Historien er full av eksempler på folkegrupper som har havnet på feil sted. Forsøk på å rette det opp igjen har gjort det verre

Det osmanske riket var et mektig imperium som på høyden av sin storhetstid strakk seg fra den persiske gulfen i øst, omkring hele Rødehavet i sør, til Algerie i vest og forbi Budapest i nord. Det ble etablert av en gruppe oghuz-tyrkere ledet av Osman I i 1299, og eksisterte til det ble oppløst i 1922. En av de viktigste grunnene til at riket ble oppløst var den gryende nasjonalismen som blomstret opp i Europa etter den franske revolusjonen.

Akkurat dette hadde faktisk ledere av det osmanske riket tidlig sett på som et potensielt problem, og eliten rundt Osman brukte mye tid på å diskutere hvordan man skulle organisere en ny stat, hvordan man kunne holde kontakt med andre kulturer og hente erfaringer fra tidligere imperier. Det var ikke bare militær makt som skulle til for å bygge et stort imperium.

Tvangsflyttet folkegrupper

Selv om Det osmanske riket hadde islam som folkereligion var det en stor grad av religiøs frihet. De brukte lokale undersåtter til å styre ulike deler av imperiet, herunder både kristne og jøder, og i sin diplomatiske korrespondanse brukte de i begynnelsen gresk for å kommunisere med fremmede makter.

Samtidig ønsket man også å begrense mulighetene og viljen til å gjøre opprør, og et viktig grep ble å tvangsflytte store folkegrupper innad i riket. I tillegg lot man tyrkere bosette seg over hele Det osmanske riket, som for eksempel i Hellas, der de slo seg ned i byer eller de tok over store landområder fra greske bønder, som de så leide ut til de samme bøndene. Resultatet av alle disse grepene var en veldig smeltedigel av folk med ulike religioner og folkeslag spredt utover Europa, Midtøsten og Nord-Afrika.

Balkans blodige historie

På 1800-tallet og inn mot første verdenskrig vokste nasjonalismen seg sterk, og nasjonsbyggingen som oppsto gjorde at kultur, identitet og religion ble svært viktig for nasjonene, og folkegrupper med røtter fra andre kulturer, med identiteter som ikke passet inn, eller mennesker som holdt seg til andre religioner, begynte etter hvert å kjenne på følelsen av ikke å høre hjemme. Det var armenere i Nord-Hellas og Tyrkia, kristne med greske røtter dypt inne i Tyrkia og muslimer med tyrkiske aner på greske øyer og i storbyer som Tessaloniki og Ioannina.

Tilfeldig delt

I 1912 gikk den såkalte Balkanligaen (Bulgaria, Hellas, Montenegro og Serbia) til krig mot Det osmanske rike, og endte 500 års overherredømme. Seierherrene stykket opp og delte resten av Det osmanske riket i Europa, delt tilfeldig i forhold til hvor de ulike militære styrkene sto på bakken. For eksempel ble Thessaloniki erobret av greske styrker bare timer før bulgarerne var klare til å rykke inn. For at ikke noe land skulle bli for sterkt, sørget stormaktene for at også Albania ble opprettet som stat enda de ikke var med i krigen.

Dette ble etterfulgt av en viss folkevandring mellom de nevnte landene, blant annet reiste en rekke slavere “hjem” fra Hellas, og også en del flyktet tilbake til Tyrkia. Like etter fulgte en balkankrig nummer to, mellom Bulgaria og de andre landene, samt et hevngjerrig osmansk rike, der utgangspunktet var et ønske om omfordele “byttet”. Dette førte til mer folkeforflytning og til en viss grad mer spenning i regionen. Så kom første verdenskrig hvor Det osmanske riket etter hvert skulle lide store tap.

Gresk felttog

Først ble det armenske folket gjort til syndebukker, og mer enn en million armenere i Tyrkia og andre deler av Det osmanske riket skal ha blitt drept, og et ukjent antall ble deportert. Riket tapte etter hvert også krigen, og ble etterpå ydmyket ved at seierherrene Italia, Hellas, Storbritannia og Frankrike begynte å dele opp store deler av riket mellom seg. Dette antente en tyrkisk nasjonalistbevegelse, der målet ble å vinne tilbake deler av området sitt, noe som igjen førte til den gresk-tyrkiske krigen, der et vanvittig gresk felttog nesten plasserte greske styrker inne i Ankara. I stedet ble de slått voldsomt tilbake og republikken Tyrkia opprettet.

