Gjengene som gjorde Oslos gater utrygge på 1950-tallet

De aller første gjengene, og gjengslagsmålene, stammer fra 1930-tallet, hvor slåssing var en langt mer naturlig del av tilværelsen.

Den gang var imidlertid ikke navn på gjengene like naturlig, det var mer snakk om å henge med venner. Man kunne avtale å møtes et sted for å slåss, men da var det oftest mann mot mann, og på tørre nevene.

Ledet av en jente

Like etter krigen dukket det imidlertid opp en gjeng bestående av barn i alderen 12 – 16, som ble kalt Frognerbanden. De var slett ikke den eneste gjengen av ungdommer som hadde oppstått i kjølvannet av krigen, men de skulle etter hvert vise seg å bli en av de største og mest medieomtalte i datidens aviser.

Gjengen ble ledet av en jente på 17, og historiene florerte om hvordan det kom seg at hun var blitt leder. De vekslet mellom at hun hadde tatt over som leder da hennes eldre kjæreste kom i fengsel, eller at hun bare var klin gærn og hadde forledet de yngre gjengmedlemmene.

Sikkert var det i alle fall at hun kom fra et skilsmissehjem, og vokste som så mange andre av gjengmedlemmene opp under vanskelige kår. Det var lite å ta seg til, og da de møtes, ble det raskt til at de gjorde noen streker, bedrev hærverk eller de slåss mot andre gjenger.

Imidlertid skulle det eskalere raskt, og i løpet av kort tid var ungdommene involvert i voldsoverfall, biltjuverier og skyteepisoder, og mens antallet medlemmer og alderen deres gikk opp, gikk respekten for myndigheter og politi ned.

På et tidspunkt ble jenta intervjuet av Dagbladet, og uttalte da på telefon med avisa: "Jeg har pistol, og er ikke redd for å bruke den".

Freidighet

I motsetning til dagens gjengmedlemmer, gjorde datidens gjenger det de kunne for å skjule sin identitet. De hadde dekknavn og nummer, og opererte skjult, omtrent på samme måte som motstandsgruppene hadde gjort under krigen.

Datidens aviser var fulle med artikler om gjengfenomenet, og foreldregenerasjonen, som senere er kjent som dem som bygde landet, var nærmest i sjokk over ungdommen som ikke hadde noen intensjoner om å skaffe seg jobb, som drev gatelangs, stjal biler og som ifølge en artikkel i Aftenposten hadde en "freidighet som ikke kjente noen grenser".

Leserbrev og kommentarer om at foreldrene hadde spilt fallitt florerte, mens ungdommen selv ble intervjuet i avisene og fortalte at de bare "fleipa" med de voksne når de virket truende og at slåssingen bare var for moro.

Bydeler

I Vika, en bydel i Oslo med mange sosiale problemer, hadde allerede Vikagjengen eksistert siden før krigen.

De slåss mot gutter fra nærliggende bydeler som Homansbyen og Majorstua, og slåsskampene foregikk gjerne i Slottsparken eller på Tullinløkka, med never, stokker og stein.

En viss form for gentlemannskode var det riktignok, lå man på bakken og ba om nåde, slapp man stort sett unna. Etter krigen hardnet imidlertid miljøene til, og flere gjenger dukket opp.

Se en purk i trynet uten å vike en tomme

Bydelene på den tiden fungerte i sterkere grad enn i dag som små bysentra. Etter hvert på 50-tallet hadde mange av dem egne gjenger. Vikagjengen og Homansbyen er nevnt, lenger øst fantes Bølerbanden, Lambertsetergjengen, Haugenstuabanden og Årvollgjengen.

Og i sentrum hang de etter hvert kanskje aller tøffeste, nemlig den amerikanskinspirerte Blackie-gjengen.

De var stort sett østkantungdom fra Torshov og østover, men de kjørte motorsykkel på stripa (Karl Johansgate fra Egertorget til Slottsparken), brukte bryl og skinnklær, og hadde liten eller ingen respekt for politiet.

«En Blackie skulle ha gode nerver. Han skulle se en purk like opp i trynet uten å vike en tomme», het det den gang.

Sjarmen

Frognerbanden hadde sitt hovedkvarter på i Charment Konditori, uttalt «Sjarmen», i Bygdøy Allé. De var hakket bedre stelt enn mange av de andre gjengene, og opererte i et område der det helt enkelt var mer å stjele.

Dyrere eiendeler og flere og dyrere biler. Aller best likte de å stjele ambassadebiler, for de visste at politiets terskel for å stoppe biler med CD-skilter var langt høyere enn vanlige skilter.

Frognerbanden ble sett på som overklasseungdom, gjerne kalt silkeramp, og var foraktet av arbeiderklasseungdommen. Blant annet hadde Vibesgjengen, som kom fra arbeiderboligene i Vibes gate på Majorstua, dem som sin verste fiende.

