Uskyldig mann fengslet
Samantha (27) og Jazmine (4) ville vært i live om politiet gjorde jobben sin
Slurv og amatørfeil hos drapsetterforskerne i London gjorde at en hevntørst og psykisk utviklingshemmet drapsmann kunne fortsette serien av knivdrap på kvinner og barn. Og at en uskyldig satt fengslet i lang tid.
Et stykke til side for den gruslagte gangstien, blant høye trær og tett buskas, kom en turgåer over den livløse unge kvinnen. Kvinnen lå i en blodpøl. Halsen var skåret over. Med armene rundt kvinnen klamret en liten gutt seg fast mens han tryglet moren om å våkne.
Fuglene kvitret i tretoppene, London våknet til liv for en ny dag og julisolen skinte i den populære friluftsområde Wimbledon Commons. Men sommeridyllen var brutt. Rachel Nickell (23) skulle aldri komme hjem fra morgenturen med sin lille sønn Alex (2) og familiens hund, 15. juli 1992.
Rachel var drept med til sammen 49 knivstikk. Politiet mente at de hadde få spor å gå etter, utover vitneobservasjoner av en mistenkelig mann som vasket hendene sine i en nærliggende elv rundt det antatte drapstidspunktet.
For politietterforskere gjelder en del helt elementære regler, utformet på bakgrunn av dyrekjøpte erfaringer. Dersom London-politiet hadde fulgt disse reglene, hadde trolig alenemoren Samantha Bisset (27) og hennes datter Jazmine (4) få leve mer enn ett år etter at Rachel Nickell var funnet drept.
For det var ikke slik London-politiet fremstilte det; at de sto nærmest uten spor etter Rachels drapsmann.
Bom, slurv og tabber
Bare to måneder i forveien var en mor med barnevogn blitt overfalt og forsøkt kvalt i en annen park i London. Og de neste månedene ble flere kvinner utsatt for overfallsvoldtekter med klare fellestrekk, men uten at politiet evnet å se sakene i sammenheng.
13 måneder etter drapet på Rachel Nickell i Wimbledon Commons, mente etterforskerne at de var nærmere en løsning på gåten: En fantomtegning av mannen vitner hadde observert vaske hendene sine i elven, avstedkom flere tips. Flere kontaktet politiet og sa at mannen på tegningen lignet på Colin Stagg − en arbeidsløs mann som ofte var ute og gikk tur med hunden sin i Wimbledon Commons. Et vitne hadde dessuten observert ham nær åstedet morgenen drapet fant sted 15. juli 1992.
En politikvinne gikk undercover og innyndet seg hos enslige Colin. Colin ga henne opplysninger som politiet mente bekreftet at han var involvert i drapet. Etterforskerne mente dessuten at Colin hadde oppført seg mistenkelig i etterkant av drapet. Ettersom han heller ikke hadde alibi for drapstidspunktet, ble Colin pågrepet og siktet for drapet på Rachel i september 1992.
Full forvirring
Men de voldsomme overfallene mot kvinner tok ikke slutt ved at Colin Stagg ble pågrepet. Utover høsten 1992 og inn i 1993 ble et titalls kvinner i sørøst-London overfalt og utsatt for grov vold, enkelte også utsatt for seksuelle overgrep.
Politiet mottok tips om en 26 år gammel mann som bodde i området overgrepene fant sted. Hvis tipset var riktig, innebar det at politiet hadde hatt feil mann i varetekt i månedsvis. Politiet så en annen vei. Og begikk ved det en klassisk tabbe.
Etterforskerne baserte seg på beskrivelser fra ofre og øyenvitner som hadde beskrevet gjerningsmannen som maksimalt 170 centimeter høy. 26-åringen målte 187. Selv nyutdannede etterforskere vet at vitners og ofres beskrivelser hører hjemme blant de mest upålitelige opplysningene i en kriminalsak. Hvem husker eksakt detaljer om mennesker man tilfeldigvis så for bare en time eller en dag siden? Og hvem måler folk de ser eller blir angrepet av?
Svaret er "så godt som ingen".
