Legendarisk intervju fra 1984:
Sløste bort hele forskuddet: – Vi eier ikke nåla i veggen
Da Det Nye møtte A-ha i 1984, var de ukjente, utsultede og uten penger. Take On Me hadde floppet og de måtte lure seg forbi køen på Hard Rock Café. For reporteren ble det et spesielt møte, men én avgjørelse skulle han angre på resten av livet.
Denne saken ble opprinnelig publisert i Det Nye, 2. januar, 1985. Det var ett av de første store intervjuene med den da relativt ukjente popgruppen A-ha.
Originaltittel og ingress på saken var:
«Reddet fra sultedøden og satser nytt»
I Norge er de allerede en suksess. I England lar gjennombruddet vente på seg. Men nå satser A-ha på ny giv i musikkmetropolen. Det Nye traff tre sultne gutter i London og reddet dem fra den visse sultedød.
London, høsten 1984:
Ukas første måltid og trioen A-ha la ikke skjul på at de doble hamburgerne var sårt savnet i skrikende mager.
Her kommer annen del av historien om A-ha. Da Det Nye skrev om de tre guttene i november (1984), hadde debut-singlen Take on me akkurat etablert seg på toppen av de norske salgslistene.
De engelske platekjøperne visste imidlertid ikke å verdsette trioens premiereprodukt, og i skrivende stund har Take on me ikke klart å komme inn på den engelske 100-på-topp-lista.
Men januar betyr ny satsing. Na slipper A-ha-single nummer to i England og Norge, og gruppas selskap ligger fremdeles like parat i startgropa for å følge opp en eventuell suksess. Det norske markedet vil sannsynligvis bli servert låta «Love is reason», men i England er også låta «Train of Thought» i bildet.
Og samtidig som plateselskapet til A-ha jobber med promoteringen, sitter de tre guttene og venter.
Dog ikke med tvinnende tommeltotter. Jeg treffer Magne Furuholmen, Morten Harket og Pål Waaktaar en søndag formiddag i London. Noen timer før de skal i øvingsstudio for å trene inn noen låter.
Les også: (+) Etter den dype sorgen, tok livet en ny vending for NRK-Terje
Sult og ihjeltygde bukser
- Hei, dette er Morten Harket i A-ha. Kan du forte deg ned så vi slipper å bli pælma ut av hotellet!
Stemmen i den andre enden av røret er gravalvorlig og innbyr ikke til somling. To minutter senere er jeg i den overfylte lobbyen og støter på gutta i A-ha ved første øyekast. Tre lange, nordiske kropper som har brettet seg ut i den eneste sofaen. Skinnbelter på kryss og tvers. Og buksene til Morten og Pål er mer enn ihjeltygde.
Gutta gliser.
- Vi glir visst ikke helt inn i miljøet. Portieren hadde problemer med å tro at vi kjente noen på hotellet. Ja, noen i det hele tatt for den saks skyld. Hvor skal vi ta praten forresten? Et sted hvor vi kan få en matbit, kanskje? Vi holder på å sulte i hjel, skjønner du. Har ikke spist på en uke!! Er nemlig dønn blakke for tida. Så dette har vi gleda oss til lenge.
Joda, selvfølgelig kan Det Nye spandere et realt måltid på tre sultne på-vei-til-stjernene-musikere. Det er da vanlig skikk og bruk, det. Og guttene vet kanskje om et bra sted a spise også. Innbarkede londonere som de er etter to år i verdensbyen.
Les også: (+) Spådommen Sonja Haraldsen fikk som ung jente, skremmer henne den dag i dag
Historie og sniketeknikk
Vi kan ete på Hard Rock Cafe? Kjempe-in. Alle de store gutta har vært der. Som Elvis og John Lennon. Og artistene har sine hedersplasser rundt på veggene. Ja, Elvis har faktisk en hel langvegg alene. Dette er historie, forteller Morten andektig. Verken han eller de andre to har noe som helst imot å komme i glass og ramme en gang i framtida.
I dag er stedet et yndet turistobjekt. Og stamlunsj for ymse englendere. Jævla god mat! opplyser Magne.
