Ildspåsetter fikk holde på i tre år
En spasertur og en hamburger var inngangen til pyromanens hemmelighet
Låver og store trehus brant ned igjen og igjen. − Bare et under at ikke liv gikk tapt, mente politiet. I tre år holdt pyromanen på uforstyrret. Først da en hamburger kom på bordet, kom sannheten for en dag.
Junikvelden var lys og varm, Kripos-førstebetjent Sturla Osen var utslitt og forbannet. Mens folk trakk mot fjorden med piknikkurver og kjølebager for å nyte en sjeldent vakker Sankthanssaften, ruslet etterforskeren inn på Drammen fengsel.
Osen kom rett fra flere uker med krevende drapsetterforskning i Nord-Troms, beordret til Drammen uten mulighet til å samle krefter og nytt pågangsmot. På bordet lå en siktelse for flere brannstiftelse i løpet av én og samme natt i Kongsberg. I bakhodet murret en serie uforklarlige branner over flere år i mange politidistrikter. I cellen i Drammen kretsfengsel ventet en mann som hadde gitt klart uttrykk for at han ikke hadde tillit til hverken Kripos eller politiet i alminnelighet.
Egentlig talte ingen ting for at møtet han var på vei til denne junidagen i 1988, skulle lede til avsløringen av Norgeshistoriens mest aktive pyroman.
Sluknet
Serien med branner startet i Vesterøyveien 21 i Sandefjord, natt til søndag 12. mai 1985. Bygningen og inventar ble totalskadet. Verdier for 590.000 kroner gikk tapt i brannen hvis årsak ikke lot seg avdekke. Nye mistenkelige branner fulgte. Felles var at de oppsto i helgene og at det ikke var mulig å finne en naturlig brannårsak.
Avisene skrev om Grenlandspyromanen, Vestfoldpyromanen og helgepyromanen, men ingen så for seg at det var én og samme person som tente på alle brannene i 12 politidistrikter i fire fylker. Ikke politiet heller.
Men bak brannene sto én mann, en litt ensom, beskjeden og stille mann i midten av 30-årene. I ukedagene var han i arbeid, men i helgene kjørte han mye rundt på måfå og tente på for spenningens skyld. Mannen skulle senere fortelle at han likte å høre sirenene og å følge oppstyret rundt brannene. Ved hjelp av en scanner i bilen fulgte han med på politiets samband og følge deres bevegelser. Han kjørte nær brannstedene for å observere politi og brannfolk i arbeid.
På et halvt år oppsto 10 branner på uforklarlig vis. Etter brannen på Jarlsberg hovedgård i oktober 1985 virket det som om pyromanen hadde mistet gnisten.
Blusset opp igjen
To tilståelser på tre dager
Sturla Osen var i en årrekke en av de mest profilerte etterforskerne på etterforskningsavdelingen på Kripos, også kalt Mordkommisjonen. VG utropte ham til «oppklaringskongen».
I ukene før Osen fikk ansvaret for «Kongsberg-pyromanen» i 1988, arbeidet han intensivt med en seks år gammel forsvinningssak i Nord-Norge: To kriminelle hadde dratt på ferietur, bare én av dem kom tilbake. Politiet hadde hverken lik eller tilståelse, bare sterke mistanker da Sturla Osen fikk saken. Han satset på å bygge tillit hos den siktede.
– Mannen satt varetektsfengslet i Tromsø. Etter å ha forsøkt lenge å få mannen til å åpne seg, sa han plutselig: I morgen klokken 09.00 skal vi kjøre en tur.
– Spenningen i bilen var intens, hele den lange veien. Ikke ett ord ble vekslet, og jeg var livredd for at han ville ombestemme seg. Men så passerte vi en kirke, og ikke lenge etter sa drapsmannen: «Her ligger han».
Skjulestedet var i et lite, uttørket elveleie i nærheten av Øverbygd i indre Troms.
