TRUE CRIME
Lagde karriere av å stjele og selge lik - endte selv opp som offer
Liket av tenåringsgutten var ferskere enn nyhetene på avisenes førstesider, der det lå på universitetets steingulv. Rundt sto tre likrøvere, en portør og en professor som ante uråd.
Ut av tøysekken ble den døde tenåringsgutten lirket ut.
På det kalde steingulvet i disseksjonssalen på King’s College i London, sto den unge anatomiprofessoren Richard Partridge overfor et valg som kunne få store konsekvenser for karrieren.
Rundt det ferske liket sto også portøren William og tre likrøvere.
Kun kriminelle kunne brukes til studie
De vitenskapelige fremskrittene innenfor medisin var forbeholdt de rike på starten av 1800-tallets største.
I verdens mest velstående by var skillet mellom fattig og rik brutalt: Tre fjerdedeler av innbyggerne var kategorisert som fattige.
Mange av dem led under mangelsykdommene skjørbuk og rakitt, med tannløsning, tretthet og betente ledd, som igjen førte til begrenset mulighet til arbeid og vissheten om at en tidlig død ventet.
Presset på gravplassene i byen økte. Eimen av død sivet ut gjennom de spinkle gjerdene fra overfylte kirkegårder og fra lik som lå så lite som 30 centimeter under bakken. Lik som kunne vært en stor ressurs.
For et økende antall medisinstudenter hadde stort behov for menneskekropper de kunne studere og bruke sin kunnskap på.
Problemet var bare at kun kriminelle dømt til døden kunne brukes lovlig til studieformålet. Og rettsvesenet kunne på langt nær tilføre nok til å dekke studentenes behov for lik å skjære i.
Dermed var grunnen beredt for en ny næring - likrøvere, også kalt «resurrectionist» i Londons gater.
Underskudd lik
Anatomer hadde allerede øynene åpne for pasienter på vei til den andre siden. Når det siste hjerteslaget var slått, kunne kroppene dissekeres etter alle kunstens regler på universitetenes obduksjonssaler, og etterpå tas med til kirkegården.
I noen tilfeller tok studentene selv fatt i spade og brekkjern, og slepte likene gjennom byen.
Blant dem som så det store markedet blant fremtidige velutdannede som ikke ville smusse til hverken hender eller rykte, var John Bishop − én av likrøverne som dro med den døde tenåringsgutten til anatomiprofessor Richard Partridge på King’s College.
Bishop hadde tatt over både transportfirma og kona etter farens død. Utsiktene til transportvirksomheten så heller dystre ut. Men transportbakgrunn var samtidig et godt utgangspunkt for en ny karriere.
Han opparbeidet seg raskt god oversikt over de ferskeste likene og holdt seg oppdatert på både begravelser og månens syklus. For fullmåne var absolutt det verste man kunne ha om man skulle grave opp og transportere de døde usett.
Sammen med sine medsammensvorne i gjengen London Burkers, skal John Bishop ha røvet og solgt mellom 500 og 1000 lik i løpet av 12 år.
Les også: (+) Gjerningsmannen trodde han hadde sluppet unna med dobbeltdrap − så kom det revolusjonerende beviset
Lønnsomt og lav risiko
Straffen man fikk for å stjele et lik i Storbritannia på tidlig 1800-tallet var ikke spesielt hard. Dommere som var sterke i troen på medisinsk fremgang, ga ofte en mildere straff.
John Bishop måtte for eksempel kun sone en fengselsstraff på to måneder i 1825 etter å ha blitt tatt for å frakte et oppgravd lik.
Valget av graver som ble åpnet for tyveri av lik, var ikke tilfeldig. Mannlige lik hadde for eksempel høyere markedsverdi enn kvinnelige lik grunnet den mer tydelig utviklede muskulaturen.
Høyest verdi hadde avdøde innlagte ved psykiatriske institusjoner: Kirurger på jakt etter uvanlige deformasjoner i hjernen, kunne tilby 20 pund for liket av en ung psykiatrisk pasient.
Dette var samme sum som en godt betalt tjener fikk for et halvt års arbeid.
Gjennom kontakter kunne John Bishop og hans gjeng også selge tenner til tannleger og hår til parykkmakere. Hvis de virkelig ville skvise ut en siste pengeslant av graven kunne man i tillegg selge den avdødes klær, som igjen ble presentert vasket og reparert i butikkvinduer til klesbutikker.
