Blind selvgodhet
Bra Sandra Bullock. Gode hvite mennesker. Dårlig film.
The Blind Side - USA 2009. Regi: John Lee Hancock. Med: Sandra Bullock, Quinton Aaron, Tim McGraw, Lily Collins, Jae Head og Kathy Bates
Aldersgrense: 7 år
Med perfekt timing i forhold til Sandra Bullocks nyervervede Oscar-statuett kommer filmen hun fikk den for opp på norske kinoer. Som mange vel har fått med seg, er ikke «The Blind Side en av hennes sedvanlige romantiske komedier, men et realt drama. Sågar basert på en sann historie. Men noe godt drama er det dog ikke.
Bullock spiller den bestemte og bemidlede interiørdesigneren Leigh Anne Tuohy, som sammen med sin joviale ektemann har en innesluttet tenåringsdatter og en intenst utadvent minstemann - sistnevnte for øvrig den mest irriterende ungen jeg har sett på film på riktig lang tid.
Når den handlekraftige kvinnen møter den store, sorte tenåringen Michael, vandrende målløst ute i kulda kun iført kortermet skjorte og like lite lange bukser, tar hun ham inn i den lune varmen til denne elskelige familien sin. Og med dette får den innesluttede gutten plutselig muligheter som den crackrøykende moren hans aldri kunne tilby, både på skolebenken og fotballbanen. Sistnevnte et felt hvor han viser spesiell styrke.
Joda, Sandra Bullock er overbevisende som den foretaksomme sørstatskvinnen. På mange måter er denne rollen for Bullock hva Erin Brockovich var for Julia Roberts. Men der den sistnevnte karakteren var med i en god film, er det ikke så mye annet positivt å si om «The Blind Side» enn hovedrolletolkningen. Det skal riktignok også nevnes at Quinton Aaron er sympatisk som Michael, men filmen går overraskende lite inn på denne karakteren.
LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER
Fokuset er nemlig rettet mot den velgjørende fosterfamilien framfor han de tar til seg. En familie hvor verken store eller små har noen problemer som helst med å integrere en halvvoksen med en helt annen bakgrunn som fullverdig medlem.
Selv om «The Blind Side» først og fremst er et drama, forsøker den innimellom å være litt artig - i hvert fall virker det som musikksporet vil gi inntrykk av at det utspiller seg en og annen artighet. Uten at det er så lett å forstå hva det skulle være.
Filmen for øvrig er en demonstrasjon av overtydelighet, hvor den tause, vennlige kjempen Michael er en slags Oksen Ferdinand, i et særdeles motstandsløst drama. For her finnes det knapt en rollefigur som ikke er skikkelig god på bunnen. Tanken bak dette grepet er muligens å skape et komplekst drama hvor ting ikke framstilles sort/hvitt. Men sort/hvitt er faktisk mer komplekst enn hvitt alene.
De aller snilleste i filmen er selvfølgelig den feiende flotte familien Tuohy, som viser at det ikke er grenser for hva velmenende hvite kan utrette for vanskeligstilte sorte mennesker. Budskapet er trolig ment å spre både håp og glede, men det føles nesten rasistisk.
Det hjelper heller ikke at filmen først slutter en drøy halvtime etter at punktum burde vært satt. Som er omtrent på det tidspunktet hvor Kathy Bates dukker opp i en alt for typisk Kathy Bates-rolle.
«The Blind Side» er et overfladisk, påtatt alvorlig og selvgodt drama hvor ressurssterke, hvite mennesker klapper ressurssterke, hvite mennesker på skulderen for hvor flinke de er til å hjelpe ressurssvake, sorte mennesker. Utover Bullocks rolleprestasjon er det med andre ord ikke mye pent å se her.
SE VIDEO AV THE BLIND SIDE