− Første dagen fant vi ikke graven, og jeg begynte å lure på om han bløffet meg. Men da sa han: «Bare let mer. Han ligger der jeg sa». Teknikere fra KRIPOS fant liket dagen etter, forteller Sturla Osen.
Tilståelsen var et rop om hjelp. Drapsmannen greide ikke lenger å leve med sin egen dårlige samvittighet.
– Når du lykkes med tilståelser og oppklaringer, er det selvfølgelig en stor tilfredsstillelse. Men jeg skal innrømme at jeg også har hatt mange tunge stunder i en svært spesiell og krevende jobb med mange skjebner. Noen politifolk opplever jo å få en backlash nervemessig og psykisk etter at de slutter å jobbe og får ekstra god tid til å tenke på alt de har vært med på. Derfor gikk jeg en gang til en psykolog – for å være føre var. Men jeg ble beroliget om at jeg ikke var i risikogruppen. Og det har heldigvis vist seg å stemme, sier Sturla Osen.
Fra desember 1987 kom brannene oftere og oftere. 57 uforklarlige branner oppsto frem til 21. mai 1988. Alltid om natten, alltid i helgene. Til alt hell ble ingen mennesker skadet, men enorme verdier gikk opp i røyk.
Natt til 22. mai lå mørket fortsatt over Kongsberg da brannalarmen gikk. Klokken 02.33 natt til 1. pinsedag for 35 år siden sto den verneverdige Apotekergården på vestsiden av Numedalslågen i fyr og flamme. Da vakthavende brannmann kikket ut av vinduene, så han flammene slikke opp i den knusktørre trebygningen. En ukontrollert brann midt i sølvbyens gamle trehusbebyggelse var noe brannvesenet fryktet mer enn noe. Brannen spredte seg til Kongsberg bibliotek ved siden av. Uerstattelig historisk materiale gikk tapt.
Men mens brannvesenet kjempet fortvilet mot flammene, kom nye nødmeldinger: Flere bygninger sto i brann på Nymoen på den andre siden av Lågen.
− Halve byen brenner! lød telefonmeldingen som vekket en politisjef på hyttetur.
Brannene var synlig fra store deler av byen. I Sulusåsen, nordøst i byen, sto et ektepar og betraktet brannen og den økende biltrafikken som gikk i retning mot byen. Kona la merke til en bil som kom i motsatt retning. Sjåføren virket ukjent i området. Familien hadde hatt innbrudd i huset tidligere, og var derfor på vakt mot alle fremmede biler i nabolaget. Derfor noterte de både bilmerke og registreringsnummer, og varslet politiet.
Observasjonen skulle vise seg å være inngangen til løsningen på brannmysteriet.
Følte seg lurt
Tre uker senere, natt til mandag 13. juni brant Steengården og Hillestadgården i Holmestrand ned. Én av bygningene lå rett over gaten for politistasjonen. En politimann rykket ut hjemmefra mot brannstedet på sykkel. På veien observerte han en bil som kom i motsatt retning, og parkerte med utsikt over brannen.
Politimannen noterte seg bilmerke og registreringsnummer. Alt stemte med det kvinnen i Kongsberg hadde notert tre uker før. Politiet i Holmestrand og Kongsberg sjekket bilens eier. Han var tidligere straffet for brannstiftelse.
Mannen etter troppet politiet opp på mannens arbeidssted i en av Vestfold-byene, og ba ham bli med til et vitneavhør. Men turen gikk til Drammen kretsfengsel, og der fikk han kunngjort at han var siktet for brannene i Kongsberg og Holmestrand. Mannen følte seg lurt, og nektet å forklare seg. Gode råd var dyre for etterforskerne: Å være dømt for ildspåsettelse tidligere og bli observert i nærheten av to brannsteder, er langt fra nok til å bli dømt igjen.
Problemet ble skjøvet i fanget på Kripos-førstebetjent Sturla Osen, en av de mest erfarne og suksessrike i det som den gang ble kalt Mordkommisjonen.
