Flykaprer med ville fluktplaner
Først lurte han moren hennes. Etterpå ble også Robyn (17) offer for «den ondskapsfulle djevelen»
Han kapret et passasjerfly, men endte opp bak murene. Der brukte han sine evner til å lokke både mor og datter til å delta i en livsfarlig sammensvergelse.
FBI-agent Bill Gavin likte, som de fleste av oss, å tro på at det finnes noe godt i alle mennesker.
Men så støtte han på Garrett Trapnell.
– Min oppfatning er at han var tvers gjennom ond, sier den pensjonerte politimannen, som på nært hold fulgte kulminasjonen av Trapnells forbryterkarriere i 1978.
Garrett
Garrett Trapnell ble født i 1938, vokste opp i et voldelig hjem med en alkoholisert mor og gjorde ikke et ærlig arbeidsslag i hele sitt liv. Garrett Trapnell; en herdet kriminell som mestret hele skalaen, fra nasking i mammas lommebok, via forfalskning av sjekker til væpnede ran.
Ifølge New York Times ble Trapnell arrestert over 20 ganger på 1960-tallet. Han ranet syv banker i Canada i løpet av et halvt år. Han stjal et fly, dro over til Bahamas og ranet en gullsmedforretning − og fløy tilbake. Rullebladet var langt som en Ullared-kvittering.
Likevel satt Trapnell bare inne i to år til sammen. Trikset var å spille gal. Han brukte et av sine første fengselsopphold til å lese seg opp på psykiatri og juss, og innså at det var mye lettere å rømme fra et mentalsykehus enn et fengsel.
Trapnell tryllet derfor frem et alter ego: Hver gang han ble pågrepet, kalte han seg Greg Ross og startet et skuespill for å overbevise legene om at han hadde en splittet personlighet.
En gang røpet han sannheten om galskapen til en journalist.
– Etter amerikansk lov kunne ikke jeg dømmes for noe «Greg» hadde gjort, sa Trapnell.
Les også: (+) Lærerparet ble drept på brutalt vis, og ingen skjønte hvorfor – så kom den rystende sannheten frem
Den første kapringen
28. januar 1972 tok Trapnell forbryterkarrieren til nye høyder. Med en diger gips på den ene armen bordet han et rutefly fra Trans World Airlines i Los Angeles. Halvveis ut i flyvningen mot New York tok han frem en lapp fra lommen og en pistol fra gipsen, og vinket til seg en flyvertinne.
– Før meg til cockpiten. Jeg er bevæpnet, og det er en bombe om bord, sa Trapnell.
Hun ble sikkert overrasket, men kanskje ikke like sjokkert som man kunne tro. Årene rundt 1970 var gylne tider for flykaprere. I USA var det en kapring i uken i snitt før sikkerhetskontrollene ble skjerpet i 1973. Kaprernes krav var som oftest å bli fløyet til Cuba.
Der hadde ikke Garrett Trapnell noe å gjøre.
I stedet leste han opp en kreativ liste som fikk både piloter og FBI-agenter til å heve øyenbrynene. Trapnell ville ha 308 000 dollar i kontanter. Han ville bli fløyet til Texas for å plukke opp en bankranerkollega som satt fengslet der. Deretter ville han til Spania. Han forlangte også at en siktet aktivist og kommunist han aldri hadde møtt, Angela Davis, måtte løslates og frikjennes for anklager om medvirkning til drap.
Sist, men ikke minst, ville han snakke med president Richard Nixon personlig og få amnesti.
Les også: (+) Mannen som drepte Christel (23) villedet Norges skarpeste etterforskere i flere måneder, men han gjorde én stor feil
Overrumplet av FBI
I New York gikk Trapnell med på å slippe alle passasjerene fri. Han godtok også et forslag om å bytte mannskap for å få inn uthvilte piloter til ferden over Atlanterhavet. Det var sjansen FBI trengte. En agent tok plass i det nye crewet. I pilotjakken hadde han en Smith & Wesson.
I det samme han kom inn i flyet og så at Trapnell var uoppmerksom, trakk han våpenet og skjøt to kjappe skudd. Ett traff i hånden, det andre i skulderen. Deretter kastet agenten seg over Trapnell, og holdt ham nede til unnsetningen kom.
I rettssaken forsøkte Trapnell igjen å legge skylda på «Greg Ross», men innrømmelsen han hadde kommet med til den nevnte journalisten fantes på opptak, og ble kostbar. Juryen fant ham skyldig, og dommeren sendte ham i fengsel på livstid.