Men da var også risikoen høyere. Ble man tatt for å stjele en personlig eiendel fra graven, ble tonen og straffen skjerpet i domstolene.
Pubene på Londons gatehjørner ble ofte brukt til å gjøre avtaler. Mens likene var lagret med navnelapper under benker eller bak disken, oppsøkte likrøverne ulike medisinske skoler for å tilby sine makabre varer.
Les også: (+) Mannen som drepte Christel (23) villedet Norges skarpeste etterforskere i flere måneder, men han gjorde én stor feil
Forholdene ble vanskeligere
Ryktene om likrøveriene bredte om seg. Venner og slektninger etablerte vakthold på gravene de første dagene etter at deres kjære var stedt til hvile.
De fryktet for hva som ville skje venner og slektninger i det hinsidige dersom de tok veien om disseksjonsbordet.
Velbeslåtte etterlatte betalte gjerne for en ekstra vegg av jern rundt kisten. Denne løsningen var lite populær hos de ansvarlige for driften av kirkegårdene, ettersom naturens gang ble forsinket og nye døde som skulle gravlegges derfor hopet seg opp.
Også blant myndighetene ble det gjort tiltak for å gjøre forholdene vanskeligere for kriminelle likrøvere.
Belysning av gatene med gasslykter ble ett sentralt virkemiddel gjennom de første tiårene av 1800-tallet. Men det som virkelig satte en stopper på den kriminelle virksomheten, var Anatomy Act i 1832.
Denne loven gjorde det nemlig mulig for anatomer å skaffe tilstrekkelig med lik fra sykehus og arbeidsanstalter og fra de fattigste familiene som ikke hadde råd til betale for begravelser.
Les også: (+) «Svein» (13) og tre andre unge gutter skulle bare gjøre et brekk. Det fikk fatale følger for Asbjørn (44)
I overkant fersk vare
Familien til den døde tenåringen på King’s Colleges steingulv hadde neppe rukket å vurdere salg av guttens lik eller begravelse, gikk det opp for anatomiprofessor Partridge.
Sammen med portøren William klekket han kjapt ut en plan. Han sa til de tre likrøverne at han kun hadde en 50-pund-seddel, og måtte dermed ut å veksle for å betale for liket.
Men istedenfor å veksle, hastet han over til nærmeste politistasjon.
Politioverbetjent Joseph Sadler Thomas ble raskt overbevist av det den andpustne anatomiprofessoren la frem.
Likrøver John Bishop og de to andre medlemmene av London Burkers, Thomas Williams og James May, var villig til å erkjenne at de hadde gjort noe ulovlig. Men øynene til politibetjenten så det samme som Partridge - liket på gulvet hadde blitt utsatt for vold. Bishop, Williams og May ble dermed arrestert mistenkt for drap.
Politioverbetjent Thomas beordret noe som var svært uvanlig på den tiden, nemlig husransaking. I hagene der Bishop og Williams bodde ble det funnet nedgravde barneklær, dameklær, en svart skyggelue, strømper, en hodebunn med langt brunt hår og deler av menneskekjøtt.
Delte skjebne
Det var ingen vei tilbake for likrøverne.
Oppmuntret av en prest, erkjente Bishop og Williams handlingen og sa seg skyldig i drapet på en hjemløs kvinne og to gutter, samtidig som de la til at James May ikke hadde hatt noe å gjøre med mordene.
De innrømmet videre å ha dopet ned ofrene med en miks av rom og laudanum, et stoff som inneholder opium, og til slutt druknet dem i en brønn i hagen utenfor hjemmet deres.
5. desember 1831, dagen etter at bekjennelsene ble skrevet, ble John Bishop og Thomas Williams hengt. 30 000 skuelystne mennesker presset seg frem for å få best mulig utsikt til henrettelsen.
Og etterpå flokket anatomi-studentene seg om de to – der de endte på universitetets disseksjonsbord.
Kilder: livinglondonhistory.com, atlasobscura.com, cityoflondon.gov.uk, tidsskriftet.no, kcl.ac.uk, cdn.nationalarchives.gov.uk, spiegel.de, ww.geo.de, www.br.de, History's Mysteries – Body Snatchers, Solved Murders – The London Body Snatchers
Denne saken ble første gang publisert 05/05 2023, og sist oppdatert 14/06 2023
