Siste spor etter drapsmannen

Det var bitende kaldt natt til 9. januar 1999. Minus 18 grader og vind fra vest gjorde det ganske utrivelig i den glisne granskogen på Tonsåsen, 23 kilometer sydøst for Fagernes.

På Tonsåstoppen rådet stillheten. De aller fleste av de rundt 100 hyttene i området lå mørke og forlatt.

I det ene av to husene med fastboende, lå Misse Johansson (82), enken etter storhopperen og verdensmesteren fra 1934, Kristian Johansson, og sov.

Det andre bebodde huset lå like innenfor riksvei 33. Her vitnet en parkert Ford Transit uten snø på, om at det var folk i huset.

Den lyseblå Transiten tilhørte 34 år gamle Knut Øyvind Mo. Noen år tidligere hadde han flyttet inn i det grønne huset som en gang hadde vært Tonsåstoppen kafé. Huset sto sentralt i Mos nye liv.

Her bodde han sammen med den fullvoksne schæfertispen «Janka». Her drev han sin nyetablerte virksomhet som aromaterapeut. Mo var kjent som et ordensmenneske, en glad mann, for tiden full av optimisme og glede, og populær hos nabo Misse Johansson:

– En flott, elegant fyr og meget hyggelig. Jeg gir ham de beste skussmål.

Mannen med posen

Januarkvelden hadde Mo tilbrakt sammen med venner i pinsemenigheten Sion på Fagernes før han ved 22.30-tiden kjørte hjemover mot Tonsåsen.

Med i den blå Ford Transiten hadde Mo med seg en venninne som han slapp av på Leira. Hun skulle bli den siste kjente som så ham i live.

Knut Øyvind Mo (34)

Funnet død i ruinene av huset sitt på Tonsåsen i Valdres, 9. januar 1999.

Mo vokste opp på Nøtterøy. Gjennom ungdomstiden rotet han seg borti rus og småkriminalitet, men tok selv tak i livet sitt. I hans nye liv sto Pinsevennene sentralt

Etter å ha søkt kunnskap om evangelisering og misjonering blant pinsevennene på Hedemarkstoppen folkehøgskole på Hamar, planla han flytting til Valdres. Han bodde først i Øystre Slidre med kone og mindreårige barn. Etter en skilsmisse flyttet han til Tons-åsen.

Da Mo flyttet til Valdres i 1996, jobbet han som anleggsgartner i sommerhalvåret, og i skianlegget på Beitostølen vinterstid. Han deltok aktivt i pinsemenigheten Sion på Fagernes og i Valdres hundeklubb. Fra et tidligere ekteskap hadde han to barn.

Høsten 1998 gjennomgikk han et kurs i aromaterapi i Oslo, og etablerte en virksomhet der han tilbød oljemassasje og aromaterapibehandling fra et eget behandlingsrom i 2. etasje i det gamle kafébygget. Andre kunder ble oppsøkt i Oslo- og Hamar-distriktet.

På Mos gravstein står «Din livsglede savnes».

Vel fremme på Tonsåstoppen parkerte han den lyseblå kombi-
bilen på sin vante plass, og gikk inn. Trolig hadde han gått til ro i husets 2. etasje da klokken nærmet seg midnatt.

Trolig varslet den påpasselige schæferhunden at det var fremmede rundt huset, omtrent på dette tidspunkt. For 34-åringen sto opp og gikk ned trappen til entreen i bare undertøyet.

Lenger kom han ikke. For der nede møtte han en inntrenger. Med skytevåpen.

Ved 00.30-tiden kjørte trailersjåfør Heine Skyvulstad vestover på riksvei 33. Vogntoget var fylt med tomgods på vei til Lerums saftfabrikk i Sogndal, men Skyvulstad hadde bare noen få mil igjen før han skulle stoppe for natten i Valdres, der han bor.