Igjen var resultatet store folkeforflytninger, i og med at den nye republikken hadde et mindre tolerant forhold til religion. Kristne tyrkere, som ikke hadde noen som helst språklig eller kulturell tilknytning til Hellas, ble drevet på flukt mot det kristne nabolandet.

Nå økte nasjonalismen og religionsfølelsen i de mange tidligere osmanske områdene. Riktignok hovedsakelig på myndighetsnivå. I Tyrkia, Hellas og på Balkan levde folk i fred og fordragelighet, men i Athen og Ankara begynte man å se på de ulike minoritetene som politiske kruttønner. Det hører til historien at nær en million kristne forlot Tyrkia etter at de greske styrkene ble fordrevet i 1922, men flere hundretusener ble igjen, spesielt langs kysten av Svartehavet og området Kappadokia i det sentrale Anatolia, øst for Ankara. Og i Hellas bodde en stor andel muslimer som ikke kjente annet en det greske språk og som ønsket å bli i Hellas som greske borgere.

Fritjof Nansens genistrek

Det som fulgte ble i datidens nasjons- og religionsbyggende klima regnet som en liten genistrek, selv om det strengt tatt ikke var det i det hele tatt. Vår egen Fritjof Nansen var faktisk en av arkitektene bak ideen om å tvangsflytte kristne i Tyrkia “tilbake” til Hellas, og muslimer “tilbake” til Tyrkia. Det vil si, han mente det nok i beste mening, men i stedet for å bare muliggjøre returen for de som ønsket det, sørget han i realiteten for at tyrkere og grekere med “loven i hånd” kunne sende uønskede elementer ut av landet.

På den måten kvittet både greske og tyrkiske myndigheter seg med folkegrupper som politisk og til dels religiøst befant seg et godt stykke unna de nasjonalistiske og religiøse strømningene i de respektive landene. Den tyrkiske professoren Sener Aktürk skrev i en kommentar i Klassekampen for en tid tilbake: “Forestill deg at en republikansk regjering i USA bestemte seg for å bytte landets afroamerikanske minoritet mot den kaukasiske minoriteten i Sør-Afrika for å få en “fredelig” løsning på landenes raseproblemer, en gang for alle … Republikanerne ville deportere en minoritet hvor 90 % stemmer demokratisk, og de ville importere en høyrevridd, hvit folkegruppe som i all hovedsak vil stemme på republikanerne”.

Fritjof Nansen fikk etter hvert fredsprisen for sitt humanitære arbeid, blant annet med utvekslingen av “fordrevne folkegrupper” mellom Tyrkia og Hellas. Sannheten var imidlertid at folk som aldri hadde tatt side i noen konflikt, som i generasjoner hadde bodd i et bestemt område av det som tidligere hadde tilhørt Det osmanske riket, plutselig måtte bryte opp og dra til et sted der ingen pratet språket deres og de ikke hadde noen som helst tilknytning til.

Ingen unik historie

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

I tillegg var landene de kom til, og fra, herjet av krig, og de var sjelden velkomne. Lignende ting utspant seg andre steder på Balkan og i andre deler av regionen. Historiene om folk som måtte gjemme seg og praktisere religionen sin i hemmelighet florerer fra denne tiden, det samme gjør historiene om brutte familiebånd og bitre tap av kultur, verdier og tilhørighet.

Dessverre er ikke historien etter Det osmanske rikets fall spesiell eller unik. Lignende folkeforflytninger fant sted etter den russiske revolusjon, etter andre verdenskrig, etter splittelsen av det indiske imperiet i 1947 og opprettelsen av Pakistan og India, etter de mange konfliktene mellom Palestina og Israel og etter Jugoslavias fall.

Folkevandringstiden

Det er i hovedsak to grunner til at etniske grupper av mennesker har havnet “på helt feil sted”, de har enten en gang blitt tvunget til å reise dit eller de har utvandret av fri vilje, på jakt etter bedre lykke på et nytt sted. Noen ganger har denne folkeforflytningen gått veldig greit, det finnes flust av eksempler på at man har tilpasset seg sine nye omgivelser godt.

