TRUE CRIME
Eieren hevdet at skipet sank med dyrebar last. 14 år senere gjorde vrakjegeren en rystende oppdagelse under vann
Da bulkskipet brått sank med angivelig dyrebar last om bord, var eieren ikke sen om å kreve forsikringspengene. Men 14 år senere stakk en ærgjerrig vrakjeger kjepper i hjulene for det som kunne blitt den perfekte forbrytelse.
Den høye og uforklarlige lyden kom brått og uventet, og vekket mannskapet. Deretter gikk alt veldig raskt, ifølge overlevende. De som befant seg nærmest dekk kom seg opp, og fikk kastet seg etter en redningsflåte ut i sjøen.
Derfra kunne de bevitne hvordan bulkskipet M/V Lucona, på vei fra Italia til Hong Kong, gikk ned med baugen først. Innen to minutter var skipet slukt av Det indiske hav.
Seks av mannskapet på tolv befant seg for langt ned i skipet til at de greide å komme seg ut. Havet ble deres gravplass denne januardagen i 1977.
De seks overlevende ble plukket opp av et tyrkisk skip neste morgen og kunne senere gi viktige beskrivelser av hendelsesforløpet.
Avsløringen av årsaken til forliset og motivet bak, skulle ende som en av Østerrikes største kriminalsaker og som en politisk skandale av dimensjoner.
– 14 år etter at M/V Lucona sank kunne vi medvirke til å gi svaret, sier vrakjeger og forfatter David Mearns til Vi Menn.
David Mearns og hans team skulle bli sentrale i lokaliseringen av vraket på 4200 meters dyp, 230 nautiske mil nord for Maldivene.
Og det skulle sette en av Wiens mest kjente forretningsmenn, samt mange av hans støttespillere, i hardt vær.
Lyssky forretninger
Udo Proksch var et kjent navn i Wiens engere kretser. Han ble født i Rostock i 1934. Foreldrene var nazi-sympatisører og sendte unge Udo på nazist-skole der han etter eget utsagn lærte at krig er opphavet til alt. Vi må derfor fortsette å krige og slåss.
Udo Proksch bygget seg etter hvert opp i næringslivet gjennom en blanding av mer eller mindre lyssky forretninger, men også gjennom design av blant annet solbriller som han tjente store penger på.
Udo Proksch kjøpte det fornemme konditoriet Der Demel i sentrum av Wien. I etasjen over åpnet han og drev Club 45, som ble kjent for å være et av Wiens fremste se-og-bli-sett-steder.
Club 45 samlet alt fra politikere og dommere til prominente forretningsfolk. KGB-agenter og våpenhandlere fra Midtøsten skal ha frekventert stedet.
Imelda Marcos, kona til Filippinenes daværende diktator Ferdinand Marcos, skal også ha vært blant gjestene. Det samme med Panamas diktator Manuel Noriega.
Den eksentriske Udo Proksch var kjent for påfunn og sprell, men også for sine lukrative forretningsavtaler som medvirket til at han sikret seg flere mektige venner.
Les også: (+) En spesiell detalj ved ubåten gjorde at de allierte ikke trodde sine egne ører
Hjelp av politikervenner
Proksch hadde leid fraktskipet M/V Lucona for å frakte det som angivelig var en svært verdifull last med materiale til et kjernefysisk anlegg, forsikret for hele 18,5 millioner amerikanske dollar (tilsvarende 90 millioner dollar i 2023-penger).
Men forsikringsselskapet nektet å betale; de var overbevist om at Udo Proksch selv var årsaken til at M/V Lucona sank 23. januar 1977.
Forsikringsselskapets utreder hevdet at Proksch hadde senket skipet ved hjelp av en tidsinnstilt bombe, smuglet om bord i en container i havnen i Chiaggi i Italia etter bestikkelser.
Etterforskeren mente også å ha bevis for at den såkalt verdifulle lasten, som aldri ble undersøkt av tollvesenet i Italia, i virkeligheten var skrapgods fra en gruve.
Det ble også pekt på flere forhold som virket påfallende: I dagene før M/V Lucona sank, hadde Udo Proksch ifølge mannskapet virket i overkant opptatt av å få opplyst skipets posisjon til enhver tid.
Han hadde virket spesielt interessert i å få vite når skipet ville befinne seg på dypest mulig vann.
I 1982 besluttet imidlertid en domstol at bevisene ikke holdt og at forsikringsselskapet pent måtte betale ut forsikringssummen.
Forsikringsselskapet på sin side, gikk til motsøksmål og krevde via statsadvokaten i Salzburg at myndighetene etterforsket saken nærmere.
Trenering av etterforskningen fra Udo Proksch' mektige venner i Wien til tross, Proksch ble arrestert i 1985.
Men hans mektige venn, utenriksminister samt tidligere borgermester i Wien, Leopold Gratz, sørget for å få ham løslatt gjennom å fremlegge dokumenter som angivelig beviste at lasten faktisk hadde inneholdt maskineri og komponenter til en kjernefysisk reaktor.
Flukt og plastisk kirurgi
Da det imidlertid kom frem at utenriksminister Leopold Gratz hadde forfalsket dokumentene som angivelig beviste vennen Udo Proksch' historie, var skandalen et faktum.
En ting var den mulige forsikringssvindelen, en annen at seks mennesker hadde mistet livet da M/V Lucona sank.
Påtalemyndigheten bygget sak og forberedte seg på drapstiltale mot Udo Proksch, som de mente måtte ha visst at mannskapet kom til å dø i eksplosjonen.
