Anmeldelse: Saints Row 4
Av og til er det greit å bare ha det gøy..
Saints Row begynte sitt liv som en heslig, men underholdende «Grand Theft Auto»-klon tilbake i 2006. Spillet var det første åpne actionspillet på det som den gang var nestegenerasjonskonsollene, noe som bidro kraftig til at det solgte i bøtter og spann og at det kjapt fostret en oppfølger. Utviklerne bestemte seg heldigvis for at de ikke ville lage «GTA»-kopier og staket ut sin egen kurs.
Mens «Grand Theft Auto» har blitt mer seriøst og beveget seg mot actionfilmene det så gjerne vil være, har «Saints Row» gått i motsatt retning. Få spill har lykkes så godt med å ta seg selv uhøytidelig og «Saints Row 4» er seriens foreløpige høydepunkt. Saints-gjengen har inntatt Det Hvite Hus, og spillet begynner med at en gjeng romvesen bestemmer seg for å stikke kjepper i hjulene for USAs gangsterpresident. Du skal lite overraskende sparke romvesenrumpe og historien er morsom, variert og full av absurde hendelser og sylskarp satire. Dialogen er velskrevet, stemmene passer perfekt og regien sitter som et skudd, du kommer ikke til å ville hoppe over en eneste mellomsekvens.
Store deler av Saints Row 4 forgår i en simulert utgave av byen Steelport (fra treeren) og etter noen timer med spilling klarer Saints-gjengen å finne hull i programvaren. Resultatet er at figuren din får superkrefter og at spillet virkelig våkner til liv. Du kan blant annet hoppe over bygninger, løpe rundt i superfart, kaste biler og skyte iskuler. Kontrollen sitter som et skudd og Steelwater er full av hemmeligheter og er en drøm å utforske. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er noe veldig morsomt med å blant annet klatre opp enorme bygninger og sveve rundt som Supermann.
Superkreftene gjør deg heldigvis ikke udødelig, romvesenene er mange og ofte store og godt bevæpnet. En kamp kan fort foregå over store deler av byen og forårsake nok ødeleggelse til å gjøre selv de verste katastrofefilmer misunnelige. Hovedoppdragene går ut på mye mer enn å dele ut juling, men jeg har ikke tenkt å avsløre noe her. Jeg kan si så mye som at oppdragene er varierte, uforutsigbare og at utviklerne ikke har vært redde for å leke med andre sjangre.
I tillegg til de mange hovedoppdragene, er Saints Row 4 en fantastisk sandkasse. Superkreftene, kombinert med noen fabelaktige og nyskapende våpen, gir deg en rekke måter å leke deg på. Jeg har brukt mange timer på bare å herje rundt og har storkost meg. Utviklerne har også lagt inn en rekke valgfrie aktiviteter og en god flerspillermodus, blant annet kan du samarbeide med en annen.
Saints Row 4 er et genuint morsomt, variert og innholdsrikt åpent actsionspill som anbefales på det varmeste, og spesielt de som har gått lei «GTA» sine forsøk på å være seriøst. At lydsporet er årets beste hjelper også.