− Jeg hadde ikke vært hjemme på ukevis, og protesterte overfor sjefen min. Jeg kalte det rovdrift, men sjefen sa at Kripos ikke hadde noen andre å sende, forteller den pensjonerte etterforskeren i dag, 35 år etter.
– På sankthansaften dro jeg til fengslet i Drammen ved 16-17-tiden. Mitt førsteinntrykk var at den siktede mannen var hyggelig og imøtekommende. Vi snakket ikke om saken eller etterforskningen. Jeg fortalte litt om meg selv for å bygge tillit, sier Osen.
Bekreftet bensin
– Jeg merket at mannen begynte å få tillit til meg, og så åpnet han seg gradvis. Jeg tok jeg ham med ut i det fri i Drammen by, og spurte om han var sulten. Han ville gjerne bli med en tur på et gatekjøkken. Der spanderte jeg en hamburger på ham. Vi satt der og pratet hyggelig, om alt annet enn saken. Jeg brukte fornavnet hans hele tiden, og han kalte meg ved fornavn, forteller Sturla Osen.
− Da vi var tilbake i fengslet, sa jeg: «Det eneste jeg vil vite, er om du brukte bensin da du tente på i Kongsberg». Han svarte «Ja», samtidig som han fortalte at han hadde mange andre branner på samvittigheten. Han ga også uttrykk for at han hadde bestemt seg for å fortelle om alle brannene. Vi kunne begynne å nøste opp det som viste seg å være svært mange alvorlige brannsaker.
I spissen for Kripos-teamet på tre etterforskere og den siktede pyromanen, flyttet Sturla Osen inn på den nylig nedlagte politistasjonen i Stavern.
− Mellom 40 og 50 dager jobbet vi i Stavern, forteller Osen.
Kartleggingsarbeidet var svært omfattende. 520 timers avhør ble gjennomført av Kripos-teamet.
– Gjerningsmannen fikk i oppdrag å skrive ned det han husket fra hver brann. Hver kveld skrev han sine egne tilståelser, som vi så gikk gjennom dagen etter. Vi kryssjekket naturligvis opplysningene han kom med opp mot annen informasjon fra brannstedene, og alt viste seg å stemme. Siden det var så mange branner, tok vi ham med på mange kjøreturer til brannstedene, slik at det var lettere for ham å rekonstruere detaljene, forteller Osen.
To vitneobservasjoner av samme mann og en hamburger på et gatekjøkken vis a vis fylkeshuset i Drammen endte i oppklaring av 81 branner, påsatt i løpet av tre år. Fremgangsmåten var den samme: Lighter, papir eller litt sammenrasket brennbart materiale. Bare en gang brukte han brennbar væske: På Kongsberg.
− Hvordan kan det ha seg at det gikk tre lange år uten at pyromanen ble tatt?
– Det har jeg ingen forutsetninger for å kunne si. Men brannetterforskning er jo vanskelig. Noe av årsaken var vel at han opererte over et så stort geografisk område og alltid i helgene, sier Osen i dag.
Gaven fra Kripos
Gjerningsmannen ble dømt til 15 års fengsel og ti års sikring for å ha satt så mange liv i fare og ødelagt verdier for 140 millioner kroner. Mannen slapp ut etter ti års soning. Forholdet til Sturla Osen og de andre kripos-etterforskerne ble helt spesielt. Da det stundet mot jul 1988, gikk etterforskerne sammen om en julepresang til pyromanen: En lekebrannbil.
− Gaven falt i god jord. Også hos hans forsvarer Olav Hestenes, forteller Osen.
Vi Menn vært i kontakt med den dømte Vestfoldmannen som i dag lever et lovlydig og tilbaketrukket liv på Østlandet. Han sier han
– Jeg har sonet min dom, og har lagt dette bak meg for lengst, sier mannen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 32 2023