Skytevåpen og sprengstoff

Til å begynne med tiltrakk Frognerbanden seg svært unge medlemmer, helt ned i 12 års alderen, og i utgangspunktet var det mindre forseelser, eller rene rampestreker, som sto på agendaen.

Men etter hvert som de ble eldre var det ikke lenger nok å slåss og drive hærverk. Flere forsøk fra foreldre og politi på å bryte opp gjengen, visste seg fånyttige, og miljøet tiltrakk seg stadig mer kriminelle elementer og miljøet ble hardere.

Frognerbanden begynte med biltyverier, innbrudd og overfallsran, og under biljakter hendte det at medlemmer avfyrte skudd mot politiet. Ikke helt ulik slik vi ser i dagens gjenger, ble frykten for politiet og respekten for loven etter hvert fullstendig tilsidesatt. Politiet gjorde blant annet beslag som inneholdt både skytevåpen og sprengstoff.

Selvjustis og overfall

I sentrum opererte Blackie-gjengen, som gjerne brukte jentemedlemmer til å lokke med seg menn inn i portrom hvor de så ble slått ned og ranet, og området rundt Nasjonalteateret var regnet som direkte farlig å ferdes ved om kvelden. Utpressing av homofile var en annen geskjeft de gjerne holdt på med.

Lenge før hippiebevegelsen, Blitz og antiamerikanske demonstrasjoner, startet Blackie-gjengen regelrette gatekamper mot politiet, og når politiet mang en gang måtte ut og respondere på gjengslåsskamper, hendte det svært ofte at noen benyttet sjansen til å skjære hull i dekkene på politibilene.

Samtidig ble selvjustisen hardere, og det er flere eksempler på at medlemmer som enten forsøkte å komme ut av miljøet eller sa for mye ble gitt en lærepenge. Som for eksempel å bli rispet opp med kniv, eller banket opp.

Slåsskamper mann mot mann ble erstattet av rene overfall der styrkeforholdet gjerne var fire til en, og det var ingen hjelp i å rope nåde eller legge seg ned på bakken.

Aktiv ramp

Det var noe uklart hvor mange som tilhørte de ulike gjengene, men tall fra Dagbladet og VG på den tiden, kan tyde på at Blackie-gjengen hadde opptil hundre medlemmer på det meste, mens Frognerbanden hadde en kjerne på cirka førti.

Imidlertid var det flere som tilhørte miljøet rundt bandene, og skillet mellom gjengmedlem og andre var relativt uskarpt. En av dem som skal ha tilhørt miljøet rundt Frognerbanden, var avdøde skipsreder og fjellklatrer Arne Næss jr, men han var bare en "aktiv ramp", og ikke et medlem av banden.

Ungdomsopptøyer

Litt som med Tveitagjengen på 1990-tallet, opphørte Frognerbanden å eksistere på 1950-tallet, men mange av medlemmene fortsatte med alvorlig kriminalitet og avisene fortsatte å beskrive dem som tidligere medlemmer av Frognerbanden. Imidlertid ble navnet tatt i bruk av yngre gutter og jenter i området, som da gikk tilbake til start med små pøbelstreker.

Blackie-gjengen fortsatte utover tiåret, med ran og vold, og etter hvert narkotikarelatert virksomhet. Da filmen «Vend dem ikke ryggen» (Blackboard Jungle) kom i 1956, forventet både politi og presse bråk, som det hadde blitt i andre land, og det fikk de.

Begrepet ungdomsopptøyer ble for første gang tatt i bruk i Norge, og i sentrum av begivenhetene var Blackie-gjengen. Etter hvert forsvant imidlertid også denne gjengen fra kartet, noen dannet Stripa-gjengen eller forfulgte sin interesse for motorsykler, bil og amerikanske populærkultur.

Verre nå enn før?

Selv om tall fra politiet viser at antallet etterforskede tilfeller av legembeskadigelse fra 1957 til 1997 er mer enn firedoblet, så er det ikke noen grunn til å tro at det er mer slåssing og overfall nå enn før.

Den gang var registreringsmetodene langt dårligere enn i dag, og langt færre anmeldte overfall.

Tall fra sykehusene den gang viser at det var omtrent det samme antallet voldsofre som ble lagt inn den gang som nå, for eksempel registrerte Ullevål sykehus 87 pasienter som var blitt slått ned på åpen gate i 1967, i 1994 var antallet 88.

Ifølge voldsforskere har andelen Oslo-folk som har vært utsatt for vold ligget stabilt på fem – seks prosent de siste fire – fem tiårene. Imidlertid har det økt noe for enkelte utsatte yrkesgrupper som kioskansatte, drosjesjåfører og dørvakter.

I tillegg er tilgangen på mye kraftigere våpen langt enklere i dag enn tidligere.