Den rystende sannheten om hva som virkelig skjedde i Attica-fengselet ble lenge dysset ned

Det var bare noen dager igjen til han var en fri mann. 21 år gamle ­Elliott Barkley, eller «L.D.» som alle av uviss grunn kalte ham, kunne knapt vente. Det overfylte fengselet i Attica nord i delstaten New York opp mot grensen til Canada, var et skremmende sted han så frem til å forlate.

Og hva hadde han egentlig der å gjøre? undret han: Attica var et såkalt maks-sikkerhetsfengsel. Der samfunnets verstinger skulle holdes under kontroll, var tanken.

Men myndighetene hadde bare pøst på. Fordi det ikke var plass i fengslene i New York, ble stadig flere sendt vekk til steder der problemet med overbefolkning ikke var fullt så synlig for folk. ­ Ut på landet. Helt nord i delstaten.

Selv hadde Barkley havnet i Attica fordi han hadde forfalsket en sjekk på 120 dollar og kjørt bil uten førerkort.

Borgerrettigheter

Spenningene mellom frustrerte fanger og brutale ansatte hadde bygget seg opp over mange år, men fikk en topp gjennom sommeren 1971.

Inspirert av tidens oppvåkning rundt kampen for borgerrettig­heter, hadde en gruppe fanger utarbeidet et manifest med en lang liste med krav for å bedre soningsforholdene. De ba blant annet om en slutt på den fysiske volden og sensuren av brev. De ba om tilgang på rettshjelp, utdanning og kvalifisert medisinsk behandling. De ba også om mer enn én dusj i uka og mer enn én toalettrull i måneden.

Da fengselsdirektøren fikk høre om listen, beordret han ransakelse av cellene og plasserte alle innehavere av manifestet i isolasjon, noe som ikke akkurat stanset uroen og gnisningene.

På bristepunktet

I slutten av august 1971 ble en kjent, sort fengselsaktivist skutt i San Quentin-fengselet. De færreste i Attica kjøpte forklaringen om at det hadde skjedd under et fluktforsøk. Morgenen etter var det ingen i Attica som rørte frokosten. Alle satt i fullstendig taushet, men protesten kunne likevel ikke vært mer rungende.

Det mest skremmende i betjentenes øyne var at alle, også de hvite innsatte, hadde sorte sørgebånd rundt armen. Det virket som om alle sto sammen, og at de vanlige raseskillene og fraksjonene var satt til side. Betjentene innså at de 2300 fangene i Attica i stedet hadde funnet en felles fiende å rette hatet mot: Sine voktere.

Les også: (+) Dødsveien i Troms: Fangene måtte spise sine døde kamerater

Om kvelden torsdag 8. september kom fire av disse vokterne gående gjennom gangene i A-fløyen. De gikk inn i cellen til en fange ved navn Dewer, som tidligere på dagen hadde dyttet en betjent i brystet i luftegården. Vokterne banket opp Dewer før de dro den bevisstløse fangen med seg.

– Alle som så det var sikre på at han enten var død allerede, eller at vokterne ville slå ham i hjel et annet sted, sa en innsatt. Med­fangene ropte og banket i gitrene. Én kastet en hermetikkboks.

Det ulmet i Attica. Alt som manglet for å sette fyr på det hele, var én gnist.

Horden er løs

Den ble tent dagen etter, og var egentlig bare en misforståelse. Døren ut til luftegården var fortsatt låst da en gruppe fanger fra A-fløyen rutinemessig kom dit etter frokost. En ordre om at gruppen skulle føres tilbake til cellene denne dagen – på grunn av uroen kvelden før – hadde aldri kommet frem.

Da døren i den andre enden av gangen åpnet seg, og fangene fikk se betjentene som kom for å hente dem, ble mange grepet av frykt for at de var innestengt i en felle. At det var deres tur til å bli jult opp.

I panikk klinket en fange til nærmeste betjent i tinningen. Andre fulgte etter i angrepet. Fra ett sekund til det neste var Atticas innsatte forvandlet til en rasende horde.

Før noen rakk å slå alarm, hadde denne første gruppen fanger brutt seg inn i det sentrale kontrollrommet, kalt «Times Square». Den enslige betjenten på vakt ble slått i hodet med en planke og tråkket på. Fangene sikret seg nøkler. Trykket på brytere. Med åpne porter i alle retninger, veltet opprørerne gjennom gangene i de fem fløyene. De knuste glass, satte fyr på kapellet, skamslo ansatte. Rev fengselet fra hverandre med villskap.

38 gisler

I metallverkstedet ble betjent Mike Smith slått ned med et jernrør. Mens han lå nede, fortsatte slagene mot hodet. Plutselig kjente han en kropp over sin.

