Terror i Europa
Det kaprede toget hadde stått stille i tre uker – så begynte blodbadet
Det kaprende toget hadde stått nesten tre uker på skinnegangen da spesialstyrker fra det nederlandske marinekorpset gikk til aksjon. Det ble et blodbad.
Litt før klokken ni om morgenen den 23. mai 1977 sto 19 år gamle Janneke Wiegers på jernbanestasjonen i Assen i Nederland. Hun skulle ta toget til Groningen hvor hun gikk på lærerskole.
Det gule togsettet satte seg i bevegelse presis klokken 08:57. Ti minutter senere, mens toget kjørte i en dosert høyrekurve ved landsbyen De Punt, dro noen i nødbremsen. Toget stoppet med skrikende bremser og ble stående med en kraftig sidehelling.
– Dette er en kapring. Bli sittende, så blir ingen skadet, sa ungdommen som plutselig dukket opp i kupeen bevæpnet med et gevær.
– Jeg gjorde en lynrask vurdering på om jeg kunne komme meg ut av toget, sier Janneke til Vi Menn. – Men risikoen var for stor, fortsetter hun.
Det var i alt ni kaprere, alle sørmolukkiske aktivister.
De hadde tatt bussen til jernbanestasjonen i Assen og gått på toget til Groningen. Våpen hadde de gjemt i ryggsekker og bager.
Blant kaprerne var 21 år gamle Hansina Francina Uktolseja. Kvelden før togkapringen skrev hun et avskjedsbrev til foreldrene: Hun var ikke redd for å dø, men fryktet for hva som kunne skje, ifølge nederlandske Huygens Institute.
Janneke Wiegers forteller om de første timene inne i toget.
– Kaprerne skjøt i gulvet og taket for å skremme oss. Vi ble deretter truet til å klistre opp aviser på vinduene, forteller hun.
På den måten kunne ingen se hva som foregikk inne i toget, og gislene kunne ikke se ut.
Les også: Millionærarvingen (19) ble kidnappet fra sitt eget hjem. Så skjedde det ingen kunne forutsett
I bare underbuksen
Politimannen Dick Scholing hadde nettopp kommet hjem fra en motorsykkeltur i Ardennene i Belgia da telefonen ringte. Han fikk beskjed om å møte på jobb så fort han kunne.
Innsatslederen ba om to frivillige for å trekke en kabel med en felttelefon frem til toget slik at kriseledelsen kunne kommunisere med kaprerne. Scholing og en annen politimann han ikke kjente, meldte seg.
På vei fremover mot toget måtte de krysse en liten elv. Utstyret måtte holdes tørt, og politimennene måtte gjøre flere turer frem og tilbake over elven i bare underbuksen.
Det de ikke visste var at det var montert avlyttingsutstyr i felttelefonen, så kriseledelsen kunne høre hva som foregikk inne i toget. Fremme ved toget så Scholing kaprernes geværer stikke ut av vinduene. De fikk overlevert felttelefonen og gjorde seg klare til å returnere da en av kaprerne kommanderte «stopp».
Scholing og kollegaen fikk overlevert et maskinskrevet ark hvor kravene til de nederlandske myndighetene var listet opp. Kaprerne krevde blant annet å bli flydd til et land etter eget valg, sammen med molukkiske aktivister som satt fengslet.
– Den første natta var iskald. Ingen fikk så mye som et minutts søvn, sier Janneke.
Lærerskolestudenten hadde med seg idrettstøy til gymnastikktimen hun egentlig skulle ha hatt den mandagen.
– Jeg tok på meg treningsbuksa og de ekstra sokkene, og det hjalp litt, forteller hun.
Gisler på skinnegangen
Den andre natten fikk hun låne en skinnjakke av et av de mannlige gislene. Etter hvert ble det brakt tepper, mat og vann til toget. Kaprerne hadde begynt å legge press på myndighetene.
Først ble et gissel i hvite klær plassert ute på skinnegangen. Han var bakbundet. Rundt halsen hadde han et tau som gikk inn i toget. Senere ble et kvinnelig gissel plassert ute på samme måte. Kaprerne truet med å skyte gislene i hodet dersom kravene ikke ble innfridd.
– Jeg husker dette godt, sier Janneke.
– Mannen som først ble plassert utenfor toget hadde oppført seg aggressivt, og kaprerne valgte ham for å gi ham en lærepenge. Mens han sto der ute sa de til oss andre at de ikke hadde til hensikt å skyte noen. Den andre gangen bad de om frivillige. Vedkommende som meldte seg, ble godt behandlet etterpå, fortsetter hun.
Tok gisler på barneskole
I omtrent samme moment som toget ble kapret stormet fire sørmolukkiske ungdommer inn på barneskolen i landsbyen Bovensmilde, rett vest for Assen, og tok 125 elever og fem lærere som gisler.
