«Lasermannen» terroriserte Stockholm
Ofrene hadde én ting til felles da den livsfarlige røde prikken dukket opp
Skuddene rammet tilsynelatende tilfeldige ofre. I flere tilfeller hadde vitner observert en rød laserstråle treffe ofrene før skudd falt. Et intenst hat mot folk som hadde samme bakgrunn som han selv, drev mannen som terroriserte Stockholm på 1990-tallet, den såkalte «Lasermannen».
På høylys dag tok angriperen seg inn i festlokalet i Vasastaden, sentralt i Stockholm. Uten forvarsel begynte han å skyte mot mannen som befant seg der.
− Jeg hadde lagt merke til en mann som gikk forbi oss utenfor lokalet, men tenkte ikke mer over mannen der og da, forklarte den brasilianske musikeren Heberson Vieira Da Costa (33) senere.
Sammen med musikerkolleger hadde han holdt på med å bære utstyr inn i festlokalet til en konsert senere samme dag. Heberson forklarte at han sto på kjøkkenet i festlokalet da angriperen kom inn. Mannen fyrte av våpenet sitt og traff Heberson med tre skudd i hodet og magen, før han like raskt forlot stedet.
1. november 1991 ble Heberson det fjerde offeret for en mann som valgte seg ut tilfeldige ofre. Skjønt; ikke helt tilfeldig: Alle ofrene hadde innvandrerbakgrunn. Flere av ofrene hadde observert et rødt lyspunkt mot seg eller vennene sine kort tid før skuddene ble avfyrt. Lysene ble fastslått å være stråler fra gjerningsmannens lasersikte. Pressen ga derfor gjerningsmannen kallenavnet «Lasermannen».
Rekke av angrep
Snaue to måneder i forveien, natt til 3. september, slo Lasermannen til for første gang: Tre eritreiske studenter var blitt beskutt på vei til Gärdet T-banestasjon. Én av dem ble truffet av et skudd i hoften.
21. oktober ble en 25-årig iransk student skutt mens han gikk på en sti i nærheten av Universitetet i Stockholm. Politiet noterte at gjerningsmannen hadde ligget i skjul i noen busker ti meter unna. Studenten, som ble truffet av et skudd i haken, kunne ikke gi noe signalement av gjerningsmannen.
Ikke før hadde politiet koblet sakene sammen, før gjerningsmannen slo til på ny: 28. oktober 1991 ble Dimitrios Karamalegos, en 38 år gammel uteligger av gresk opprinnelse, skutt to ganger i magen på en plass i nærheten av Vasaparken. Dimitrios greide å flykte, og kunne senere fortelle at gjerningsmannen hadde kommet på sykkel og begynt å skyte uten forvarsel.
Og så ble Heberson angrepet i festlokalet tre dager senere.
Ved hjelp av tomhylser fra åstedene kunne politiet fastslå at ofrene var blitt skutt med samme våpen. Et kvinnelig vitne observert en mann komme gående ut fra åstedet. En polititegner laget en fantomtegning på grunnlag av kvinnens beskrivelser, men uten at det ga resultater.
Skiftet våpen
8. november 1991, en uke etter angrepet på Heberson, ble studenten Jimmy Ranibar skutt i bakhodet mens han var på vei til leiligheten sin i Stockholm. Iraneren døde på sykehus.
Angrepet på Jimmy 8. november skulle bli det siste av det som for ettertiden ble kalt «laserangrepene». Men gjerningsmannen hadde ikke gitt seg. Han hadde bare tatt seg en pause. I mellomtiden byttet han også våpen.
22. januar 1992 gikk en 34-årig medisinstudent fra Chile og kjæresten tur i Uppsala, en times kjøring nord for Stockholm, da en mann kom gående mot dem.
− Uten forvarsel dro han frem en revolver og begynte å fyre av, forklarte 34-åringen senere.
En mann ble observert kjørende vekk fra åstedet i en hvit bil.
Dagen etter skjedde nye angrep i Stockholm. En 56 år gammel bussjåfør fra Zimbabwe ble skutt i brystet idet han gikk ut av bilen sin. Mannen greide å flykte inn i en butikk og berget livet. Et vitne så en hvit Nissan Micra kjøre vekk fra åstedet med en maskert mann bak rattet. Senere samme kveld tok gjerningsmannen seg inn i et forsamlingshus tilhørende en somalisk forening. Der skjøt og såret han to menn som satt og spilte kort.
