drapet på Martin Luther King
Kassereren hadde ingen anelse om at han nettopp var blitt ranet av verdens mest ettersøkte person
James Earl Ray skjøt Martin Luther King jr. med et ønske om å bli rik. Det ble opptakten til en av Amerikas største menneskejakter.
Klokken er seks om kvelden den 4. april 1968. James Earl Ray (40) sikter med en Remington-rifle ut av toalett-vinduet i hybelhuset i Memphis, Tennessee hvor han har leid et rom. På balkongen på Lorraine Motel tvers over gaten ser han mannen han har brent etter å drepe, Martin Luther King (39), som lener seg på gelenderet og ser ned på parkeringsplassen under.
Den verdensberømte folkerettslederen er i Memphis for å støtte renholdsarbeiderne i byen, i all hovedsak afroamerikanere, som streiker for bedre kår.
Idet King fisker en Salem-sigarett opp av lommen på dressjakken og retter seg opp for å tenne røyken, smeller det. King faller bakover, dødelig truffet i hodet.
Det var et skudd
Ray pakker geværet inn i en bylt og løper mot trappen og ut på gaten. I forbifarten spør en av de andre leietagerne i hybelhuset:
– Hørte du smellet? Det hørtes ut som et skudd.
– Det var et skudd, svarer James Earl Ray, som har leid rommet under navnet John Willard.
Med dette ene skuddet fullførte James Earl Ray sitt livs store prosjekt; å drepe Martin Luther King. Og med det var tidenes inntil da største menneskejakt i regi FBI i gang.
Veien til Memphis
James Earl Ray handlinger kom naturligvis ikke ut av ingenting. I 1928 ble han ble født inn i en lutfattig hvit familie som én av åtte søsken, i småbyen Alton i delstaten Illinois. Familien «hatet negre» og levde av vinningsforbrytelser. Den første lengre fengselsstraffen for James kom i 1955 da han ble idømt fire års fengsel for et lengre tyveriraid. Han slapp ut i 1959, men allerede året etter åkte han inn igjen for væpnet ran.
Den gangen lød dommen på 25 års soning i ett av USAs mest rømningssikre fengsler, Missouri State Penitentiary. Blant de innsatte gikk det rykter om at noen rike forretningsfolk i delstaten Mississippi hadde utlovet en dusør på 100 000 dollar, rundt en million dollar i dagens penger, for den som tok Martin Luther King av dage. Ray fortalte flere av medfangene at dusøren var hans «pensjonsplan».
Kosmetiske forandringer
Den 23. april 1967, etter syv år i det antatt rømningssikre fengselet, rømte James Earl Ray skjult i en stor kasse med brød bakt i fengselets bakeri. Det neste snaue året var han konstant på farten, St. Louis, Chicago, Toronto, Birmingham, Alabama, Mexico og California. I sistnevnte delstat la han seg under kniven og fikk gjort noen små kosmetiske forandringer på utseendet.
I Birmingham, Alabama meldte han seg opp til førerprøven under navnet Eric Starvo Galt og fikk dermed godkjent legitimasjon. Han kjøpte en hvit Mustang, registrerte den i samme navn, og i mars 1968 kjørte «Eric S. Galt» i retning sørstatene der Martin Luther King sto sterkt.
På veien stoppet han hos en våpenhandler og kjøpte en Remington-rifle under navnet Harvey Lowmeyer, og ankom til slutt Memphis hvor han sjekket inn som John Willard i hybelhuset tvers over gaten for Lorraine Motel.
Flukten fra åstedet
Bare to minutter etter å ha skutt og drept Martin Luther King var Ray ute på South Main Street. Det var stille i gaten, de fleste butikkene hadde allerede stengt for dagen. Med geværet pakket inn i noe sengetøy, hastet Ray av gårde i retning bilen som sto parkert et par kvartaler fra hybelhuset. Ingen la merke til ham eller prøvde å stoppe ham.
Ray satte seg i den hvite Mustangen sin og kjørte sørøstover i retning Atlanta, Georgia. 10 minutter over seks, bare 10 minutter etter skuddet, visste politiet at King var skutt og at gjerningsmannen var på flukt i en hvit Mustang. Ray kjørte sideveier gjennom delstaten Mississippi.
Målet for flukten var Rhodesia (dagens Zimbabwe) i Afrika. Han regnet med at den som drepte Martin Luther King ville bli mottatt som en helt der av Ian Smith og datidens hvite mindretallsstyre.
Men det var langt dit. Og da han hørte på bilradioen at politiet jaktet på en hvit Mustang kjørt av en pent kledd hvit mann mellom 30 og 40 år, fikk han panikk. Denne nyheten forandret alt. Inntil da hadde han vært sikker på at ingen så ham eller bilen. Ray skjønte at han må kvitte seg med Mustangen snarest.
Tidlig fredag morgen, drøyt 14 timer etter drapet, rullet Ray inn i storbyen Atlanta samtidig som byens befolkning våknet til liv. Han etterlot seg bilen på en stor parkeringsplass nær et kommunalt boligkompleks, tømte den for alt innhold som kunne knytte ham til bilen og forlot Mustangen til fots.
Tog til Toronto
Planen var å ta buss til Detroit, som ligger like ved grensen i til Canada, og derfra komme seg over til nabolandet. Rundt klokken ett samme ettermiddag rullet en buss med James Earl Ray om bord nordover gjennom delstat etter delstat mens politi og FBI fulgte sporene sørover. Lørdag morgen, et lite døgn senere, kjørte Greyhound-bussen inn i bilbyen Detroit.
