Ernest var ute etter pengene til kona. Men først måtte slektningene hennes dø ...

Hver 11. amerikaner eier en bil. Men Osage-indianerne eier 11 hver!

Det var sensasjonelle tilstander ivrige reportere meldte om fra indianerterritoriet Osage County i Oklahoma på 1920-tallet.

– Pengesløsingen er vanvittig. De røde millionærene kjøper ny bil hvis de punkterer, og har flygel ute på plenen.

Historiene var utvilsomt overdrevne, men kjernen var sann.

Osagefolket hadde penger. Faktisk mer penger enn noen annen befolkning i verden, målt per innbygger, ble det sagt. I året 1923 tjente stammen 30 millioner dollar, en sum som tilsvarer fire milliarder dollar i dag.

Forklaringen: Olje.

Terrorveldet

Da osagestammen på 1870-tallet ble fordrevet fra sine jaktmarker på prærien, kjøpte de av cherokee-ene et stort, men ufruktbart landområde lengst nord i det som senere ble delstaten Oklahoma. «Vi ble plassert i et hjørne, i en haug av stein», som osagehøvdingen med det noe oppsiktsvekkende navnet Fleskesvor sa det.

Men for en gangs skyld spilte skjebnen de hvite et puss. Det ingen hadde sett for seg, var at noen av de største oljeforekomstene i Amerika lå der og ventet på å bli oppdaget, under føttene på osagefolket.

I 1917 sprutet oljen 50 meter opp i været fra et boretårn. Det var signalet. Bakken var full av det sorte gullet, og all slags folk strømmet til Osage County for å ta del i eventyret. Oljemagnatene kom med toget, døpt «millionærekspressen», og stilte seg opp for å by på tomtene som osagestammen villig leide ut.

Raskt vokste det opp «boom towns» rundt oljefeltene. Avisene sendte sine menn ut for å rapportere om velstanden blant «de rike rødhudene» som mottok «fete sjekker fra store, hvite far».

– I stedet for å sulte i hjel, har de inntekter som kan gjøre enhver forretningsmann grønn av misunnelse, skrev en av dem.

Men dette var fortsatt grenselandene til det gamle, ville vesten. Der generalen Philip Sheridan en gang uttalte at de eneste gode indianerne han hadde sett, var døde. Også denne gangen var det noen som tok generalen på ordet. En dag i 1921 ble den savnede osagekvinnen Anna Brown funnet i et lite søkk utenfor tettstedet Fairfax i Osage County. Hun var skutt i bakhodet.

Det var innledningen til en femårsperiode som den dag i dag av osagebefolkningen kun omtales som «Terrorveldet».

Bomber og kuler

Velstående indianere døde i urovekkende stort antall. Mange døde under mistenkelige omstendigheter, uten at legene fant noen åpenbar grunn. Som regel kalte de det alkoholforgiftning. Det var forbudstid i Amerika, og ulovlige sjapper med dårlig hjemmebrent dukket opp overalt, ikke minst i Osage County – hvor kundene hadde godt med penger og dessuten hadde rykte på seg for å være litt for glade i ildvann.

Men ofte var det enkelt å fastslå dødsårsak. Henry Roan – en staselig fullblods osage på 40, ifølge en beskrivelse – fikk i likhet med Anna Brown en kule i hodet. Annas søster, Rita Smith, ble drept en natt av en bombe som var plassert i kjelleren under huset. Ektemannen Bill overlevde, men var så hardt skadd at han døde en uke senere. Av huset var det ingenting igjen, ei heller av parets tjenestejente.

Sommeren 1923 var dødsfallene blitt så mange at den lammende frykten lå som en mørk kappe over de oljerike dalene, som det het i en avisartikkel. Status var 24 drapssaker, hvorav ingen var løst, og et ukjent antall dødsfall som aldri ble undersøkt videre i det hele tatt. Hverken den lokale sheriffstyrken eller detektivene som ble hentet inn utenfra med osage-penger, kom noen vei i undersøkelsene.