Så er vi der. Og det er kø. Og det er fremdeles ti minutter igjen til åpning.
– Det er alltid kø her, men vi har innarbeidet oss en spesiell sniketeknikk. Du bare kjører fram haka og later som du er innmari viktig mens du passerer køen. Og så forteller du vakta i døra at du bare skal i baren. Resten er en ren formalitet, forklarer Morten.
Et kvarter senere er vi innenfor dørene. Sikter mot en vindusplass, men de er reservert for flere år siden og vi blir skyflet opp i et mørkt hjørne. De tre guttene er snart oppslukt av spisekartet og anbefaler i øst og vest mens munnvannet plasker rundt tennene.
Til slutt faller alle for doble kjempeburgere og praten kan begynne.
Optimisme og «hvis/når»
– Alt ligger klart. Vi spilte inn 35 låter, som vi var godt fornøyd med, på demotape i fjor. Ti av disse har så blitt plukket ut til å være med på den første LP'en når tiden er inne, forteller de tre guttene.
Egentlig kunne vi vanskelig ha valgt et verre tidspunkt å snakke om framtida på. For A-ha kan nemlig situasjonen forandre seg totalt fra den ene dagen til den andre. Avhengig av om musikken deres slår igjennom.
- Vi er pure optimister. Har ikke lov til å være noe annet. Derfor sier vi ikke «hvis vi slår igjennom». Vi sier «når». Og ettersom single nummer én ikke slo igjennom som vi håpet, blir nummer to sluppet ut på markedet nå. Og vi mener at den har like muligheter til suksess . . . eller fiasko. For oss er målet en plass på 20-toppen i England. Da settes hele maskineriet i gang, forklarer Magne.
Les også: (+) Dag Otto og Ellen møttes for over 40 år siden: – Ho begynte plutselig å klenge på meg
Drenerte og lutfattige
Og i mellomtiden er det i hvert fall artig å konstatere at gutta har blitt populære i hjemlandet. Og det fikk de merke sist gang de var på offisiell snartur i Norge.
- Et utrolig sirkus. Kjempestrevsomt var det også. Vi hadde et trangt program som dekket alle døgnets timer. Selv frikvelden med familien var avmålt på timeplanen. Mesteparten av tiden gikk imidlertid med til radio og TV-intervjuer. Jeg følte meg helt drenert etterpå. Men det ga mersmak. Det var ålreit å få et inntrykk av hvordan hverdagen kan bli når vi slår igjennom, mener guttene.
Men gutta har ennå ikke fått anledning til å smake fruktene av Norgesuksessen da samtalen finner sted.
– Vi er lutfattige. Eier ikke nåla i veggen. Slik har det vært det siste halvåret. Plateselskapet blakka seg fullstendig på oss, smiler Morten.
Gutta fikk nemlig et klekkelig forskudd i begynnelsen av 1984. Etter at kontrakten var i havn.
– Da hadde vi gått et helt år på trange kår og fant ut vi måtte feire den plutselige rikdommen. Så vi feira med å bruke opp penga, forteller han helt naturlig. Ingen av de tre sitter og furter fordi om pengene gikk over stokk og stein en periode.
Champagne og sydentur
– Det var gøy sa lenge det varte. Magne kjøpte bil. Den er vraka nå, forresten. Morten og jeg dro på sydentur. En svipptur til Paris ble det også, forteller Pål. Og Magne fortsetter.
– Dessuten brukte vi taxi hver dag, var ute på byen hver kveld, spiste ofte ute og drakk Don Perignon-champagne til frokost. Og kledde opp alle vi kjente med stilige klær. He-he. Eneste vi fikk ut av det var å bli lei av utelivet.
Gutta blir avbrutt av en pen serveringsdame som lemper fire gigantiske burgere med diverse tilbehør på bordet. Alle hiver seg over maten og gir fullgodt bevis på at sultehistoriene er sanne. Jeg skifter samtaleemne. Spør gutta litt om musikken deres i stedet. For det lukter jo ultramoderne hjelpemidler lang vei av låtene deres.