Proksch flyktet til Filippinene i 1988 der han fikk amnesti hos diktatorekteparet Marcos. Der gjennomgikk han plastiske kirurgi før han i 1989 reiste tilbake til Europa inkognito. Han ble imidlertid gjenkjent på Heathrow og pågrepet.
I 1990 kunne han stilles for retten. Men da påtalemyndigheten omsider trodde de hadde en vanntett sak, støtte de på skjær i sjøen:
– Siden skipet ikke er lokalisert, kan ingen ulykkesårsak stadfestes og jeg må frifinnes. Skipet kan for eksempel ha blitt senket av en torpedo, hevdet Udo Proksch og kom dessuten med en oppsiktsvekkende oppfordring til dommeren:
– Finn Lucona!
Forsvarerne hans fremla også teorier om at pirater kunne ha kapret skipet og at det seilte under nytt flagg. All tvilen rundt hva som faktisk hadde skjedd, gjorde at mange trodde at Udo Proksch kom til å bli frifunnet.
Men da hadde de i så fall ikke regnet med to personer: Dommeren i saken, Hans Christian Leinungen-Westerburg, samt vrakjeger David Mearns.
– Dommer Leiungen-Westerburg tok nemlig Udo Proksch på ordet. Han besluttet at M/V Lucona måtte finnes, sier David Mearns.
Les også: (+) Ubåtmysteriet i Hardangerfjorden rystet Norge
Fant skipet
Etter en anbudsrunde fikk David Mearns' firma i oppdrag å lokalisere vraket.
– Det hadde ikke vært særlig mange saker som denne. Saken var i det hele tatt unik, forklarer David Mearns til Vi Menn og legger til at det å lokalisere et skip på mer enn 4000 meters dyp ikke er gjort i en håndvending.
– Vi brukte fem-seks måneder på å bygge alt utstyret vi behøvde. Vi jobbet så raskt vi bare kunne for å overholde tidsfristene retten hadde satt, forteller Mearns.
En søkesonar, en fjernstyrt undervannsfarkost for å filme skipsvraket, og et operativsystem var blant det teamet satte sammen.
– Vi måtte trekke stålkabler ned til bunnen. Så trengte vi en kran til sonaren. Jeg tipper vi hadde 70 til 80 tonn med utstyr med oss. Påfallende nok begynte vi søket 23. januar 1991, på dagen 14 år etter at M/V Lucona sank, erindrer han.
Da teamet først hadde satt i gang, brukte de bare en uke på å lokalisere vraket.
– Bildene vi fikk tatt, blant annet av lasten, beviste tydelig at det var M/V Lucona vi hadde funnet, selv om vi ikke fant skipsmerket, sier Mearns.
Forsvarets teori om at M/V Lucona hadde blitt kapret av pirater, kunne dermed blankt avvises. Dessuten var dørene på containeren blåst av, noe som indikerte en eksplosjon innenfra.
Det ble derfor en enkel sak å undersøke containeren. Bildene levnet liten tvil om at forsikringsutrederens teori hadde vært riktig: lasten om bord hadde ganske riktig vært kassert gods fra en gruve, og ikke verdifulle komponenter til en atomreaktor.
Men det viktigste gjensto; å finne bevis for at M/V Lucona var utsatt for en eksplosjon som hadde kommet innenfra skipet.
– Vi greide å skaffe billedbevis både for at det hadde vært mellom 100 og 200 kilo dynamitt om bord, samt bilder av store hull som levnet liten tvil om at eksplosjonen hadde kommet innenfra i det fremre lasterommet, forteller David Mearns som selv var stevnet som ekspertvitne.
– Det ble imidlertid ikke nødvendig med min tilstedeværelse i retten. Bildene vi tok talte for seg.
Nazi-hilsen til retten
Nå kunne selv ikke Udo Proksch unnslippe. Retten mente at han hadde fått tak i sprengstoffet gjennom en kontakt i filmverden. En bekjent av Proksch, som var ekspert på sprengstoff, hadde anrettet bomben som så ble smuglet om bord, mente påtalemyndigheten.
Retten sa seg enig med påtalemyndighetens påstand om at Udo Proksch hadde fått sprengt skipet ved å benytte en tidsinnstilt bombe, i den hensikt å få utbetalt forsikringspengene.
For det måtte seks mennesker bøte med livet. 11. mars 1991 ble Udo Proksch funnet skyldig i drap. Han ble dømt til å sitte resten av livet bak murene.
– Heil Hitler, var hans hilsen til retten før han ble ført vekk.
Udo Proksch døde i fengsel i 2001.
Les også: (+) Dette skipet er det nærmeste man kommer en ekte tidsmaskin
Politisk skandale
Avsløringen av at Udo Proksch hadde blitt støttet av flere fremtredende politikere, skapte en skandale av dimensjoner i Østerrike.
Flere fremtredende politikere i det sosialdemokratiske partiet måtte trekke seg fra sine verv, herunder forhenværende utenriksminister og president for nasjonalrådet, Leopold Gratz.
Det samme måtte innenriksminister Karl Blecha. Med flere av Udo Proksch' viktigste støttespillere fjernet fra sine maktposisjoner, fikk påtalemyndigheten en enklere jobb med å føre straffesaken mot ham.
Forsvarsminister Karl Lütgendorf, en kjent forbindelse av Udo Proksch, begikk angivelig selvmord etter at det ble oppdaget at han var involvert i Lucona-affæren.
Kilder: Kaptein E. Gerardo da Costa Duarte/sealegacy.com, wikipedia.org, schmidtocean.org, newsweek.com, chicagotribune.com, MV Lucona- Murder And Fraud On The High Seas av David L. Mearns fra The Shipwreck Hunter