Det var først da den ferske direktøren for det nesten like ferske Bureau of Investigation, unge J. Edgar Hoover, sendte sine beste menn til Osage County for å etterforske drapene, at sannheten skulle komme for en dag.

Les også: (+) De var lykkelige etter 11 års jordomseiling – men reisens siste dag ble et mareritt

Familiemannen

Omtrent på den tiden bestemte Mollie Burkhart seg for å låse seg inne og ikke komme ut igjen før hennes søstres morder var tatt. Anna var skutt, Rita sprengt, og var det virkelig slik at Minnie, den yngste av søstrene hennes, hadde dødd av sykdom, slik legene hadde sagt?

Mollie tvilte på det. Hun var livredd. Ettersom foreldrene også var døde, hadde hun arvet oljeandelene til søstrene sine. Var det pengene noen var ute etter? Hvis hun døde, ville de jo gå til Ernest, ektemannen hennes. En grei kar. Ikke osage, riktignok, men en som behandlet henne bra. Nei, Mollie forsto det bare ikke. Bare at det var best å holde seg skjult.

Det var samme tankerekke FBI-agenten Tom White fulgte da han lette etter et gjennombrudd i saken. Det sto tydelig for ham at Ernest Burkhart ville bli en rik mann dersom konen hans, den siste gjenlevende i slekten, også døde. Bedre motiv var det vanskelig å finne.

Og Mollie ville ganske sikkert endret synet på ektemannen dersom hun hadde overhørt hva Ernest en gang svarte på spørsmål om hva han jobbet med.

– Jeg jobber ikke. Jeg er gift med en osage.

Blodig komplott

White og hans undercover-agenter avdekket et nettverk av aktører som samarbeidet med ett eneste formål: Å sikre seg en del av indianernes oljepenger. Mange av indianerne hadde formyndere fordi de ifølge staten manglet økonomisk styring. Ordningen ble først avskaffet i 1931.

Tommelfingerregelen var at en fullblods osage trengte verge. Undersøkelsene til FBI viste at mange utnyttet sine klienter grovt. En vanlig formyndertaktikk var å kjøpe bil til vanlig pris, og så selge den videre til myndlingen for det femdobbelte.

Men det stoppet neppe der. Forfatteren David Grann la nylig frem sjokkerende funn etter søk i gamle arkiver. Han fant ut at én av formynderne styrte økonomien til ni osageindianere. Av disse døde syv. En annen mistet alle fem myndlingene han hadde, hos atter en annen døde åtte av 11. Og så videre.

Les også: Lærerparet ble drept på brutalt vis, og ingen skjønte hvorfor – så kom den rystende sannheten frem

Det var en skjult indianermassakre. Mektige menn som utad fremsto som støttespillere for osagestammen utnyttet dem hensynsløst. Bankmenn, handelsmenn, sheriffer, leger, advokater, rancheiere. Agent White skjønte hvorfor ingen av sakene var løst. De som etterforsket dem, hadde ingen interesse av å løse drapsgåtene.

Den gangen lot FBI det meste ligge. Hoover trengte bare én seier. Å få dømt en drapsmann eller to, og aller helst lederen for sammensvergelsen, ville holde lenge for å sette byrået i et godt lys.

Whites strategi var enkel. Han fant frem til lovløse, som det ikke var mangel på i distriktet, og tilbød redusert straff i bytte mot opplysninger. En bankraner fortalte en historie om at han var tilbudt 2000 dollar for å ta livet av en gamling og «sengeteppet» hans, nærmere bestemt Bill Smith og hans indianske kone, Rita – Mollie Burkharts søster. Mannen hadde avslått tilbudet, men han røpet hvem som sto bak.