Snøføyka sto rundt det svære kjøretøyet der det dundret gjennom vinternatten. Det var ikke mange andre å se ute. En og annen bil passerte, en kar sto og måkte snø i en oppkjørsel oppover mot Tonsåsen.

Og oppe på Tonsåsen, 2–300 meter fra den nedlagte Tonsåstoppen Kafé, kom en mørkkledd mann i halvlang jakke og med lue på hodet, gående i motsatt retning.

– Han bar på noe, en plastpose eller noe lignende. Han kom gående på min side av veien. Jeg dimmet fjernlysene, la bilen over på venstre side av veien og passerte. I det jeg kjørte forbi, snudde han seg bort. Jeg reagerte ikke særlig på det, jeg ville gjort det samme for å beskytte meg mot snøføyka fra et passerende vogntog, sier Skyvulstad .

– Der og da tenkte jeg at det kanskje var en festglad kar som gikk mellom de mange hyttene i området for å få seg en dram, sier Skyvulstad.

Men det var før han hørte om hva som skjedde på Tonsåstoppen kort tid etter at han passerte.

Les også: (+) «Svein» (13) og tre andre unge gutter skulle bare gjøre et brekk. Det fikk fatale følger for Asbjørn (44)

Tonsåsen Kafé i full fyr

Meldingen kom inn til brannvakta på Gjøvik klokken 02.44 lørdag 9. januar 1999. En forbipasserende bilist hadde sett et bolighus i flammer på Tonsåsen; flammene slo ut av alle vinduer. Brannvesenet i Nord-Aurdal kom frem et kvarter senere. Da hadde flammene allerede spist seg gjennom taket på gamle Tonsåstoppen kafé.

Forden som sto parkert gjorde at brannfolkene antok at det kunne være noen inne i det brennende huset. Men røykdykkerne måtte gi opp. Varmen var så intens at røykdykkerne ikke hadde en sjanse til å komme seg inn.

Brannfolkene jobbet febrilsk for å få kontroll på brannen. Det var dårlig tilgang på slukkevann, og brannvesenets tankvogn gikk kjapt tom. Sprengkulden bidro også til å gjøre slukkearbeidet krevende. Likevel merket brannfolkene seg to detaljer: Inngangsdøren til huset sto åpen. Og fra avstand sto fire-fem personer og fulgte brannmennenes kamp mot flammene.

Først om ettermiddagen på lørdag 9. januar var den voldsomme brannen slukket. Skorsteinen sto igjen, forvridde stålplater fra taket og forkullede rester lå på bakken. Igjen sto bare et uthus og skiltet som fortalte en del av historien til huset som en gang sto på tomten: Tonsåstoppen kafé, 750 m.o.h

Noe mer var det ikke igjen etter Tonsåsen Kafé. Ikke mer å redde, ikke mer å finne. Det var helg og åstedet ville neppe gå noen steder. Dessuten måtte ruinene kjølne. Lite talte for at man ville finne noen årsak til brannen i ruinene. Åstedsundersøkelsen fikk vente til kontortid mandag.

Død før brannen

Mandag morgen startet lensmannsbetjenter på åstedsundersøkelsen. Men først ble en gravemaskin kjørt inn på tomten. Pipen som sto igjen, måtte ned. Og så måtte man jo lete etter den savnede beboeren. Og ikke langt innenfor husets inngangsdør fant politifolkene levningene av en person. Alt fremsto som en tragisk utgang på en voldsom brann. Og ikke så mye mer. Ikke før avdøde ble obdusert rutinemessig.

Onsdag, 13. januar 1999 forelå rapporten som snudde saken på hodet: Avdøde var Knut Øyvind Mo. Han hadde hverken sot i luftveiene eller karbonmonoksid i blodet. Han var altså død før brannen startet. Og årsaken var åpenbar: Ett 22 mm prosjektil avfyrt fra et håndvåpen.

