Alene i spøkelsesbyen

(SIDE3): Sammen med reisekamerat Bjørn Halvorsen kjører jeg på en smal vei gjennom det tørre landskapet i Western Australia.

Vi har peilet oss inn på en liten by ved navn Wittenoom. Det merkelige er at da vi tok av fra hovedveien, sto det ingen skilt til denne byen. Med unntak av en liten prikk på kartet har vi så langt ikke funnet et eneste tegn på at Wittenoom faktisk eksisterer.

Noe annet jeg stusser over, er fraværet av møtende trafikk. De siste timene har vi ikke møtt en eneste bil.

Noen kilometer fra selve byen dukker det endelig opp et skilt, men det er ikke helt slik vi hadde forestilt oss:

– WARNING, står skrevet med store bokstaver. Skiltet advarer oss mot å dra til Wittenoom, fordi det er farlig!

– Hva skjuler det seg i Wittenoom, undrer jeg og leser nøye setningen som forteller årsaken til at byen betraktes som farlig: Lufta i Wittenoom er forurenset med kreftfremkallende asbestfibre!

Kanskje burde vi snu? Men jeg er blitt fortalt at det fortsatt bor mennesker i denne byen, og dermed vinner nysgjerrigheten over fornuften, nok en gang. Selv om det kanskje ikke er helt trygt.

Idet mørket senker seg oppdager jeg enda en merkverdighet:

Det er ingen lyder her. Den australske ødemarka kan by på summing fra insekter og fugler både natt og da, men her er det stille som i graven.

Mørket, advarselskiltene, stillheten, den intense varmen og ensomheten her ute, gir meg en ekkel følelse av å kjøre inn i en klassisk skrekkfilm.

Innbyggeren

– Kanskje har asbesten gjort folk gale, tenker jeg og slipper løs fantasier om muterte einstøinger og gale menn med hagle.

Etter en natt i bushen, uten å ha møtt en eneste underlig skapning, triller vi neste morgen inn i en av de merkeligste byene jeg noen gang har besøkt. Det første som slår meg er den tragiske historien som hviler tungt over forlatte hus og ødelagte boliger.

Jeg vandrer rundt i gater som både har asfalt og navn, men som ikke er omgitt av noen by. I vest ligger karrige fjell. I øst hviler en ødemark så enorm at den nærmest kan beskrives som uendelig. Og midt i denne ugjestfrie naturen står skjelettet av en by som engang i tiden var den største i det nordvestlige Australia.

For 50 år siden levde det 1500 mennesker her, i dag bor det fem. Jeg må jo selvsagt forsøke å få en av dem i tale. Men når du velger å bli boende i en by som er så isolert og som i tillegg betegnes som farlig, så må du kanskje være litt spesiell?

Vi prøver et hus som ser bebodd ut. Inngangen oppfordrer ikke akkurat folk til å titte innom, men jeg banker på metallgjerdet og roper ut om det er noen der. Ingen svar, men jeg synes jeg så en...geværmunning? Gardinene beveget seg i alle fall...

– Vi går videre, foreslår Bjørn fornuftig. Litt lengre opp i gata ligger nok et hus som ser bebodd ut. Vi banker på og jeg spør forsiktig om noen er hjemme.

– Aii! hører jeg noen brumme der inne. Så følger tunge skritt fra nakne føtter mot tregulv. På dette tidspunktet aner jeg ikke om det dukker opp en kar med ei hagle i hånda eller et smil om munnen.

– G’day mates, what can ya do for me? Mario Hartmann er alt annet enn fiendtlig. Han vinker oss inn og forteller gjerne hva slags forbannelse som hviler over Wittenoom.

Tragisk historie

– Se her, sier han med sneipen i munnen og drar fram en stein full av blå asbest.

Han river ut noen fibre og informerer at det er disse som er så kreftfremkallende, og som er den offisielle grunnen til at Wittenoom i dag er en spøkelsesby. Blå asbest ble utvunnet her fra 1937 til 1966, forklarer Mario.

Han har tydeligvis stor kunnskap om byens historie og legger ut på en beretning om en ødemarksby som vokste seg stor og rik på dette nye, robuste og flammehemmende materialet de kalte blå asbest.

