Sherri (29) var nygift og lykkelig. Men én person tålte ikke å se hennes lykke
Mysteriet forble uløst i hele 20 år, før politiet oppdaget at løsningen var mye nærmere enn først antatt.
Da ektemannen kom hjem fra jobb, fant han kona i en blodpøl på gulvet. Hun var blitt skutt flere ganger i brystet.
Et blodig fingeravtrykk nær alarmknappen til vaktselskapet, en knust vase, flere vergeskader samt et bitemerke på offerets arm, vitnet om at hun hadde kjempet en innbitt kamp mot den eller de som tok livet av henne.
Etterforskerne som undersøkte det nygifte ekteparets leilighet i Los Angeles-nabolaget Van Nuys 24. februar 1986, landet raskt på en antagelse:
Offeret, intensivsykepleieren Sherri Rasmussen (29), måtte ha overrasket én eller flere innbruddstyver i ferd med å forsyne seg i ekteparets hjem.
Etterforskerne antok videre at 1,80 meter høye og velbygde Sherri hadde satt seg til motverge, og blitt drept under basketaket som oppsto.
Drapsvåpenet ble fastslått å være en revolver av merket Smith & Wesson Model 49 .38-kaliber.
Da to menn utførte et hjemmeran i samme nabolag kort tid senere, og angivelig truet med et lignende våpen, ble etterforskerne styrket i sin antagelse: De jaktet på to mannlige hjemmeranere som det bare gjensto å fange.
Men etterforskerne var på ville veier.
Følte seg trakassert
Faren til den drepte kvinnen var av en annen oppfatning. Han kunne fortelle etterforskere at Sherris ektemann, ingeniøren John Ruetten (27), ifølge datteren hadde hatt et forhold på si.
Den aktuelle kvinnen var en han hadde kjent gjennom flere år. Kvinnen skulle til stadighet ha kommet på besøk til Sherri og ektemannen, noe Sherri hadde likt dårlig.
Sherri hadde følt seg trakassert av kvinnen, fortalte hennes far til politiet. Kvinnen hadde rett og slett virket besatt av ektemannen John − også etter at han og Sherri giftet seg.
Hun skulle blant annet ha oppsøkt Sherri på jobb på sykehuset med følgende beskjed: «Hvis ikke jeg kan få John, skal ingen andre få ham heller», refererte Sherris far Niels Rasmussen.
Men etterforskerne holdt fast ved innbruddsteorien. Det hjalp ikke at naboer hadde hørt vedvarende bråk og skriking som tilsa at basketaket mellom Sherri og gjerningspersonen kunne ha vart i opptil halvannen time, noe som kanskje virket i overkant lenge dersom drapet ble begått av en innbruddstyv på flukt.
At Sherris smykkeskrin var uåpnet samt at ingen verdisaker var borte, fikk heller ikke etterforskerne til å endre mening.
Nye undersøkelser
I 2004 kom nyansatt cold case-etterforsker og DNA-analytiker Jennifer Francis over den da 18 år gamle uoppklarte drapssaken.
Jennifer begynte å grave. Hun oppdaget at åstedsprøvene, blant annet av hår- og blodfunn, ikke befant seg i arkivene på politihuset.
Siste spor av prøvene var kvitteringen for utlevering av prøvene fra det rettsmedisinske laboratoriet til en etterforsker innad i Los Angeles-politiet tidlig på 1990-tallet.
Men politimannen som hentet ut åstedsprøvene hos rettsmedisineren, hadde oversett en bomullspinne som var blitt lagt i en fryser og glemt. Prøven inneholdt spytt fra bitemerket på Sherris arm, og lå fortsatt tilgjengelig i rettsmedisinerens fryser.
Etter å ha analysert DNA fra spyttet, kunne Jennifer konkludere med at en kvinne hadde avsatt bittet. Og da hun undersøkte nærmere, gjorde hun store øyne:
Kvinnen som angivelig hadde trakassert Sherri før drapet, hadde vært politibetjent i Los Angeles-politiet. Kunne de to oppdagelsene henge sammen?
Jennifer Francis gikk til en overordnet med en teori om at drapet kunne skyldes et sjalusidrama, men ble kontant avvist. Fra sin overordnede skal hun ha fått til svar at den aktuelle politikvinnen «ikke hadde noe med dette å gjøre».
– Jeg hadde mange saker å etterforske på den tiden, og ante ikke engang hvem hun (politikvinnen, red.anm.) var, hevdet Jennifers overordnede i et senere intervju med The Times.
Videre etterforskning ble skrinlagt. Drapet på Sherri så igjen ut til å forbli uoppklart.
Gjennombruddet
Men i 2009 besluttet to cold case-etterforskere hos Los Angeles-politiet å se på saken på nytt allikevel.