Den såkalte folkevandringstiden, tidlig middelalder (mellom 400 og 800) var de fleste folkegrupper på vandring omkring i Europa. Vestromerriket sto for fall, og en haug av folkeslag så sitt snitt til å forsyne seg av “restene”. Anglere og saksere dro fra Tyskland inn i England, mens frankere dro mot Frankrike. I tillegg var både gotere, vandaler, slavere og keltere på reisefot.

Folkeforflytninger

Grunnen til at så mange i denne perioden valgte å flytte på seg var mange. Noen flyktet fra krig, mens andre så sitt snitt til å gå til krig og befeste nye landområder. Noen flyktet fra pest og hunger, mens andre flyttet vekk fra overbefolkede områder.

Siden dette var i en tid lenger før nasjonalismen fikk slå rot, før store geografiske områder var tillagt en kulturell og historisk balast, var mange av disse folkeforflytningene med på å utvikle Europa til det vi kjenner i dag.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

I ettertid, og da spesielt da de nevnte nasjonalistiske vinder blåse over Europa, har denne perioden blitt tolket svært forskjellig i de respektive nasjoner. Spesielt i Italia blir denne migrasjonen omtalt som “barbarenes invasjoner”, og lignende omtalelser finnes også i engelskspråklig historieskriving.

Imidlertid var det svært mye av folkevandringen som slettes ikke var fiendtlige eller krigerske, og mange bosatte seg i tynt befolkede områder, eller de bygde opp igjen landområder som var ødelagt av krig og det smuldrende romerske overherredømmet.

Sorbere og volgatyskere

Det eksisterer også eksempler på at enkelte av folkeslagene som utvandret nektet å tilpasse seg omgivelsene, at de i mange hundre år har tviholdt på skikker, språk og andre særtrekk som står i kontrast med omgivelsene. Sorberne i Tyskland, for eksempel.

Det vestslaviske folket skal ha vandret nordover en gang omkring år 500, og bosatte seg i grenseområdet mellom Tyskland og Polen. Her har de overlevd krig og forfølgelse i 1500 år, sist under andre verdenskrig, men den dag i dag regner omkring 60000 seg som sorbere, med et eget språk (beslektet med tsjekkisk og polsk), eget flagg og egen kultur.

Et mer moderne eksempel er volgatyskerne i Russland. Katarina 2. inviterte i 1762 europeere til å slå seg ned som bønder i Russland. Hun lovet frihet til å beholde språk, kultur og religion, og fritak fra militærtjeneste, i tillegg til at man ble lovet andre belønninger. På denne tid var det mer forlokkende for mange å dra til Amerika, men fra områder i det som i dag er Tyskland (for eksempel Bayern, Rhinlandet, Baden og Hessen) kom det etter hvert mange eventyrlystne.

Mot slutten av 1800-tallet ble militærfritaket fjernet, i og med at den russiske hær trengte flere vernepliktige, og flere flyktet da til USA og Canada. Under andre verdenskrig anså Sovjet-myndighetene volgatyskerne som en sikkerhetsrisiko, i og med at Sovjet var i krig mot Tyskland, og halvparten av dem skal ha blitt sendt i eksil til Sibir og Kasakhstan.

Krimtatarene

Det samme skjedde med krimtatarene, en tyrkisk-etnisk gruppe som var bosatt på Krim i Ukraina, og som ble underlagt Russland under Katarinas styre. Først på 1980-tallet fikk tatarene lov til å vende hjem igjen, og i dag utgjør de 250 000 krimtatarene omkring 15% av befolkningen på Krim. 150 000 befinner seg imidlertid fortsatt i eksil i Sentral-Asia.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Det er med andre ord gjerne i forbindelse med krig at etniske grupperinger som oftest får vanskeligheter med sine omgivelser. De kan ha bodd på et geografisk område i hundrevis av år, tilpasset omgivelsene og i fred med andre folkeslag og etnisiteter. Først når en konflikt oppstår, internt eller mellom nasjoner, blir det i myndighetens interesse å skille mellom “oss” og “de andre”, som vi så tydelig etter andre verdenskrig, spesielt i Tyskland og Sovjet, og som vi har sett det i nyere tid, spesielt under og etter krigene på Balkan, og til en viss grad i kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning.

