Anmeldelse: Need for Speed: The Run

Need for Speed er en spillserie som står nærmest uten sidestykke i spillhistorien, i alle fall når det kommer til bilspill. Helt siden det første spillet dukket opp i 1994 har det vært en favoritt blant spillere, og personlig har jeg elsket spillet fra første stund.

Men selv om NFS har vært en formidabel suksess har det definitivt vært en ujevn og til dels svært ufokusert serie. Spillet begynte som et strålende bilfokusert bilspill med flotte lisenser til Lamborghini og Ferrari, gjorde en utrolig hyllest til Porsche i 2000, hoppet etter hvert på «Fast and Furious»-stilen, har forsøkt seg på politi- og røver-konseptet mange ganger, har gjort en omvei innom hardcore banesimulering - og står kanskje for en av de dårligste MMO-forsøkene jeg kan komme på med NFS: World.

Da de i fjor fikk med seg de fantastisk dyktige utviklerne i Criterion, som tidligere har laget Burnout, fikk spillet etter min mening en skikkelig boost. En kom tilbake til røttene av hva NFS har vært, nemlig en sammenhengende orgasme av tøffe biler på utrolig flotte veier i strålende omgivelser.

På mange måter hadde spillet bare én feil: Verden var altfor liten.

Skulle lage noe enormt

Grunnen til at jeg bruker så mye tid på fortiden er nettopp at den legger grunnlaget for hva The Run er. Det skulle ikke lenger vært for kort. I stedet fant en ut at en skulle laget et spill som handlet om et sammenhengende billøp med over 200 sjåfører fra San Francisco til New York, gjennom noen av verdens flotteste områder og råeste veier.

Det hele skulle handle om et løp tilsvarende det vi så i 80-tallsklassikerne Cannonball Run, en skulle bli litt kjent med en del av karakterene - og en skulle til og med lage en historie der en måtte gjør en innsats også utenfor veien, nærmest som et rollespill. På mange måter er ideen en av de beste ideene til et bilspill jeg kan komme på.

Det er bare ett problem: Utviklerne i Black Box ser ut til å ikke en gang å ha forsøkt å levere det de sier de skal levere, og jeg kan bare se for meg hvordan sjefene i EA sitter og river seg i håret.

Vi burde kanskje luktet lunta med tanke på at det forrige NFS-spillet Black Box var involvert i var World...

Den ene irritasjonen overtar for den andre

Hele spillet begynner med at du møter deg selv i en klemme. Bokstavelig talt. Du starter nemlig i en scene som hentet rett ut fra MacGyver: Slemme mennesker har plassert deg i en strålende bil, bundet deg fast og har planer om å knuse deg i en bilknusemaskin.

Det cinematiske elementet blir plutselig avbrutt av at du blir bedt om å i en helt definert rekkefølge trykke på litt mellomrom, Enter og et par piltaster for å rømme ut før du blir klemt ihjel. Brukergrensesnittet er elendig, det er aldri klart om du skal trykk én eller flere ganger, og derfor blir du først drept et par ganger før du forstår hva du skal.

Etter å ha trykket på knapper femten ganger eller deromkring, klarer du å rømme, og handlingen fortsetter som i en film. Uten innlevelse, uten noen god grunn til at du måtte bidra med noen tastetrykk.

(Dette «trykk på noen knapper midt i mellomsekvenser»-konseptet dukker opp flere ganger i spillet, og er lite inspirerende hver gang).

Du får aldri noen god forklaring på hvorfor du er i «djup møkk» som det heter på utenlandsk, men du besøker nå ei flott dame som gjerne vil at du skal være med i et billøp fra kyst til kyst, med en helt uhorvelig høy førstepremie, som hun lover deg 10 prosent av hvis du vinner, som dermed kan løse dine problemer. Hva dette løpet egentlig er, får du aldri noen forklaring på, og plutselig er du ute i San Franciscos gater.

Mellomsekvensene bærer preg av at utviklerne egentlig hadde lyst til å lage en film - og deler av sekvensene han John Woo-inspirasjon skrevet på seg med store bokstaver - men basert på historien er det åpenbart at de ikke har fått lov til det. Animasjonene er også dårlig og unaturlige, og bare glimtvis - spesielt i ansiktene - får vi en anelse av hva spillmotoren Frostbite 2, som brukes i Battlefield 3, er god for.

Dårlig kjørefølelse

Uansett, du kommer deg ut på gaten i flotte biler, som føles mildt sagt spesielle å kjøre. Spillet klarer ikke helt å bestemme seg for om det skal være arcade eller simulator, men oppfører seg i det som jeg best kan beskrive som et arkadespill, der simulatorelementene dukker opp tilfeldig og brått, for så å forsvinne like fort. Inn i en sving kan du få følelsen av at virkeligheten treffer deg, men bare akkurat lenge nok til at du mister kontroll over kjøringen i forvirring.

På samme måte er det med kollisjoner: Du vet aldri om et sammenstøt med en motstander, lastebil eller andre biler på veien vil føre til totalvrak, eller at du bare dytter de ut av veien.

Spillet er i beste fall inkonsekvent i kjøreopplevelse. Og på toppen av dette så har motstanderne en latterlig strikkeffekt.

Legg så til at en del av strekningene du kjører er skriptet ned i hver minste detalj, slik at du faktisk ikke skal kunne vinne eller stikke fra politiet, men at du bare kjører en strekning fram til et ferdig definert punkt hvor en ny hendelse er lagt inn... Du får aldri følelsen av å ha kontroll over fremdriften.