– Selvfølgelig. Vi bruker en maskin som heter «CMI Fairlight» , en tingest som gjorde synthesizeren avleggs. Fairlight'en er en fantastisk altmulig-maskin. En computer som omformer lyder og ulyder fra omgivelsene.
? ? ?
– Ta for eksempel en brumlende støvsuger. Eller en stemmebit fra Shirley Bassey. Lyden blir kjørt inn på Fairlight'en og etterpå kan du få hele skalaen med akkurat den lyden. Og slik sitter vi og eksperimenterer med alle slags sammensetninger. Men passer selvfølgelig på å være moderate. Det skal jo tross alt være salgsvennlig, forteller de.
Les også: Ting som var helt innafor på åttitallet, men som ingen gjør i dag
Kassegitar og tre glis
Dette høres jo både flott og fint ut, synes jeg. Men hvordan kommer det til å fungere når guttene en gang skal ut og gjøre låtene live?
– Joda, gumler guttene mellom de siste burgerbitene.
– Det skal gå smertefritt. Alle låtene våre har jo en gang blitt til med en kassegitar som eneste hjelpemiddel. Siden har vi prøvet oss fram til riktige arrangementer. Så det vil ikke by på noen problemer å tilrettelegge låtene for scenen. Og vi kommer også til å forandre låtene når vi spiller ute. Vi har intet ønske om å lage en kopi av materialet til LP'en, fastslår Morten.
Så er måltidet over og trioen begynner plutselig å bli utålmodige. Venter det ikke mye studioarbeid i dag? Burde vi ikke snart komme oss av gårde?
Jeg rekker en rask fotosesjon før guttene lar seg sluke av en undergrunnsstasjon.
– Får jeg et nytt intervju med dere hvis dere går inn på 20-toppen!?? skriker jeg etter ryggene deres.
Tre glis snur seg mot meg.
– Ikke hvis. Når!!!
NB: Take On Me ble laget i ny versjon og relansert internasjonalt i 1985 sammen med Steve Barrons innovative musikkvideo og gikk til topps på den amerikanske Billboard-listen i oktober 1985. Resten er historie ...
Journalist Peter Nagy om intervjuet
I november 1984 dro jeg (avbildet før og nå) til London for å intervjue den nokså ukjente norske gruppen a-ha, som første norske journalist. Det var plateselskapet som inviterte meg, de trengte oppmerksomhet rundt trioen.
Hadde knapt penger til mat
Jeg jobbet den gang for Det Nye, som da var et populært ukeblad for ungdom. Det ble solgt i snitt 120 000 blader i uka! Jeg var selv 22 år den gang og skjønte selvfølgelig ikke hvilket historisk øyeblikk dette var.
Jeg traff tre karer som var oppsatt på å bli påspandert et måltid for intervjuet. De hadde knapt med penger til mat.
Etter intervjuet, måltidet, og en lenger fotoshoot, spurte gutta om jeg ville bli med dem hjem for å høre på låtene deres. Hadde jeg vært en durkdreven journalist så hadde jeg selvfølgelig svart ja, men jeg var bare en grønnskolling som tenkte at nå var jobben gjort, så jeg takket nei. Jeg ville heller vase rundt i London for meg selv. Har angret «litt» på det i etterkant ...
Kastet «mest sexy»-diplom
Fikk jeg intervjuet de lovet meg at jeg skulle få når de slo gjennom?
Vel, musikkjournalist Yan Friis tok over A-ha, og de stilte absolutt opp for Det Nye. Jeg møtte dem igjen to år senere. Da i Wien, på en pressekonferanse etter en konsert. Jeg skulle dele ut diplom til Morten Harket, som hadde blitt kåret til Årets Mest Sexy Mann av Det Nyes lesere.
Morten Harket syntes kåringen var helt teit, og det sa han ifra om, klart og tydelig. Det var skikkelig kleint. Men han stilte opp til fotoshoot med diplomet, så han var grei. Etterpå gikk nok diplomet rett i søpla. Med glass og ramme.