Men i valget om å erkjenne at pågripelsen av Colin Stagg var en politiskandale, eller å basere seg på vitne-antagelser, valgte de det siste.
Nytt drap
I november 1993 skjedde et nytt drap i samme område som overfallene hadde funnet sted: Alenemoren Samantha Bissett(27) og hennes datter Jazmine (4) ble funnet drept i sin egen leilighet.
− Samantha var blitt drept med nærmere 70 knivstikk. Kroppen hennes var deretter kuttet opp og forsøkt partert, og drapsmannen hadde flådd av deler av huden hennes, sa etterforsker Alan Jackaman til dokumentaren «Born To Kill».
Også datteren Jazmine var blitt grovt mishandlet før hun hadde blitt kvalt.
– Det vi så på åstedet var ubeskrivelig. En kollega av meg var sykemeldt i to år etterpå, sa Jackaman.
Et tilsynelatende ubendig raseri til tross; gjerningsmannen hadde vært nøye med å ikke etterlate spor på åstedet.
Det var i alle fall det man først trodde.
Les også: Som sunket i jorden siden 1993 – nå er den fryktede mafiabossen arrestert
Fingeravtrykk-feilen
Månedene gikk. Jackaman og kollegene var i villrede. I mai 1994, et halvt år etter dobbeltdrapet, ble det besluttet å gjennomgå fingeravtrykkene fra åstedet på ny. Konklusjonen etter første gjennomgang var at samtlige fingeravtrykk stammet fra Samantha og Jazmine, eller familiemedlemmer og andre besøkende som raskt kunne sjekkes ut av saken.
Den nye granskningen av fingeravtrykkene dokumenterte det enhver etterforsker vet veldig godt: Slurv er jevngodt med ikke utført jobb.
To avtrykk sikret på forskjellige steder på åstedet var blitt tolket som to identiske fingeravtrykk fra Samantha i første runde.
− Fingeravtrykkseksperten hadde oversett at det ene avtrykket var ørlite grann annerledes, sa etterforsker Alan Jackaman.
Avtrykket stammet fra en utenforstående. En utenforstående politiet alt hadde i sine registre i forbindelse med en annen straffesak. Avtrykket tilhørte 26-åringen politiet to år i forveien hadde avhørt i forbindelse med overfallsvoldtektene i samme område, men sjekket ut på grunnlag av svakt funderte vitneutsagn.
− Vi kunne gå til pågripelse av mannen kort tid etter, sa Alan Jackaman.
I mannens leilighet fant politiet flere bevis som knyttet ham til dobbeltdrapet, blant annet et skopar som hadde ofrenes blod på seg samt gjenstander tilhørende ofrene.
− DNA-funn koblet ham i tillegg til to av overfallsvoldtektene, fastslo Jackaman.
Tøff oppvekst
Robert Napper ble født i sørøst-London i 1966, og bodde i Plumstead nær åstedene for både drap og overfall. Robert Napper ble i tidlig alder ble diagnostisert med Aspergers syndrom, slet med å tilpasse seg sosialt og ble mobbet på skolen. Hjemme ble han mishandlet av faren. Da han var 13 år, skal han ha blitt utsatt for seksuelle overgrep av en familievenn. Robert Nappers mor skulle senere fortelle at sønnen endret seg markant etter overgrepet; han ble aggressiv og vanskelig å være rundt. Til et familiemedlem skal Robert Napper ha sagt:
− Jeg er ikke som andre. Jeg tror jeg er gal.
Utover tenårene sluttet han på skolen, og tok diverse strøjobber. Samtidig begynte han å spionere på kvinner i nabolaget. I slutten av tenårene begikk han sine første overgrep. I 1989 tilsto han ett av overgrepene overfor sin mor som meldte det videre til politiet.
Selv uerfarne etterforskere vet at det sitter langt inne for en mor å melde sin sønn til politiet, og at slike tips derfor er verdt å ettergå. Politiet i London valgte å henlegge saken.
Robert Napper kunne dermed påbegynne en enestående rekke drap og overgrep.