– La ham være, han er en av de snille gutta, sa fangen. Smith var heldig (bare midlertidig, som vi snart skal se), og flere andre voktere fikk hjelp til å komme seg unna. Men i denne første fasen var det kaoset og volden som dominerte. Noen raidet sykehuset etter alkohol. En 19 år gammel fange som het John Schleich så en gjeng som dro med seg ­tvillingbroren hans inn i et dusj­rom, hvor alle voldtok ham.

Litt utpå formiddagen begynte folk på begge sider å få oversikt over situasjonen. Væpnet politi hadde gått inn i bygningene, og tatt tilbake kontrollen over store deler av fengselet. Hundrevis av politimenn sto utenfor og ventet på videre ordrer.

Les også: (+) Lærerparet ble drept på brutalt vis, og ingen skjønte hvorfor – så kom den rystende sannheten frem

Opprørerne hadde trukket seg tilbake til en av de fire sentrale luftegårdene, «D-gården». Der var rundt halvparten av Atticas innsatte, 1300 mann, samlet. Med seg hadde de 38 gisler, både betjenter og sivilt ansatte.

Og alle, på begge sider av mur­ene, tenkte det samme: Hva nå?

Liste med krav

Blant fangene tok noen sterke personligheter kommandoen

Et medlem av borgerrettighetsgruppen Black Panthers fant en megafon og holdt en appell om samhold. Black Muslims plasserte to sirkler av menn rundt gislene for å beskytte dem. Det ble utpekt en ledergruppe med to mann fra hver fløy, satt opp et feltsykehus og organisert matservering. Våpen – brekkjern, jernrør, kniver – ble samlet inn og lagt under bordet der ledergruppen holdt til.

Det samme bordet ble brukt under forhandlingene med myndighetene. Fengselsdirektøren i delstaten New York, Russell Oswald, fikk leide inn i luftegården. Det samme fikk journalister og TV-team.

Opprørerne over­leverte en liste med krav som måtte innfris før de ville slippe fri gislene og gi seg. TV-bildene viste en høy, sort mann med bestemorsbriller som grep megafonen. Så runget stemmen til L.D. ­Barkley utover landet.

– Vi er menn! Vi er ikke dyr! Vi skal ikke drives eller slås. Vi skal en gang for alle få slutt på brutaliteten og den manglende respekten for menneskeliv her og i alle andre fengsler i USA! ropte han.

Deretter leste han opp kravene. De fleste var identiske med kravene i manifestet fra tidligere på sommeren, men i tillegg var det føyd til et par nye punkter: Amnesti for handlinger utført under opprøret, og fritt leide til et ikke-imperialistisk land.

Les også: (+) «Jeg tenkte at dette hadde blitt en situasjon som var ute av kontroll, men at de vel ikke kom til å skyte på folk.» Så smalt det

Fire dagers frihet

I fire døgn satt partene store deler av tiden ved forhandlingsbordet i hjørnet av luftegården. Observatører som de innsatte stolte på, ble innkalt. Myndig­hetene godtok de 28 kravene som gikk på bedre soningsforhold, og fangene slo fra seg utenlands­turen. Men de tviholdt på amnesti-kravet, ikke minst fordi den hardt skadde betjenten fra kontrollrommet døde på sykehuset, og fanger risikerte å bli siktet for drap.

Observatørene bønnfalt guvernør Nelson Rockefeller om å vise seg ved Attica. Det ville berolige fangene dersom han ville gå god for sikkerheten ved en overgivelse, uttalte de offentlig. TV-­reportere snakket med gislene.

– De har behandlet oss godt. Gi amnesti, og gjør alt for å redde liv, oppfordret betjent Frank Wald.

Oppmarsjen

På opprørets femte dag, tirsdag 13. september, ga Rockefeller i stedet, med president Nixons velsignelse, klarsignal til storming av Attica. Han sendte samtidig et ultimatum som ble lest opp for de innsatte. De fikk én times frist til «å gi fra seg gislene og bidra til å gjenskape ro og orden».

Det trengtes ingen avstemning blant fangene. Brølet som steg opp fra mengden, var svar nok. Åtte av gislene ble ført opp på gangveiene på murene rundt ­luftegården, og truet med stikk­våpen. Det skulle avskrekke, men hadde motsatt effekt: Nå skal de henrette gisler, het det i meldingene fra helikoptrene over Attica.

Det var en hevngjerrig, utålmodig styrke som gjorde seg klar utenfor. Den talte 830 mann fra delstatspolitiet og fengselsvesenet. Mange hadde kommet på eget initiativ. Alle hadde skyte­våpen. Pumpehagler. Winchester-rifler med ekspanderende kuler. Magnum-revolvere fra egen samling.