Gisseltagerne truet med å fylle et klasserom med barn, for så å kaste en håndgranat inn i rommet. Kriseledelsens mottrekk var å forlange barna løslatt som betingelse for videre samtaler om gissetakernes krav.
Tidlig om morgenen den 27. mai, på gisseldramaets femte dag, ble alle barna og én lærer satt fri. De fire andre lærerne forble i terroristenes varetekt. Det ble gjennomført forhandlinger, men situasjonen blir etter hvert helt fastlåst. Dagene gikk og ble til uker.
I Haag pågikk en intens dragkamp mellom de som mente at gisseldramaet måtte avsluttes med makt, og de som mente at det var mulig å løse situasjonen gjennom forhandlinger.
Den ansvarlige statsråden, justisminister Dries van Agt, var for en hard linje. Han fryktet at gisseltagerne skulle skade gislene, og la til grunn at gislenes fysiske og mentale tilstand var på bristepunktet.
Dette mente han var avgjørende for å iverksette en militær aksjon. Statsminister Joop den Uyl anså en militær aksjon som et nederlag.
Les også: (+) Den mystiske Narvesen-posen utløste full krisealarm
Mental prøvelse
Janneke Wiegers forteller at den psykiske tilstanden blant gislene varierte fra person til person.
– Det var ingen feststemning inne i toget, men vi fryktet ikke for våre liv, sier Janneke. Hun forteller at de kvinnelige gislene var samlet i kupeen på første klasse.
– Der var stemningen bedre enn blant mennene, sier hun.
Ifølge Wiegers var mange av de mannlige gislene preget av depresjoner og dommedagsscenarioer, mens kvinnene maktet å holde motet oppe. Saskia Sein var spesielt viktig, forteller Janneke. Den 49 år gamle, kristne kvinnen, var hele tiden positiv og vennlig, og gjorde en stor innsats for å holde stemningen oppe.
5. juni, 14 dager etter at kaprerne slo til, ble to gravide kvinner frigitt fra toget. Tre dager senere ble en mann satt fri av helsemessige årsaker. Gislene hadde snart oppholdt seg i toget i kaprernes vold i tre uker.
Verdifull innsikt
De frigitte gislene kunne gi myndighetene og aksjonsledelsen verdifull informasjon om forholdene inne i det kaprede toget, blant annet hvor kaprerne sov om natten.
Toget ble holdt under konstant overvåkning med kraftige kikkerter og kameraer med telelinser. Avlyttingsutstyret som var montert i felttelefonen, som politimannen Dick Scholing og hans kollega brakte frem til toget den første dagen, hjalp også.
– Min oppgave under hele kapringen var å samle inn informasjon om situasjonen inne i toget, forteller Dick.
– Kaprerne snakket malay seg imellom, så vi måtte ha hjelp av en tolk hele tiden, forklarer han.
Alt i alt hadde aksjonsledelsen et godt bilde av situasjonen da den detaljerte planen for angrepet skulle lages.
Gikk til aksjon
Janneke Wiegers og de andre gislene gikk til ro som vanlig den nittende kvelden i toget. Kaprerne hadde innført en regel om at det skulle være ro klokken 2230.
Janneke sov på gulvet, på tvers av midtgangen i en av de to kupeene hvor gislene ble holdt. Mellom kupeene var det et inngangsparti hvor én av kaprerne holder vakt. Klokken seks minutter på fem, lørdag morgen den 11. juni, startet aksjonen for å frigi de 51 gjenværende gislene.
Til sammen 21 skarpskyttere åpnet ild mot forhåndsbestemte områder på toget. Hver skytter hadde 360 skudd med kaliber 7,62 millimeter til rådighet.
Ett minutt senere kom seks jagerfly av typen F-104 Starfighter langs skinnegangen. De flerret luften 20 meter over togsettet før de steg til værs på fulle etterbrennere. Hensikten var å få gislene i toget til å legge seg ned på gulvet.
De neste tre minuttene drønnet det et fly over toget hvert tiende sekund. Så åpnet mitraljøsene ild i noen minutter før toget ble stormet. Janneke våknet av skytingen og forsto at noe var på gang.
– Jeg rullet meg inn under en av benkene i kupeen. Jeg var sikker på at min siste time var kommet. Hvert øyeblikk forventet jeg at veggen skulle eksplodere, sier hun.
Fra utsiden av toget hørte hun soldatene rope: «Legg dere ned, bli liggende». Men en av kaprerne kom stormende inn i kupeen og skrek: «Reis dere opp, reis opp, bli stående».
– Han tok tak i meg og ville dra meg opp, men jeg skrek av alle krefter og rev meg løs, forteller Janneke til Vi Menn.
Marineinfanteristene kastet røykgranater inn i toget og den røde røyken la seg som et teppe over gislene. På gulvet ved Janneke lå også Rien van Baarsel, et av de mannlige gislene. Han var i dårlig form.
