiene får det nemlig for seg at Renesmee er en vaskeekte vampyr, og slike udødelige barn er ikke tillatt innenfor det gjeldende vampyrlovverket.
Filmens konflikt er med andre ord basert på en misforståelse, som de fleste karakterene synes å mene ikke lar seg oppklare. Ikke desto mindre brukes mye tid på å samle vandøde fra fjern og nær (inkludert et par malplasserte amasoner) for å vitne om ungens dødelighet, i en langsom oppbygging til et ikke spesielt mektig klimaks hvor hoder likevel kanskje må rulle. Eller kanskje ikke.
Det som i alle fall er sikkert, er at vi igjen serveres en lite kjøttfull (om enn tidvis litt voldelig) suppe kokt på en halv hoggtann. Jeg hadde håpet at første del av Breaking Dawn var en stillestående transportetappe fram mot en skikkelig dramatisk finale, men del to er faktisk vel så innholdsløs som sin forgjenger.
Å kritisere Breaking Dawn for å være kitchy, blir litt som å kritisere paven for å være religiøs. Panoramabilder av storslått natur og dveling ved følelsesladde ansikter til emosjonell indierock er på sett og vis denne filmseriens essens, og sannsynligvis blant grunnene til at så mange fortsatt elsker og ærer dette universet. Men å omdøpe den til Breaking Yawn, er unektelig på sin plass.
For etter den solide førstefilmen Twilight, sank kvaliteten på serien raskt – og så ender det altså opp i ingen ting fordelt på to filmer som virkelig får deg til å føle at sagaen har vart i en evighet. Det er til å gjespe kjeven i stykker av.