Og der hadde historien endt – hvis han ikke hadde behersket en kunst enda bedre enn å spille gal: Kunsten å tiltrekke seg kvinner, og få dem til å gjøre ville ting.
Barbara
Frem til en dag like før jul i 1977 hadde fem barnefødsler og et par skilsmisser stått for dramatikken i livet til Barbara Ann Oswald. Men den dagen åpnet hun en bok som tenåringsdatteren Robyn hadde kjøpt: Biografien om Garrett Trapnell.
– Det var som om hun ble sugd inn, og glemte alt annet, forteller en av hennes andre døtre i podkasten «American Skyjacker».
Ingen har helt klart å forklare hvorfor Barbara ble så oppslukt. Boken var på ingen måte noen bestselger. Men hun var ikke alene om å falle hardt for Trapnell: På 1960-tallet fikk han to barn med en kvinne som het Susan. Det tok litt tid før hun skjønte at han hadde vært gift minst fire ganger før, og at han neppe var skilt fra alle.
– Han var magnetisk og overbevisende. Før jeg visste ordet av det, satt jeg, som aldri hadde gjort noe galt, som sjåfør i en fluktbil utenfor en bank i Montreal, sier Susan i podkasten.
Barbara kjente den samme magneten mens hun leste. Hun skrev brev til Trapnell. Han sonet i et fluktsikkert fengsel i Marion i Illinois, ikke langt unna hennes hjemby St. Louis. Brevene ble snart avløst av hyppige visitter.
Gjennom glasset i besøksrommet så hun mannen i sitt liv.
Han så antagelig en halvsliten blondine. Og en vei ut av fengselet.
– Det eneste vi tenkte på var hvordan vi kunne komme oss ut derfra. Uten håp har du ingenting, sier Martin McNally, en flykaprer som sonet samtidig med Trapnell og som ble hans medsammensvorne i fluktplanene.
I samtaler med forfatteren av biografien sin hadde Trapnell fått en idé. Forfatteren hadde fortalt om en annen bok han nettopp hadde skrevet. En dokumentarisk fortelling som het «Flukt på ti sekunder». Om en fange som rømte fra fengsel i helikopter.
Så enkelt. Så genialt, tenkte Trapnell. Bare du har et helikopter og en pilot.
Og så vandret altså Barbara inn.
Den andre kapringen
24. mai 1978, mindre enn et halvt år etter at hun åpnet boken og hørte om Trapnell for første gang, trakk Barbara Oswald frem en pistol fra vesken og rettet den mot bakhodet til helikopterpiloten Allen Barklage i luften over St. Louis.
– Jeg skal ikke se på tomter, som du skjønner. Fly mot Marion-fengselet, sa hun.
Samme formiddag hadde Barbara besøkt Trapnell. De var blitt enige om de siste detaljene: Barbaras oppgave var å kapre helikopteret hun hadde leid fra et lokalt charterselskap, og tvinge piloten til å lande i luftegården, lengst vekk fra vakttårnene. Hans oppgave var i grunnen bare å være på plass.
− Vi løper når vi hører lyden, hadde han sagt.
I sekstiden den kvelden kunne virkelig den umiskjennelige lyden av et helikopter høres over fengselet. 200 undrende fanger og vakter kikket opp. Trapnell og McNally løp.
– Og mens vi løp, skjønte vi at det var noe helt feil med lyden, sier McNally.
Les også: (+) Kate var 18 år da hun møtte «Hammermannen». For seriemorderens utvalgte ofre ventet en grufull skjebne
Krigsveteran bak spakene
Barbara kunne knapt valgt et verre helikopter å kapre. Mannen bak spakene, Allen Barklage, hadde bokstavelig talt vært i krigen før. Han var kjent som en våghals og hadde blitt skutt ned tre ganger i Vietnam. Han holdt hodet kaldt.
På veien mot fengselet gikk han gjennom alternativene. Hvem var farligst? Skyteglade vakter i fengselet, som sikkert trodde han var med på greiene – eller den nervøse, middelaldrende kvinnen i baksetet?
Han hadde festet nok setebelter til å vite at han ville rekke pistolen hennes hvis han strakk hånden bakover. Men først måtte hun distraheres.
– Vi må være raske på bakken. Du må åpne døra på forhånd, og holde den, så de kan hoppe rett inn, sa pilot Barklage.
Hun tok tak i døren og fingeren vekk fra avtrekkeren. Barklage grep etter pistolen. De falt gjennom luften i noen sekunder før han fikk kontroll på både helikopter og våpen. Så hørte han henne si:
– Jeg har en pistol til.