Koblet til bankran
Så inntraff det som skulle bli de to siste angrepene på svensk jord: 28. januar 1992 ble en tyrkisk mann skutt fire ganger, men overlevde. 30. januar 1992 ble butikkeieren Hasan Zatara «Lasermannens» siste offer i Sverige. Hasan ble skutt i hodet og invalidisert for livet.
Men nå kom omsider gjennombruddet.
Politiet greide å spore den hvite Nissan Micraen som hadde blitt observert i Uppsala og i Stockholm, til et leiebilselskap. En mann hadde leid bilen i tidsrommet rundt 22. og 23. januar 1992, kunne bilutleieren fortelle.
Mannens navn fantes allerede i politiets arkiver:
For under etterforskning av en serie bankran i Stockholm årene før, hadde politiet kommet over en sykkel gjerningsmannen hadde brukt under flukten etter et av ranene. Politiet fant frem til hvem som hadde kjøpt sykkelen og hvor vedkommende bodde.
Adressen og var den samme som var oppgitt på leiebilkontrakten for den hvite Nissan Micraen. På adressen bodde en mann som straks ble sentrum for politiets etterforskning.
− Vi begynte å spane på mannen, forklarte sjefetterforsker Ulf Sjöberg i sin bok om saken «Lasermannen – en mänsklig gåta».
Hatet innvandrere
John Ausonius (født Wolfgang Alexander Zaugg i 1953) vokste opp nordøst i Stockholm. Han var selv sønn av innvandrere: Faren var sveitsisk, moren tysk. Som barn skal han ha blitt mobbet for sin innvandrerbakgrunn og sitt mørke utseende. Under oppveksten slet John Ausonius psykisk, hoppet etter hvert av studiene sine og var ved flere anledninger innom psykiatrien for behandling.
Et voldsomt temperament ledet ham stadig inn i problemer. Han fikk sparken fra flere jobber, og pådro seg etter hvert dommer for vold og bedrageri. Samtidig la han seg til en fjong livsstil med dyre biler, fine leiligheter og kostbare reiser.
For å kunne opprettholde livsstilen, begynte John Ausonius å rane banker, mente etterforskerne som nå holdt John Ausonius under oppsyn. Politiet sjekket John Ausonius bevegelser mot tidspunktene for ranene. Et mønster viste seg raskt, et mønster som dukket opp igjen ved angrepene på innvandrerne: Ukene det ikke hadde funnet sted noen angrep i november og desember 1991, hadde John Ausonius vært på en lengre utenlandsreise. Få dager etter at han kom tilbake i januar 1992, inntraff et nytt attentat.
− Men for å kunne pågripe John Ausonius, visste vi at vi måtte ha mer, medga sjefetterforsker Ulf Sjöberg.
Tatt på fersk gjerning
12. juni 1992 hadde spanere fulgt etter John Ausonius til en bank. Kort tid senere kom en maskert mann ut av banken. Spanerne gjenkjente mannen som John Ausonius. Etter en skuddveksling flyktet John Ausonius fra åstedet, men ble pågrepet kort tid senere. På seg hadde han ransutbyttet på drøye 340 000 kroner, samt ransvåpenet. John Ausonius tilsto dette og ytterligere ett ran.
I forbindelse med et mislykket forsøk på å få livstidsstraffen omgjort til en tidsbestemt straff i år 2000, tilsto John Ausonius alle skytingene og drapet på den iranske studenten Jimmy Ranibar.
I boken «Lasermannen – en berättelse» uttalte John Ausonius senere at han begynte å skyte innvandrere fordi han syntes de «fortjente det», og fordi selvtilliten hans ble styrket av medieoppslagene om skyteangrepene. Bankranene endte bare som «en notis i avisen», og ga ham ikke samme opptur. Etter hvert besluttet han at skulle han få de virkelig store oppslagene, måtte han gå lenger.
− Jeg måtte ta livet av noen. Jeg var nødt, sa han om drapet på Jimmy.
Skyteangrepene på innvandrere benektet han kategorisk.
− Funn i sakene gjorde oss likevel sikre på at samme mann sto bak alle ranene og skyteangrepene, sa sjefetterforsker Ulf Sjöberg.
Begge våpnene brukt under innvandrer-angrepene kunne spores til John Ausonius. Ausonius erkjente at våpnene hadde tilhørt ham; et halvautomatisk gevær av merket Erma Em 1, et forholdsvis uvanlig våpen i Sverige, samt en revolver av merket Smith & Wesson kaliber 38. Men, hevdet han, en tid før serien av angrep begynte, hadde han solgt våpnene til «fremmede menn» han hadde møtt på restauranter i Stockholm. Følgelig kunne han ikke selv være gjerningsmannen.