Grunnen til at etnisitet blir et problem har både med at man er usikker på de ulike grupperingens trofasthet mot landet man er en del av, men ofte tjener det også en hensikt at man peker ut noen syndebukker som kan fungere til å forene resten av folket både før, under og ikke minst etter en konflikt.

Triumf og katastrofe

Når historien om Lausanne-traktaten fortelles i dag, er det i Tyrkia en historie om en vunnet krig og traktaten som gjorde at man kunne sende hjem haugevis av uønskede elementer ble sett på som en nasjonal triumf.

I Hellas blir det omtalt som en katastrofe, utfordringene med å integrere halvannen million flyktninger som til en stor grad ikke kunne språket var enorme.

Forholdet mellom de to nasjonene har vært anspent siden, og i 1974 oppsto en konflikt på øya Kypros som var en selvstendig stat med en blandet gresk-etnisk og tyrkisk-etnisk befolkning. Tyrkiske soldater invaderte øya og okkuperte deler av den, og 40 % av innbyggerne endte opp som flyktninger i eget land.

I dag er imidlertid situasjonen i ferd med å bli litt mindre anspent, og flyktninger og etterkommere fra folkevandringene i 1923, i både Tyrkia og Hellas, har blitt mer opptatt av røttene sine.

Norden i verden

Også Skandinaver har satt sine tydelige fotavtrykk omkring i verden. Gjennom historien har en rekke folkeslag med utgangspunkt i Norden hatt viktige bidrag historiske bidrag. Goterne skulle spille en viktig rolle i så vel Romerrikets fall som framveksten av middelalderens Europa. Mest sannsynlig stammet de fra Götaland, før de tok seg til Gotland og så over Østersjøen på begynnelsen av 200-tallet.

Normannerne var også opprinnelig skandinaver, spesielt danske vikinger, som okkuperte flere områder i Europa, deriblant England og Sicilia.

Dansk Vestindien

Det danske selskapet Vestindisk-guineisk Kompagni annekterte de to ubebodde øyene St. Thomas og St. Jan i 1672 og 1718, og kalte den Dansk Vestindien. I 1733 kjøpte de i tillegg St. Croix. I 1754 solgte de alle tre øyene til kongen av Danmark-Norge.

Etter å ha forsøkt å selge øyene i lengre tid, kjøpte til slutt USA den strategisk beliggende øygruppen i 1917. Sporene av de mange årene med dansk-norsk styre er mange, hovedstaden heter for eksempel Charlotte Amalie, gatenavnene er til en stor grad danske, man feirer sankthans og det er mulig å kjenne igjen flere danske gloser i språket.

Gammelsvensk by

I 1781 hadde Sverige mistet området som i dag er Estland til et ekspanderende Russland under Katarina II. På øya Dagö bodde det en viss andel som snakket svensk, og de fikk enten tilbud eller de ble forvist, til et område sør i Ukraina som nylig var kapret fra det vaklende osmanske riket, hvor de skulle få bolig og fruktbar jord. De aller fleste av de 1000 landsbybeboerne døde under reisen ned og i løpet av det første året, og det viste seg at det slett ikke var noe sted for dem der.

I 1783 var det bare 135 svenskættede igjen. De ble imidlertid værende, og de opprettholdt svenske tradisjoner og tro. Mot slutten av 1800-tallet opptok de også kontakten med Sverige og flere holdt svenske aviser. Etter den russiske revolusjonen krevde de fleste av de da 900 svenskættede innbyggerne å få flytte tilbake til Sverige, og de fikk flytte til Gotland i august 1929. Imidlertid møtte de mye fremmedskepsis i et land preget av økonomisk krise, og allerede samme år flyttet enkelte tilbake igjen til daværende Sovjetunionen.

I dag bor det mellom 150 og 200 innbyggere med en svensk kulturarv, noen få av dem snakker fremdeles svensk.

Denne saken ble første gang publisert 13/09 2019, og sist oppdatert 28/01 2022.