Kongens fall

I januar 1926 kunne FBI endelig gå til arrestasjon av to mistenkte. Den ene var Ernest Burkhart, den andre var hans onkel Bill Hale. Sistnevnte var kjent som Kongen av Osage, en innflytelsesrik ranch-
eier som donerte penger til sykehus og skoler og kalte seg selv en ekte indianervenn. Nå ble han utpekt som hjernen bak drapene på disse vennene. Hale hadde blant annet fått utbetalt livsforsikringen til Henry Roan på 25 000 dollar etter den staselige indianerens død, fordi han hadde lagt frem falske papirer på at Roan skyldte ham nøyaktig den summen.

I rettssakene som fulgte la Hales gruppe av leiemordere ut om detaljer rundt drapene.

– Hun var så full at hodet hennes måtte holdes oppe før jeg skjøt, sa mannen som drepte Anna Brown.

– Det skulle se ut som selvmord, men den idioten skjøt ham i bakhodet, sa en av de to ansvarlige for drapet på Roan.

Alle innrømmet at de hadde gjort det på oppdrag fra Hale. Også Ernest Burkhart brøt sammen i retten og ga en full tilståelse. Mollie satt taus på første rad. Hun hadde vært syk lenge, men hadde kviknet til med en gang hun hadde kommet seg vekk fra Ernests oppsyn. FBI-agentene mente at det var gift i diabetes-
medisinen hennes.

Bevisene var overveldende, men etter fem dager ga juryen opp. De ble ikke enige. Ryktene sa at noen var bestukket. Noen påpekte at det fortsatt satt langt inne for 12 hvite menn å dømme andre hvite for drap på en indianer. Eller som en av osagehøvdingene sa det:

– Det avgjørende er om juryen mener det handler om drap når en indianer dør, eller om det bare er dyremishandling. I rettsrunde to ble både Hale og Burkhart og en håndfull av leiemorderne dømt.

Hvor mange som slapp unna, visste bare Wah’-kon-tah – gudene. Hale sonet rundt 20 år av en livstidsstraff. Burkhart slapp ut etter ti år, i 1937. Det var samme år som Mollie døde. Da var også mye av oljerikdommen borte for osagefolket, på grunn av prisfallet under den økonomiske depresjonen landet var inne i. Det sto ikke lenger flygler på plenen foran husene. Likevel var det mange av indianerne som kjente en enorm lettelse.

Endelig var det ingen som ville ta livet av dem.

Les også: Hun sendte venninnens datter i døden: – Det kommer til å hjemsøke meg resten av livet

Kilde: David Grann: «Killers of the Flower Moon: The Osage Murders and the Birth of the FBI»
(Doubleday, 2017)

Osagefolkets olje

* Etter indianerkrigene og de hvite bosetternes overtagelse av urbefolkningens gamle jaktmarker på prærien, kjøpte den fordrevne osagestammen land i Oklahoma. I en avtale med staten i 1906 ble området delt inn i lotter, som tilfalt stammens medlemmer og som bare kunne skifte eier gjennom arv.

* I avtalen var osagefolket også sikret rettighetene til utvinning av eventuelle olje-, naturgass- og mineralforekomster. Da det ble oppdaget olje i Osage County, satt stammens medlemmer i praksis med hver sin lønnsomme aksje, 2229 i alt. 

* Leieavtaler ble auksjonert bort, og spekulanter og oljemagnater sloss om lotter i alle prisklasser. Det høyeste budet var på to millioner dollar for en særs attraktiv tomt, mens én enkelt auksjon i toppåret 1923 innbrakte 14 millioner dollar. 

* Oljeeventyret tok i stor grad slutt med nedgangstidene under den økonomiske depresjonen på 1930-tallet, men osagestammen har solgt rettigheter helt frem til vår tid. I dag er vindmøller og kasinodrift viktigere inntektskilder.

Årevis med latskap sikret Hans jobb, stjernestatus - og verdensrekord

De var lykkelige etter 11 års jordomseiling – men reisens siste dag ble et mareritt