Ray visste fra tidligere besøk at å krysse grensen mellom USA og Canada var en enkel affære som ikke krever legitimasjon. Bare unntaksvis blir man stoppet og spurt om noe som helst.
En drosje kjørte ham over grensen. Tollerne så ikke opp en gang. På kanadisk side kjøpte Ray en togbillett til Toronto. Fire timer senere fant han frem til et slitent, billig hybelhus i bydelen Little Italy i Canadas største by, betalte åtte dollar i forskudd for en uke og flyttet inn.
Motta nyhetsbrev fra Vi Menn
Klikk deg inn her og få nyheter, video og spennende lesestoff fra Vi Menns arkiv og andre aktuelle kanaler.
I dekning i Toronto
Kvinnen som leide ut spurte ikke om navn. Hun reagerte heller ikke på en mann uten bagasje. Resten av helgen lå han i skjul på rommet og leste aviser og så på TV om opptøyene og plyndringene som drapet på Luther King utløste i USA.
Det brant i 150 byer, 40 var drept, tusener skadet og over 20 000 arrestert. Bare i hovedstaden Washington var det gjort skader for over 50 millioner dollar, rundt 500 millioner dollar i dagens penger.
Samtidig fulgte hundrevis av FBI-agenter alle ledetråder. Mandag den 8. april, fire dager etter drapet, hadde FBI startet jakten på Eric S. Galt, like ikke-eksisterende som John Willard. Men dette var likevel problematisk for James Earl Ray. Det eneste han hadde av legitimasjon var sertifikatet hvor det sto Eric S. Galt. Det måtte han gjøre noe med.
Naive kanadiere
Samme mandag dukket Ray derfor opp i avislokalene til Toronto-avisen Evening Telegram, fortalte at han var historiker med en spesiell interesse for perioden tidlig på 1930-tallet. Det var noe han forsket på, forklarte han. Hans egentlige ærend var å finne noen å stjele identiteten til som var cirka på hans egen alder.
Ray visste at skulle han komme seg ut av Canada med fly, måtte han ha pass utstedt på et nytt navn. Eric S. Galt var blitt Nord-Amerikas mest ettersøkte person.
Ray valgte Ramon George Sneyd, født den 7. oktober 1932 og lokal politimann i Toronto. Av frykt for at den virkelige Sneyd hadde utstedt pass, ringte Ray til vedkommende, utga seg for å være en myndighetsperson og sa at han hadde noen spørsmål vedrørende passet hans. Politimannen svarte noe forbløffet at han aldri hadde søkt om, eller hatt pass. Snart hadde Ray både fødselsattest og pass som Ramon George Sneyd. Han kunne ikke annet enn smile av de naive kanadierne.
Men det brant under føttene hans. Den 18. april, 14 dager etter det fatale skuddet i Memphis, dukket bildet av Eric S. Galt opp på forsidene på Torontos aviser. I teksten kunne man lese at morderen sannsynligvis var i byen.
Ray våget ikke vise seg ute lenger, han hamstret hermetikk og tørrmat og gikk i dekning i hybelhuset inntil avreise London. Den 8. mai var han endelig på Toronto International Airport.
Med bankende hjerte slapp han gjennom kontrollen med sin nye identitet, og var snart over Atlanterhavet.
Raner bank i London
Mens James Earl Ray alias Sneyd bodde i et hybelhus i London, stadig blakkere, fant FBI ut at Ray hadde stjålet identiteten til Sneyd og reist med fly til London. Engelske myndigheter ble varslet. Samtidig ble Ray mer og mer desperat etter å komme seg til Afrika og i sikkerhet, men han hadde bare 50 pund igjen.
De brukte han til å kjøpe seg en blå dress og ett par solbriller som han tok på seg før han oppsøkte Trustee Savings Bank i Fulham. Han stilte seg i kø og ventet på tur. Vel fremme dyttet han en papirpose mot kassereren i luken mens han siktet med en pistol.
– Fyll den med små sedler! kommanderte han. Den forfjamsede kassereren gjorde som han ble bedt om, og Ray løp ut av banken 300 pund rikere mens han hørte alarmen ule bak ham. Kassereren hadde selvsagt ingen anelse om at han nettopp var blitt ranet av verdens mest ettersøkte person.
Utlevert til USA
Med sine 300 nyvunne pund dro Ray til Heathrow for å fly til Afrika via Brussel. Men han visste ikke da at tollerne hadde fått beskjed om at Ramon Sneyd var James Earl Ray. Så da han viste passet for å forlate England ble han den 8. juni, to måneder etter mordet på Martin Luther King og 14 måneder etter flukten fra fengselet, anholdt og arrestert.
Den 18. juli ble han utlevert til USA, stilt for retten og dømt til 99 års fengsel uten mulighet til benådning. På advokatens anbefaling sa James Earl Ray seg skyldig for å slippe dødsstraff. Han døde i 1998 av sykdom på et fengselssykehus i Nashville, Tennessee, 70 år gammel. Kilder: Boken «Hellhound on his Trail: The Stalking of Martin Luther King Jr.»; James Earl Rays Erindringer.
Denne saken ble første gang publisert 04/06 2020, og sist oppdatert 11/02 2021.
