Anja Hammerseng-Edin OM HALVOR BAKKE:
– Jeg gråt som om jeg hadde min første kjærlighetssorg
Anja Hammerseng-Edin var knust da Halvor Bakke kom inn på hotellrommet. Det han gjorde fikk tårene til å stoppe.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Du vet den følelsen når du sitter i sofaen og kommenterer prestasjonene til noen du aldri har møtt? Det var meg, bare at jeg var ikke i sofaen. Jeg var på skjermen. Med flagget på brystet. Og nå som ski-VM ruller over skjermene, kjenner jeg hjertet vokser litt.
Disse utøverne – de fleste jeg ikke kjenner i det hele tatt – fyller meg med en respekt som sitter i hele kroppen. Og jeg brenner etter historiene.
For jeg vet at de er der. Hos dem. Hos deg. Hos meg.
Vi kunne alle svart på dette spørsmålet:
Husker du den gangen du var i ferd med å gi opp? Men du fortsatte likevel.
Husker du de som var der? Som ga deg det du trengte, selv om det kanskje ikke var det du ba om? Og du så deg selv gjøre noe du aldri hadde gjort før?
Vi har mer til felles enn vi tror.
Og når jeg ser tilbake, er det spesielt tre ting jeg tar med meg fra toppidretten, rett inn i livet.
1. Ærlighet med meg selv
Majoriteten av de som står på startstreken i VM, har tatt valg som er sanne for dem. Selv når venner, kjærester eller familie valgte annerledes. De har muligens stått i å bli kalt selvsentrerte. Eller idrettshelter. Men det de egentlig har vært, er å være tro mot det som er sant for dem.
Et valg tatt av kjærlighet fordi idretten skaper en ren opplevelse av å være til stede. I ett med øyeblikket. Og den kjærligheten starter sjelden med bekreftelser utenfra, men nysgjerrighet innenfra. Der tid og sted forsvinner.
Like fullt et valg andre kanskje ikke forstår.
Det krever mot å være tro mot seg selv. På og utenfor arenaen lever mange etter en suksessformel som aldri ble skapt av dem selv.
Men … Det oppstår et øyeblikk i våre liv. Det vi tar styringen selv.
Vi har hørt så mange meninger. Så mange eksperter. Men i dette øyeblikket er vi ærlige om vår egen suksessformel. Og innser at den viktigste stemmen, er vår egen …
Hva mener jeg egentlig?
Hvordan vil jeg …
… ha det i et parforhold?
… bruke tiden min etter klokka 20:00 på kvelden?
… prioritere nysgjerrigheten, skaperkraften og integriteten min?
… sikre økonomien min? Hvis jeg hadde tenkt selv – og befridd meg fra andres maler?
Øyeblikket der vi ikke lenger trenger tillatelse. Eller forskning som backer alle meningene våre.
Der vi innser: Jeg vet hva jeg mener om dette. Og jeg våger å lene meg inn i min sannhet. Min nysgjerrighet. Min livsvisdom. Øyeblikket der jeg bare … vet.
Hva er din sannhet i 2025?
Les også: Anja Hammerseng-Edin om den vonde beskjeden: – Lufta gikk litt ut av meg
2. Alt som oppstår, går over i noe annet
Vi hører ofte at idrett er følelser. Som et barn som kan gråte det ene øyeblikket, og la ansiktet bre seg i et bredt smil det neste, forstår vi at alt som kommer, går over i noe annet.
Intens glede etter en seier går over i en annen type glede når du pakker inn sønnen din på kvelden noen timer senere, og leser «Bukkene Bruse».
Status og posisjoner overtar noen andre et kvarter etter at du har sluttet. En forelskelse går over i noe annet. Kanskje dypere kjærlighet – kanskje rennefart ut. Eller noe midt imellom.
Dine tilstander gjennom dagen endrer seg. Fra rolig, til glad, deretter irritert – og så kanskje entusiastisk? Intense følelser er mer krevende. Vi tror ikke alltid det vil endre seg.
Jeg trodde ikke på det da vi tapte Champions League-finalen, og Halvor Bakke kom inn på hotellrommet med ei flaske bobler og skulle feire 2.-plassen. Jeg gråt som om jeg hadde min første kjærlighetssorg. Til slutt sa Halvor alvorlig:
«Anja, ta deg sammen! Det er mye å være entusiastisk over. Så du ikke de fine beina til han dommeren dere hadde i dag?»
Der stoppet tårene. Forvirret kikket jeg opp. Nei? Det var ikke helt i fokus. Og han var heller ikke helt i målgruppa. Men jeg smilte. Smerten var der. Gleden var også der. Og samholdet.
Alt som oppstår, er midlertidig. Den innsikten ble en frihet for meg da jeg la opp. Istedenfor å klamre meg fast i en gammel identitet, kunne jeg se på det nye som en personlig evolusjon.
Hva er ditt bevis på din evolusjon?
Les også: (+) Sigrid Sollund er ekspert på small talk: – Dette må du «aldri» snakke om
3. Det jeg trener på, blir jeg bedre på (på godt og vondt)
Utøverne i VM har trent. Når ingen har sett på. Når ingen har heiet. Med høye standarder. For det de trener på, blir de bedre på. Enten de trener på noe som gjør dem bedre, eller dårligere.
Treninger med høye standarder går over i konkurranser med høye standarder. Slik er det i livet også. Jeg kan trene på å leve etter min formel for suksess, eller bruke andres. Jeg kan trene på å være tilgivende, eller søke bekreftelse for mine perspektiver. Jeg kan trene på å være tydelig på hva jeg trenger, eller være så medgjørlig at noe inni meg krymper.
Effekten av trening er kraftfull. Bevissthet rundt hva jeg trener på, er viktig. Derfor hadde jeg ro med å legge opp. Jeg vet hva som kreves for å stå på startstreken. Enten i idrett, i ny jobb eller en ny dag.
Hva trener du på nå?
Under ski-VM, tenker jeg ikke bare på prestasjonene. Jeg tenker på historiene. De små, indre og usynlige seirene som ingen andre ser. Som de vi heier på fra sofaen, har. Og som vi har.
Og her møtes vi. Menneske til menneske. Hjerte til hjerte.