Han snudde seg. Hun rotet i vesken. I visshet om at det ville koste ham livet hvis hun fikk tak i våpenet, fattet han sitt endelige valg. Barklage skjøt for å drepe.
I luftegården så Trapnell hvordan helikopteret i siste liten skiftet kurs og forsvant.
– Vi fikk høre at Barbara var død, men vi sørget nok mest over at planen mislyktes, sier Martin McNally.
Robyn
Trapnells evne til å finne smutthull i loven åpnet døren til det neste fluktforsøket. Han utnevnte seg selv til forsvarer i rettssaken etter helikopterfiaskoen.
Ifølge loven hadde han dermed krav på samtaler i enerom med alle de innkalte vitnene.
Slik møtte han Robyn Oswald, den 17 år gamle datteren til Barbara. Hun var pen, sårbar og plutselig ganske alene i verden.
– I de samtalene klarte den ondskapsfulle djevelen på et eller annet vis å overbevise henne om at han ikke kunne lastes for morens død. Og ikke bare det: Han fikk overtalt Robyn til å hjelpe ham med å rømme, sier FBI-agent Bill Gavin, som hadde snakket mye med Robyn under etterforskningen. Men utover høsten ble hun mer og mer unnvikende.
Den tredje kapringen
Tre dager før jul i 1978 reiste Robyn Oswald seg i midtgangen på et DC-9 passasjerfly fra Trans World Airlines under mellomlanding i St. Louis. Hun kneppet opp jakken. Noen passasjerer kikket opp. Vakker jente. Med lyst, krøllete hår. Og et digert belte rundt magen og noe som så ut som en detonator i hånden. Jenta ropte.
– Dette er dynamitt! Gjør som jeg sier, ellers sprenger jeg dere i lufta!
I cockpiten fikk pilotene høre hennes krav. Robyn Oswald forlangte å bli fløyet til Marion. Der skulle Garrett Trapnell og Martin McNally komme om bord. De skulle bestemme den videre ferden.
I ti timer sto flyet på en liten stripe, ikke langt fra fengselet. Forhandlere fra FBI snakket med den unge kapreren. Bill Gavin, som kjente henne best, ble tilkalt. TV-kameraene rullet. Noen passasjerer klarte å snike seg ut. Skarpskyttere lå i posisjon og avventet ordre.
Til sist tuslet hun ut og overga seg. Robyn ga Gavin en klem og hvisket «unnskyld», som en tenåringsjente som hadde vært for lenge ute om natten. Dynamitten var ufarlige bluss, detonatoren en ringeknapp. Det eneste livet som hadde vært i fare, var hennes eget.
I en celle ikke langt unna sank Garrett Trapnell sammen da han fikk vite om utfallet. Hvis det fortsatt fantes et glimt av håp i de mørke øynene, var det ingen til å se det. Han satt resten av livet i total isolasjon.
Les også: (+) Sigrid (21) ble voldtatt og drept. Tilståelsen kom 29 år senere
Slik gikk det siden
Garrett Trapnell
Etter de to mislykkede fluktforsøkene i 1978, sonet Trapnell resten av livet i enecelle uten kontakt med andre. Han døde av lungeemfysem på et fengselssykehus i 1993.
Martin McNally
McNally, som skulle rømme sammen med Trapnell, var selv berømt for en dristig flykapring i 1972. Han hadde truet med å sprenge et passasjerfly med (falsk) dynamitt, og tok av igjen med en halv million dollar i løsepenger. Et sted over Midtvesten hoppet han ut i fallskjerm, men vesken med penger ble borte, og McNally snart arrestert. Han ble løslatt på prøve for første gang i 2010.
Allen Barklage
Helikopterpiloten ble stor lokal helt etter at han drepte Barbara Oswald i selvforsvar, og gjorde karriere som flyvende reporter for et TV-selskap. Han døde av skadene han pådro seg i en helikopterkrasj i 1998.
Robyn Oswald
Den unge flykapreren ble dømt som mindreårig, og sonet en mild straff med samfunnstjeneste og opphold på psykiatrisk institusjon. Hun skiftet senere navn, og har slettet sporene etter sin fortid.
Angela Davis
Aktivisten og kommunisten som Trapnell av ukjente årsaker forlangte løslatt, ble frikjent for anklagene mot henne i juni 1972. Hun var i fjor med på Time Magazine sin liste over de 100 mest innflytelsesrike personene i USA.
