Anmeldelse: Rayman Legends
«Rayman Legends» er en gavepakke av et spill.
Todimensjonale plattformspill er sjangeren som står meg nærmest. TV-spillkarrieren min begynte med «Super Mario Bros.» til NES, og siden den tid har et skummelt høyt antall timer gått med til å jobbe meg gjennom brett av ulik vanskelighetsgrad og kvalitet. Det er alltid interessant å se hva utviklere gjør ut av et ganske enkelt utgangspunkt - en eller flere figurer som kan løpe bortover, hoppe og kanskje slå eller klatre.
«Rayman»-serien fra franske Ubisoft har stått for noen av sjangerens beste vestlige bidrag, for eksempel er «Rayman Origins» fra 2011 kongen blant denne konsollgenerasjonens plattformspill. Nå er oppfølgeren her og med «Rayman Legends» har Ubisoft levert en vaskekte klassiker, utviklerne har truffet med absolutt alt.
Både kontrollen og brettene du skal gjennom er fabelaktige. Figurene lystrer ditt minst lille vink og når du feiler kan du ikke skylde på andre enn deg selv, mens brettene er varierte og fulle av overraskelser og godt designede utfordringer. Høydepunktene kommer på rad og rekke og du vet aldri hva du har i vente – plutselig er det en eller annen mekanikk som har endret seg, tempoet skrus i været eller du må spille i takt med musikken.
Vanskelighetsgraden er perfekt balansert og spillet passer for alle ferdighetsnivåer. Det å komme seg gjennom de mange nivåene byr på en helt grei utfordring, mens det å skulle se alt «Legends» har å by på koster blod, svette og tårer. I tillegg til den vante samlingen av ulike gjenstander, byr Ubisoft blant annet på skummelt avhengighetsdannende «Trials Evolution»-inspirerte utfordringer. Du får en streng tidsfrist og et remikset segment av en bane, og må gjøre alt perfekt for å få toppscore. Tiden din sammenlignes med den til vennene dine, så hvis du har konkurranseinstinkt er det bare å passe seg.
I tillegg til seks nye verdener, inneholder «Rayman Legends» 40 oppussede brett fra «Origins», et festlig fotballminispill og to briljante flerspillerdeler. Den ene går ut på å samarbeide med andre om å komme seg gjennom spillet og fungerer både lokalt og over nett, mens den andre går ut på å løse ulike utfordringer på tid. Akkurat som offlineutfordringene er disse skummelt avhengighetsdannende og det kommer nye hver dag.
Teknisk er spillet av ypperste klasse. Tegneseriegrafikken er enda flottere enn forrige gang, musikken trivelig og lydbildet sitter som et skudd. Animasjonene er perfekte, det enorme figurgalleriet fulle av artige skruer og mellomsekvensene genuint morsomme. Jeg tok meg selv flere ganger i å le høyt.
«Rayman Legends» er pensum, må-ha, toppkarakter, to stjerner i margen, også videre, også videre. Løp og kjøp.
Denne saken ble første gang publisert 30/08 2013.