– Det var til og med et laboratorium og en stor flyplass her, forteller han.

Men så begynte folk å bli syke. Asbestose og mesoteliom, som begge er asbestrelaterte sykdommer, bruker ofte mer enn 25 år på å utvikle seg. Noen av de første arbeiderne, som begynte i gruva på 1930-tallet, ble rammet av dette i 1950-årene, omtrent samtidig som det ble slått fast at disse lidelsene var knyttet til arbeidsmiljø.

Mario forteller at sikten nede i asbestgruva ofte var knapt to meter på grunn av asbeststøv. Dessuten hendte det at lastebillass med malm fra gruva ble tømt i utkanten av byen.

– Disse haugene var populære steder for barna å leke, sukker Mario. For selv om Mario «bare» har bodd i Wittenoom i 21 år, har han møtt flere som arbeidet og bodde her under byens storhetsdager. Og han vet at både gruveselskapet, ABA (Australian Blue Asbestos), og myndighetene var veldig klar over hvor farlig asbest var.

– For pokker, selv romerne visste jo at asbest var farlig, freser Mario, før han kommer inn på de egentlige grunnene til myndighetenes sterke ønske om at Wittenoom skal fordufte fra jordens overflate.

– Myndighetene har driti seg ut, mer enn 1000 mennesker er døde fordi penger var viktigere enn folks liv og helse.

Mario hevder myndighetene vil glemme hva som skjedde i Wittenoom. Derfor vil de begrave byen for evig og alltid.

Han kom til Australia i 1987, opprinnelig er han fra Østerrike. Han reiste rundt et par år før han slo seg ned i Wittenoom og lever i dag av oppsparte midler. Men til tross for at han virker rimelig bemidlet, i tillegg til at myndighetene har tilbudt ham 300 000 A$ for huset og ikke minst har erklært Wittenoom som et farlig sted å bo, nekter han å flytte.

– Asbestgruva ligger ca. åtte kilometer fra Wittenoom. Men bare to kilometer fra gruveinngangen, ligger Karijini nasjonalpark. Og vindene blåser stort sett fra nordøst

– fra gruva og inn i denne populære nasjonalparken, påpeker Mario.

Det betyr at hvis det er farlig asbeststøv i Wittenoom, må det være enda farligere i Karijini. Men det er neppe tilfelle – håper jeg. Vi kommer derfra nå, og vi så ikke så mye som et eneste skilt som varslet om asbest i lufta.

– Det var selvsagt mye asbeststøv i Wittenoom under gruvedriften, men det er borte nå, hevder Mario, og avslører endelig hvorfor myndighetene går skoene av seg for å tømme Wittenoom for folk og fe: Jernmalm!

– I området rundt Wittenoom er det enormt rike forekomster av jernmalm. Det er det myndighetene vil slo kloa i. Men det blir over mitt lik, slår Mario fast.

Han forteller hvordan myndighetene har brukt bulldoser på mange av de forlatte husene, for å sørge for at ingen skulle finne på å flytte tilbake. For noen år siden slo de også av strømmen, kuttet vannet og telefonen.

– Men vi som var igjen her, gikk rettens vei. Dermed måtte de slå alt på igjen.

For snart fem år siden fant myndighetene likevel et smutthull i loven, slik at de fikk stengt av strømmen for godt.

Drakt og gassmasker

Alt som må repareres og fikses hjemme hos Mario, må han gjøre selv. For hit kommer ingen andre.

– Myndighetene har forbudt alle ansatte i stat og kommune å reise til Wittenoom på grunn av asbestfaren, sier Mario.

Journalister har han derimot hatt på besøk, men de kom ikke i shorts og T-skjorte, slik som slik Bjørn og jeg.

– Det kom et filmteam fra australske Channel 7 for ikke lenge siden. Plutselig sto en gjeng på trappa i heldekkende drakter og gassmasker. Jeg ba dem dra til helvete, humrer han.

Mot oss er Mario derimot meget hyggelig. Men jeg merker at to timer i vårt selskap er nok. Han er tross alt bare borte fra huset tre ganger i året, for å handle. Han trives best i sitt eget selskap.

Denne saken ble første gang publisert 13/11 2010.