Da Ausonius ble satt for retten, ble hans våpenforklaring avvist. Da John Ausonius i tillegg ble utpekt av både vitner og av flere av ofrene, var retten ikke i tvil. 14. november 1994 ble John Ausonius dømt til livsvarig fengsel for ett drap, ni drapsforsøk samt ni bankran med et samlet utbytte på 2,5 millioner svenske kroner.
I 2018 ble John Ausonius også dømt for drapet på en jødisk kvinne i Tyskland våren 1992. Kvinnen ble skutt og drept på åpen gate, og ble dermed det andre dødsofferet for John Ausonius’ tilsynelatende ustoppelige hat.
Styrket selvtillit
I forbindelse med et mislykket forsøk på å få livstidsstraffen omgjort til en tidsbestemt straff i år 2000, tilsto John Ausonius alle skytingene og drapet på den iranske studenten Jimmy Ranibar.
I boken «Lasermannen – en berättelse» uttalte John Ausonius senere at han begynte å skyte innvandrere fordi han syntes de «fortjente det», og fordi selvtilliten hans ble styrket av medieoppslagene om skyteangrepene. Bankranene endte bare som «en notis i avisen», og ga ham ikke samme opptur. Etter hvert besluttet han at skulle han få de virkelig store oppslagene, måtte han gå lenger.
− Jeg måtte ta livet av noen. Jeg var nødt, sa han om drapet på Jimmy.
Gjennombrudd for ny metode
Jakten på «Lasermannen» ledet til gjennombrudd for en inntil da lite brukt etterforskningsmetode i Norden, såkalt gjerningsmannsprofilering. Men også til en norsk skandale.
Mens skandinaviske politifolk sverget til tradisjonell etterforskning, hadde deres amerikanske kolleger i FBI utviklet en ny metode.
FBIs studier av fellestrekk i serieforbrytelser, indikerte at man ved hjelp av små detaljer kunne danne seg et forbløffende presist bilde av hvem som sto bak: Både alder, kjønn, grad av kalkulasjon og affekt, personlige interesser, oppvekst, bosted, yrkesbakgrunn og personlighetstype og -avvik var noe av det FBI klarte å lese ut av åsteder, gjerningsbeskrivelser, tilståelser og vitneforklaringer.
Gjerningsmannsprofilering møtte motstand i politikretser. Men selv om metoden ikke ga noen fasit, ledet profilene politiet raskere i retning av aktuelle gjerningsmenn.
I Skandinavia var skepsisen stor. Svensk politi sendte likevel psykiateren Ulf Åsgård til USA på kurs i gjerningsmannsprofilering. Da han kom tilbake, ble han satt til å utarbeide en profil av «Lasermannen». Granskningen av skyteepisodene og bankranene pekte tydelig i retning av John Ausonius før han ble pågrepet.
Norsk rettsskandale
Erfaringen gjorde at også norsk politi innførte gjerningsmannsprofilering. Ulf Åsgård ble brukt som ressursperson, og ble også bedt om å bistå i konkrete etterforskninger. Blant sakene han ble involvert i, var drapet på Birgitte Tengs.
Åsgård konkluderte i 1995 med at Birgittes fetter hadde flere kjennetegn som passet til den ukjente gjerningsmannens profil. Slik bidro den svenske psykiateren med en sterk stemme i rettssaken der fetteren ble dømt for drapet, og som dermed endte i en rettsskandale. Fetteren er senere frifunnet og fullstendig renvasket.
Ett problem med gjerningsmannsprofilering i Norge er at serieforbrytelser er sjeldne, og at gjerningsmenns bakgrunn ofte er forskjellig fra i USA. Selv om psykologer kan lese mye ut av ett åsted, er feilkildene langt fler enn om de hadde hatt flere forbrytelser begått av samme gjerningsmann.
Kritikken mot gjerningsmannsprofilering har de senere årene blant annet gått på at metoden kan bidra til at politiet låser seg til ett spor, fremfor å etterforske bredt. Likevel brukes gjerningsmannsprofilering mer og mer, også i Norge. Basert på analyser av en forbrytelse og et åsted, utarbeides beskrivelser av en sannsynlig gjerningsperson, ifølge Politihøgskolen.
Vi Menn har ikke lykkes i å komme i kontakt med Ulf Åsgård.
Kilder: Vi Menn nr. 17/2003, «Lasermannen – en berättelse», VG, «Lasermannen – en mänsklig gåta», Wikipedia, Expressen, Prime Crime, phs.brage.unit.no