– Jeg får ikke puste, stønnet Rien og begynte å reise seg.
– Nei, ikke nå, bli liggende, skrek Janneke. Men Rien reiste seg opp og ble straks truffet av en kule. Janneke så ham falle fremover mot benken han prøvde å nå. Så ble det stille.
Marcus, gisseltageren som ville dra Janneke opp, satt på gulvet mellom gislene. Han var truffet i armen og var klar til å overgi seg.
Truffet av tredve skudd.
Selve aksjonen tok ikke mer enn ti minutter. Da skarpskytterne og mitraljøsene åpnet ild, ble ilden rettet mot steder i toget der de var sikre på at kaprerne befant seg. Beskytningen pågikk i åtte minutter.
To av skarpskytterne skjøt mot inngangspartiet mellom kupeene hvor den ene kapreren holdt vakt. Det skarpskytterne ikke visste var at to av de kvinnelige gislene sov i denne delen av toget. 19 år gamle Ans Monsjou ble truffet, og døde senere av skadene.
Flere av gislene ble truffet i beskytningen. For Rien van Baarsel ble det fatalt. Klokken to minutt over fem stormet spesialstyrkene fra Marinekorpset toget. De var delt inn i fem grupper og tok seg inn i toget ved å sprenge de låste dørene og klatre inn ved hjelp av entringsstiger.
Gruppen som gikk inn midt i toget ble beskutt fra den ene kupeen hvor gislene befant seg. De besvarte ilden og satte kapreren ut av spill.
Det var i denne situasjonen Rien van Baarsel reiste seg opp og ble truffet. Seks av de ni kaprerne ble drept i angrepet. Blant dem var Hansina Uktolseja.
Hennes død var én av de to sakene som medførte splittelse og rettsprosesser i Nederland. Den 21 år gamle tannlegeassistenten ble beskrevet som en snill og glad jente og som var godt integrert. Hun skal ha blitt radikalisert av sin ett år eldre kjæreste Marcus Rudi Lumalessil.
Da angrepet på toget startet, lå hun og sov bakerst i toget sammen med Marcus. Mens prosjektilene fløy gjennom toget, begynte de å krype fremover. Men Uktolseja ble truffet flere ganger i magen og ryggen. Etter omtrent 15 meter kollapset hun. Marcus forsøkte å dra henne med seg, men måtte gi opp.
Da marineinfanteristene stormet inn, lå Uktolseja hardt skadet på gulvet i den halvmørke togkorridoren. De to soldatene som først så henne, måtte i løpet av brøkdelen av et sekund avgjøre om hun utgjorde en trussel eller ikke.
På kloss hold åpnet de ild med en revolver og en maskinpistol. Hun ble truffet av minst tre skudd. I en rapport som ble laget i 2014 ble det slått fast at Uktolseja var ubevæpnet. Det ble ikke funnet våpen nærmere henne enn fem meter. Da det hele var over, var Uktolseja truffet av tredve skudd.
På samme tidspunkt som toget ble angrepet, ble skolen i Bovensmilde stormet. Der ble det brukt pansrede kjøretøyer for å bryte gjennom veggene på skolen. Alle de fire gislene ble befridd, og gisseltagerne arrestert.
Les også: (+) Det største kuppet til superspionen, skjedde i Norge
Debatt om aksjonen
Janneke forteller om hvordan det langsomt gikk opp for henne at det var over. Hun husker menneskemengdene som sto vinkende langs veien da de ble kjørt i busser til sykehuset. Hun erindrer at hun fant kuler i klærne og i vesken som lå på bagasjehyllen.
Janneke forteller at hun fikk en form for forståelse for kaprerne, til tross for det de hadde gjort. Hendelsen satte sine spor. Angsten kom snikende og tok kontroll over livet hennes i årevis etter dramaet på skinnegangen.
– Jeg ble overfølsom for høye lyder og følte meg aldri trygg. Hver gang jeg gikk inn i en bygning, så jeg bestandig etter hvor utgangen var, og i mange år var det nesten umulig for meg å reise med tog, forteller hun til Vi Menn.
Avgjørelsen om å avslutte gisselsituasjonen med makt, skapte sår i det nederlandske samfunnet. Debatten etter den militære aksjonen for å avslutte togkapringen pågikk i minst 40 år.
Spørsmålet som har stått sentralt har vært om det var nødvendig med en militær inngripen, eller om situasjonen kunne ha vært løst gjennom forhandlinger med terroristene.
– Det er vanskelig å bedømme. Det kunne uansett ikke vare evig, sier Janneke Wiegers. Hun skrev senere en bok om hendelsen, «Dit is een kaping», som kom ut i 2007.
Kilder: «Beëindiging van de gijzeling bij De Punt in 1977 – Verslag van een archiefonderzoek» (2014)
«The Dutch Approach». NOS dokumentarserie i fire deler (2002) de Volkskrant De Telegraaf.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 03 2024