Les også: Ingen la merke til den slitne, grønne varebilen. For ofrene ventet en grusom skjebne
Dømt
I oktober 1995 ble Robert Napper stilt for retten. Napper tilsto drapet på Samantha og Jazmine. Han hadde spionert på Samantha over tid. Kvelden 3. november 1993 tok han seg inn i leiligheten hennes. Etter å ha drept Samantha, gikk han inn på jenterommet der Jazmine lå og sov. Han forgrep seg på, og mishandlet den lille jenta, før han kvalte henne. Så gikk han tilbake til Samanthas lik og begynte å skamfere det.
Sakkyndige konkluderte med at Robert Napper i tillegg til Aspergers, led av paranoid schizofreni med tilhørende utstrakte vrangforestillinger. De mente at Robert Napper hadde angrepet og drept mødre med små barn som hevn for sin egen opprivende barndom. De fikk unngjelde fordi det − i hans hode − var deres skyld at han slet med impotens.
− Med et ønske om å se hvor mye skade en kniv kunne gjøre på et menneske, skar han over strupen hennes før han knivstakk henne nærmere 50 ganger foran øynene på hennes lille sønn, sa rettspsykolog Laurence Alison til dokumentaren «World’s Most Evil Killers.»
Les også: De fremsto som harmløse og vennlige hjelpere, men de hadde en mørk hemmelighet
Kunne tatt ham tidligere
I 2010 kom en granskingskommisjon frem til at London-politiet var å laste for at ikke Robert Napper ble pågrepet tidligere.
Robert Napper mistenkes for å stå bak mer enn 70 overfallsvoldtekter i sørøst-London fra slutten av 1980-tallet og frem til han ble pågrepet i 1994.
Overfallene skjedde både i parker og i ofrenes hjem. En kvinne ble utsatt for seksuelt overgrep på sitt eget soverom mens barna hennes satt på kjøkkenet og spiste frokost.
− Husk å låse dører og vinduer, var gjerningsmannens avskjedshilsen før han forlot huset.
Napper mistenkes også for drapsforsøket på den unge kvinnen på tur med barnevogn i en park i mai 1992, to måneder før drapet på Rachel. Kvinnen ble brutalt mishandlet, før gjerningsmannen forsøkte å kvele henne.
− Vi gjorde funn hjemme hos ham, blant annet dagboknotater, som indikerte at han sto bak også disse overfallene, men vi hadde kun DNA-bevis som kunne knytte ham til to av overfallene, medga etterforsker Alan Jackaman.
Politiet burde ha etterforsket ham allerede i 1989 da de fikk det første varselet om ham, konkluderte granskerne. Politiet fikk også sterk kritikk for ikke å ha sjekket ham nærmere opp mot drapet på Rachel.
«Det synes klart at rekken med dårlig beslutninger og feil fra Metropolitan Police medførte at man gikk glipp av muligheten til å pågripe Robert Napper før han drepte både Rachel Nickell og mor og datter Bisset, og før utallige kvinner ble ofre for hans voldelige sexovergrep,» het det i rapporten.
Men London-politiets tabbeserie var ikke slutt.
Colin Stagg ble løslatt fra varetekt i september 1994, men Metropolitan Police måtte tåle sterk kritikk av granskningskommisjonen for allikevel å ha opprettholdt siktelsen mot ham i flere år etterpå. Colin ble senere tilkjent 700.000 pund i erstatning.
− Når jeg ser tilbake på det nå, var dette bare en hendelse som fant sted. Jeg har gått videre med livet mitt, uttalte Colin Stagg i et intervju med «Good Morning, Britain».
Robert Napper ble dømt til tvunget psykisk helsevern på ubestemt tid for drapene på Samantha og Jazmine, samt for to overfallsvoldtekter. I 2004 koblet nye DNA-undersøkelser Robert Napper også til drapet på Rachel Nickell i Wimbledon i 1992. I 2008 ble han dømt for drapet, som han inntil da hadde benektet å stå bak.
Kilder: The Sun, Wikipedia, The Guardian, “Born To Kill”, “World’s Most Evil Killers”