Leverer ikke det du forventer

Det som virkelig gjør meg irritert av spillet, er at det overhodet ikke leverer noe av det du blir lovt. Du havner ikke i et løp der du skal kjøre om kapp over hele USA, men du havner i et spill der du spiller korte bruddstykker her og der, der noe er vanlige løp fra A til B, noe er rene løp mot klokka, noe er kamp mot politiet og noe er dueller mot spesielt slemme rivaler.

Flesteparten av løpene er unnagjort på 3-7 minutter, og innen du har begynt å få flyten, er brettet ferdig, og det begynner en evinnelig prosess med å fortelle deg hvor mye XP du har låst opp, unødvendige animasjoner og overraskende trege lasteprosesser.

I de vanlige løpene er det stort sett av typen «du må kjøre forbi 8 biler innen x antall kilometer, ellers har du feilet». Da er det åtte biler som ligger foran deg, og du må kjøre forbi de. Verken mer eller mindre. Om du havner en billengde bak førstemann har du tapt, du må starte på nytt. Det gir selvsagt veldig mye mening i et slikt stort løp...

Men det som virkelig er irriterende er at når du har klart det, er neste etappe du får kontroll over noe som i virkeligheten ligger 4-5 timer unna, og på den strekningen har du ikke klart å kjøre forbi noen biler overhode.

Poenget mitt er igjen: Du får aldri noen følelse av å være på et langt, sammenhengende løp - men en har laget et ganske standard bilspill med en overbyggende historie som rett og slett ikke gir mening.

For øvrig har jeg hørt rykter om at noe av poenget her er at du skal komme innpå dine motstandere. Måten en gjør det på er at en får en firelinjers introduksjon av noen hovedmotstandere. Den er av typen: «Familien hans kommer fra Chicago, og utover at hans største mål er å vinne løpet, er det at du ikke fullfører det». Du får virkelig følelsen av sympati...

Du er aldri der du er

Testdrive Unlimited 2 har satt en standard for hvordan man lager store og omfattende bilspill, der de har kartlagt et par store øyer i nærmest hver minste detalj.

The Run gjør omtrent nøyaktig det motsatte. En har laget en haug med ikke-sammenhengende strekninger som forsøker å simulere følelsen av å være i for eksempel Yosemite, Las Vegas eller hvor som helst ellers du skal være - men veiene er overhodet ikke slik de er i virkeligheten.

Jeg har kjørt til dels mange ganger på en del av stedene spillet tilsynelatende kjører gjennom, og blir bare irritert av hvordan de forsøker å late som om disse stedene er «the real deal». Det blir ikke bedre av at en forsøker å nøyaktig beskrive hvilke veier en faktisk kjører, når de ikke ligner.

En har hentet enkeltelementer som skal skape en viss gjenkjennelseseffekt, og enkelte steder bakgrunner som ikke er så veldig langt unna virkeligheten, men helheten blir bare latterlig. Mange av omgivelsene og veiene kunne sikkert vært ganske greie om de hadde vært ærlige å kalt det for fantasisteder - slik en gjorde i Hot Pursuit - men her har man følelsen av at en blir forsøkt lurt.

Ekte fysikk er noe som kommer etter hvert

Og på toppen av dette har spillet et opplåsingssystem for nye funksjoner og egenskaper som irriterer. Dette er en løsning som i utgangspunktet passer dårlig inn i historien, men la gå. Problemet er derimot at en også her fortsetter en å skyte seg selv i beinet.

Det er greit at en låser opp nitrofunksjonalitet, men når du en fjerdedel ut i spillet låser opp en fysisk realitet - nemlig at det å ligge i dragsuget til andre biler er en fordel - blir det for dumt.

Opptjeningen av poeng er også i beste fall tilfeldig. En kan enkelt få bonus for å ha kjørt perfekt, selv om man har brast inn i både rekkverk og biler.

God idé, dårlig gjennomført

Mest av alt er The Run et spill som gir meg en følelse av å være lurt - og ikke bare på ett område.

Historien er i beste fall tynn, noe jeg synes er helt greit i et bilspill - men en gir den samtidig et unaturlig stort fokus. Mellomsekvensene er bare kjedelig tidtrøyte, som til og med har blitt irriterende med dårlig interkasjon - og kjøreegenskapene på bilene er dårlig.

Den virkelige akilleshælen er derimot at en forsøker å gi inntrykk av at dette er et spill der du skal komme deg fra vest- til østkysten av USA i kamp mot over 200 andre personer. I realiteten får du servert en rekke altfor korte strekninger i forskjellige moduser, som ikke gir deg noen følelse av å være med i et stort løp. Hver gang du kommer inn i flyten er løpet ferdig, og du gis aldri noen muligheter til å gjøre lure valg for å komme deg fremover - eller faktisk komme deg opp i en ledelse som du må forsvare.

At en på reisen forsøker å fortelle deg at du er på verdenskjente steder, der en ikke engang har gjort et forsøk på å få det til å ligne, føles omtrent som om julenissen kommer til et juleselskap bestående av bare voksne - og han desperat forsøker å overbevise alle om at han faktisk er fra Nordpolen.

Julenissen er ikke helt tilfeldig valgt som analogi, for dette virker veldig som et spill man har sluppet fordi hver eneste november skal det komme et nytt Need for Speed som skal selge godt i julesalget. Personlig ville jeg spart pengene til neste jul, da forhåpentligvis Criterion igjen skal vise hvordan et bilspill faktisk kan lages.

Vi kan bare spekulere i om tittelen «The Run» handler om utviklernes tanke på å komme seg unna den originale ideen...