Politiet slo drapsalarm. Utgangspunktet var et av de verst tenkelige. Alle spor etter gjerningsmannen og en eventuell konflikt mellom Knut Øyvind Mo var trolig ødelagt i flammehavet. Åstedet var preget av at en gravemaskin hadde vært innom. En gjerningsmann hadde allerede fem dagers forsprang. Om det i det hele tatt fantes vitner, ville deres erindringsbilder allerede kunne være svekket.

17. januar, én uke etter drapet, samlet pinsevennene seg igjen til minnestund i menighetens forsamlingshus med Mos nærmeste familie til stede.

– La oss be for ham, la oss be for hans familie og for at saken skal bli raskt oppklart, sa menighetens leder Fredrik Brun fra talerstolen.

Han skulle ikke bli bønnhørt.

Les også: (+) Mesterløperen (34) ble dømt for tre drap og fikk livet ødelagt – sannheten som kom frem i ettertid er skremmende

Risiko

I teorien kunne selvmord eller vådeskudd ikke utelukkes. I 20 kuldegrader måtte åstedet granskes for å finne spor som kunne gi svar. Oppvarmet partytelt ble satt over branntomten. Med murskje, tannbørste og kost ble branntomten gjennomgått av noen av Norges mest erfarne åstedsgranskere fra Kripos.

Etter en uke fant de levningene etter schæferen Janka. Kripos-teknikerne holdt på i nesten én måned. De fant ikke noe skytevåpen. Skytevåpen brenner ikke. Knut Øyvind Mo var altså drept. Gjerningsmannen hadde tatt med seg drapsvåpenet. Og deretter brant åstedet ned.

For Kripos-førstebetjent Lisbeth Sveum, som ledet den taktiske etterforskningen, var bildet etter hvert blitt ganske klart:

Politiet sto neppe overfor en bevæpnet innbruddstyv som tilfeldigvis tok seg inn i gamle Tonsåstoppen kafé og ble overrasket over Mo og hans schæfertispe. For rundt lå folketomme hytter i hopetall, og utenfor Mos hus sto en nylig parkert bil som tilsa at det måtte være folk hjemme. Ingen hytter hadde hatt innbrudd

Kunne Mo ha falt som offer for en krangel som kom ut av kontroll? I så fall måtte han ha blitt oppsøkt rundt midnatt av en person som for anledningen var utstyrt med skytevåpen. Slikt forekommer ikke ofte i Valdres. Mos påkledning tilsa at 34-åringen allerede hadde lagt seg da gjerningsmannen kom på døren. Og stedet Mo ble funnet tilsa at han trolig ble skutt ganske umiddelbart.

Lite talte for at gjerningsmannen hadde skutt Mo i affekt. Det er så langt opp til Tonsåstoppen at ingen reiser dit i affekt uten å bli nedkjølt på veien.

Flere funn på åstedet talte derimot for at gjerningsmannen var kald, besluttsom og grundig: Mo ble drept med ett skudd. Noen brente aviser røpet av brannen ble stiftet i en helt annen del av huset. Gjerningsmannen hadde ikke brydd seg om å gi inntrykk av at brannen hadde en naturlig årsak, for der brannen startet var det ingen mulige antennelseskilder.

Og da gjerningsmannen forlot huset, lot han ytterdøren stå åpen slik at brannen ble tilført oksygen og kunne utvikle seg raskt.

Gjerningsmannen hadde åpenbart tatt en kalkulert risiko: Tidspunktet for drapet tilsa at sannsynligheten for å bli observert av tilfeldige vitner, var veldig liten. På den annen side; dersom han ble sett, ville han umiddelbart bli koblet til drapet. Akkurat som den mørkkledde mannen med halvlang jakke, hodeplagg og en pose i høyre hånd – mannen som trailersjåføren Heine Skyvlustad så.

Gåtefull mann

Den mørkkledde mannen ble raskt en gåte for politiet. På tross av betydelig medieomtale og oppmerksomhet rundt mannen Skyvulstad hadde sett, ga mannen seg ikke til kjenne. Derimot meldte det seg andre vitner som også hadde observert den ukjente mannen som gikk langs riksvei 33 midt på natten.