På bakgrunn av Jennifer Francis’ funn, jobbet de ut fra en teori om at gjerningspersonen måtte være en kvinne, og at Sherri ikke var et tilfeldig offer for et feilslått innbrudd.
Til slutt sto de igjen med to aktuelle kandidater. Den ene var en arbeidskollega som Sherri skulle hatt en konflikt med. Men DNA-prøver utelukket etter hvert kollegaen som gjerningsperson.
Da gjensto kun politikvinnen: daværende politibetjent og nå etterforsker hos Los Angeles-politiet, Stephanie Lazarus. Hun hadde dessuten eid en Smith & Wesson-revolver tilsvarende drapsvåpenet, et våpen hun hadde meldt stjålet kort tid etter drapet.
Stephanie Lazarus (født 1960) hadde blitt uteksaminert ved politiakademiet i 1983. Enkemannen etter Sherri, John Ruetten, innrømmet overfor etterforskerne at han og Stephanie Lazarus hadde hatt en affære på begynnelsen og midten av 1980-tallet.
Forholdet hadde han avsluttet da han og Sherri skulle gifte seg, og han hadde ikke gjenopptatt kontakten med Stephanie Lazarus før flere år etter drapet på Sherri, hevdet han. De hadde da hatt et kortvarig forhold, men ikke pleid videre omgang etter at han på 1990-tallet giftet seg med en ny kvinne.
Cold case-etterforskerne antok at Stephanie Lazarus, som i årene etter drapet hadde blitt en dedikert etterforsker hos Los Angeles-politiet, hadde drept Sherri i et anfall av sjalusi.
Antagelsen forklarte blant annet hvordan åstedet kunne se ut som et feilslått innbrudd. For Stephanie Lazarus ville visst hvordan man arrangerte et åsted så det skulle fremstå slik.
De to cold case-etterforskerne mistenkte at Stephanie Lazarus, som i tillegg nå var gift med en annen etterforsker, var under beskyttelse av mektige krefter innad i Los Angeles-politiet.
Stephanie Lazarus hadde dessuten hatt tilgang på saksmappene og kunne dermed direkte eller indirekte ha sørget for å fjerne beviser, mente de.
Men uten et drapsvåpen å oppdrive og med øvrige beviser borte, visste de to etterforskerne at det eneste som kunne knytte Stephanie Lazarus til drapet, var DNA.
De to spanet på Stephanie Lazarus, og klarte i et ubevoktet øyeblikk å sikre seg DNA-prøve fra en kopp og et sugerør Stephanie Lazarus hadde drukket av. DNA-svarene bekreftet deres antagelser - det var Stephanie Lazarus som hadde avsatt bitemerket på Sherris arm.
Les også: (+) Kvinnene falt for samme fallskjerm-instruktør. Det skulle få fatale følger for én av dem
Fant dagboknotater
Etterforskerne innkalte Stephanie Lazarus til en prat under påskudd av at det dreide seg om etterforskningen av et kunsttyveri; Lazarus’ spesialfelt. Isteden penset de samtalen gradvis over på Sherri Rasmussen.
Opptak av samtalen som ligger på YouTube viser at Stephanie Lazarus tydelig blir ubekvem når Sherri Rasmussens navn blir nevnt.
Utsagn som «jeg kan ikke huske henne», blir gradvis til «jeg kan nok ha møtt henne noen ganger, men kan ikke huske at vi har slåss». Hun hevdet først at hun kun hadde kjent til John, før hun etter hvert innrømmet at de hadde hatt et forhold.
Samtalen ble avsluttet med at Stephanie Lazarus endret karakter og gikk i strupen på de to etterforskerne:
− Sier dere til meg at jeg er mistenkt for drapet, så liker jeg det svært dårlig. Er det nå jeg bør vurdere å skaffe meg advokat?
I Stephanie Lazarus’ hjem fant etterforskerne dagboknotater hvor hun beskrev sjalusien hun hadde følt overfor Sherri, samt egen fortvilelse over ikke å kunne få «sitt livs kjærlighet, John».
Hele veien blånektet hun for å ha noe med drapet å gjøre. Men påtalemyndigheten mente at Lazarus den 24. februar 1986 hadde tatt seg inn i leiligheten der Sherri var alene hjemme for dagen.
Etter et langvarig basketak der Sherri på et tidspunkt må ha fått et slags overtak − derav bitemerket, avfyrte Stephanie Lazarus til slutt tre dødelige skudd mot Sherris brystkasse. Deretter arrangerte hun åstedet og kvittet seg med drapsvåpenet.
Stephanie Lazarus ble i 2012 funnet skyldig i drapet på Sherri og dømt til 27 års fengsel. Hun soner fremdeles straffen sin i et kvinnefengsel i California. Lazarus kan tidligst søke om prøveløslatelse i 2034.
Kilder: latimes.com, Wikipedia, People v. Lazarus, ranker.com, allthatsinteresting.com, Vanity Fair, LA Magazine, The Times