I minuttene før angrepet kunne vitner se at alle fjernet kjennemerker og navnelapper fra uniformene.

Blod i vannet

Tåregass ble slynget ut over luftegården fra et helikopter – og så stormet styrkene inn i Attica til en ujevn kamp, 830 skytevåpen mot null. Politimenn og fengselsbetjenter med gassmasker startet å skyte gjennom røyken og tåken med en gang de løp ut på murene over luftegården, uten å ane hva de skjøt mot. Både gisler og fanger ble meid ned.

Betjent Mike Smith, han fra metallverkstedet, fikk en skuddsalve fra et automatgevær i magen, fire kuler på rad og rekke. Én av dem dro med seg ryggraden.

– Jeg lå på bakken og kikket rett opp i en haglemunning. Noen ropte «han er en av våre». Da rettet politimannen haglen mot fangen som lå ved siden av meg i stedet. Jeg besvimte, så jeg vet ikke om han trykket av, sier Smith. Han overlevde, men ble lam.

Andre vitner fortalte om regelrette henrettelser. Mange politimenn var rystet over sine egne.

– Det var rene galskapen. Jeg så en «state trooper» som gikk bort til en mann som lå bakken. Han skjøt ham i hodet, heter det i et av utsagnene som er gjengitt i boken «Blood in the Water».

Forfatter Heather Ann Thompson vant Pulitzerprisen i 2017 for arbeidet med å grave frem sannheten om Attica-massakren. Hun fremhever at volden til stor del var rasistisk motivert.

Les også: (+) – Jeg har nettopp måttet fortelle din mor at jeg kommer til å være død om et kvarters tid

N-ordet

Chris Reed (21) lå nede, med fire kuler i kroppen og hørte hvordan det ble diskutert:

– Skal vi ta livet av denne ­niggeren, eller blør han i hjel?

Overalt hørtes det samme n-ordet. Hold n-nesa di nede! Ikke rør deg, n-! Denne n-en er død!

38 personer ble drept i stormingen av Attica. Ni av dem var gisler. 90 andre ble såret av politiets kuler.

– Vi hadde ikke forestilt oss noe slikt. At de kunne komme inn og slå inn noen skaller? Ja. Dele folk på midten med hagleskudd på kloss hold? Nei, sa en av lederfigurene, Frank «Big Black» Smith. (se rammesak)

Attica-opprøret 

* 1281 innsatte deltok i opptøyene i september 1971

* De holdt 38 ansatte som gisler, og listet opp 30 krav om forbedringer i fengselstilværelsen i forhandlingene med myndighetene.

* Etter fire dager stormet spesialstyrker fra politiet fengselet. 43 personer mistet livet i opptøyene. Politiet skjøt i hjel 38 – deriblant ni gisler – under sin aksjon.

* Opprørerne var ansvarlige for fem dødsfall: Én betjent ble kvestet under oppstanden, mens fire mann ble drept i interne oppgjør blant ­fangene.

* Attica-opprøret er det ­dødeligste fengselsopprøret i USAs historie.

Dysset ned

I den første offisielle uttalelsen fra guvernørens kontor het det at gislene var drept før stormingen, at opprørerne hadde skåret over strupene deres. Det ble også slått stort opp i aviser som New York Times at én av vokterne var kastrert.

– Vi reddet 29 liv, sa guvernør Rockefeller i versjonen som fikk feste seg.

Han gikk ikke tilbake på uttalelsen, selv om det snart ble kjent at obduksjonen av ofrene viste at alle gislene var drept av skuddskader.

– De havnet dessverre i kryssilden, sa Rockefeller.

Ingen er noen gang stilt til ansvar for hendelsene i Attica i 1971. Myndighetene beskyttet politikerne som tok valgene, og mennene som forårsaket så mye skade. En undersøkelseskommisjon avsluttet sitt arbeid i 1976. Alle dokumenter ble hemmeligstemplet og gjemt vekk bak låste dører.

Først et kvart århundre senere kom de første søksmålene for retten. De drepte gislenes familier fikk utbetalt 12 millioner dollar i erstatninger, og i 2000 delte staten ut 8 millioner dollar til 502 av de innsatte. Men enda viktigere: Endelig fikk mange av dem fortelle sine historier.

L.D. Barkley fikk aldri fortalt noe. Han ble skutt i ryggen og drept den morgenen i Attica for 50 år siden. Så høy ble prisen for å ha kjørt uten førerkort.

Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn

Rikskjendis, flyarving og drapsmann

Dødsfallet til høygravide Jenny (32) fremstod som en personlig tragedie. Barnefarens navn endret alt