Det besynderlige var at mannen tilsynelatende forsvant i løse luften.

Alle kjente observasjoner av den mørkkledde mannen med pose i hånden ble gjort innenfor en radius på noen få hundre meter fra gamle Tonsåstoppen kafé innenfor et begrenset tidsrom. Politiet har ingen observasjoner som kan være mannen på vei til eller fra Tonsåsen.

Heller ikke da politiet sjekket bruken av hyttene i området, fant man spor etter mannen. Tilsynelatende kom og forsvant den mørkkledde mannen uten å etterlate seg et eneste spor. Eller?

Da vinteren var på hell på Tonsåstoppen, dukket en genser opp av snøen i veikanten like ved åstedet. Genseren var en maskinstrikket genser fra Cubus med et slags Marius-mønster og en åpning med rød kant på brystet. Genseren var tilsmusset og skadet.

Likevel var det vanskelig å finne naturlige forklaringer på hvorfor en genser med slike kjennetegn og skader skulle bli etterlatt nettopp her, rett ved åstedet.

Politiet undersøkte genseren grundig, men i likhet med resten av åstedet var det ikke DNA-spor å finne.

Sprikende teorier

Dermed måtte etterforskerne lete etter gjerningsmannen blant folk som kunne ha motiv for å ta livet av den godt likte og omgjengelige Knut Øyvind Mo.

Rykter oppsto og spekulasjoner slo fart. Politiet fikk tips om navngitte personer, og alibisjekker ble gjort i fleng. Sjalusi var utgangspunktet for én teori. En så omgjengelig person som Mo kunne i sitt forhold til enkelte personer utløse sjalusi hos andre, mente politiet.

Les også: (+) Martin (28) hevnet sin fars hotellfiasko og ble massemorder

Kontaktet kunder

Virksomheten som aromaterapeut var utgangspunkt for en annen teori. På tross av at alle navnelister gikk tapt i brannen, kom politiet i kontakt med alle kundene – uten at det ga noe gjennombrudd.

En tredje teori tok utgangspunkt i Mos fortid. Mange år før drapet hadde Mo vendt ryggen til en broket tilværelse med rusmisbruk og mindre narko-relatert kriminalitet, blitt frelst, skolert i pinsebevegelsen før han flyttet til Valdres og der ble aktiv i det religiøse miljøet på Fagernes.

Men heller ikke i Mos fortid fant etterforskerne noe som kunne lede dem til en gjerningsmann.

Et lokalt forsikringsselskap gikk til det høyst uvanlige skritt å utløse en dusør på 50 000 kroner for tips. Knut Øyvind Mos far likeså. Men heller ikke det hjalp.

Og der står saken i dag – 20 år senere. Uten at politiet har gitt opp:

– Enhver politietterforsker og politiadvokat ønsker å oppklare alvorlige forbrytelser. Det er viktig for oss å kunne gi de pårørende svar på hva som har skjedd og at de pårørende kan oppleve rettssikkerhet og rettferdighet ved at en gjerningsperson kan stilles til ansvar, sier påtaleleder i Innlandet politidistrikt Johan Martin Welhaven.

– Den eneste måten vi kan forholde oss til denne saken, er egentlig å se på den som en politisak. Vi prøver å ikke tenke på hva, hvem og hvorfor, men det er ikke lett å la være. Det viktigste vi kan gjøre er å holde fokus på positive ting – i Knut Øyvinds ånd, sier broren Sigurd Mo i dag. Han legger til:

– Vi vil oppfordre folk som har kunnskap, svar eller tanker om hva som kan ha skjedd, ta kontakt med politiet.

Per (56) kom tomhendt fra polet. Siden har ingen sett ham

Marit (76) ble brutalt drept i sitt eget hjem: – Den som drepte mamma må tas