60 år siden «århundrets forbrytelse»

Det store togrøveriet gikk på skinner inntil én misforståelse utløste panikken

En sommernatt i 1963 gjennomførte 16 mann et spektakulært ran av et posttog på vei til London. De fikk med seg 2,6 millioner pund − trekvart milliard omregnet til dagens kroneverdi. Men "Det store togrøveriet" ble endestasjonen for drømmen om et bedre liv.

Pluss ikon
<b>FALSK TRYGGHET:</b> Det britiske postvesenet og jernbaneselskapet kjørte hver natt tog, fylt med post fra London til Glasgow. En regelrett fristelse på hjul for kriminelle. For 60 år siden ble fristelsen for stor. Her er lokomotivet og de to vognene ranerne stakk av med. Den siste vognen var full av penger.
FALSK TRYGGHET: Det britiske postvesenet og jernbaneselskapet kjørte hver natt tog, fylt med post fra London til Glasgow. En regelrett fristelse på hjul for kriminelle. For 60 år siden ble fristelsen for stor. Her er lokomotivet og de to vognene ranerne stakk av med. Den siste vognen var full av penger. Foto: Stuart Clarke/REX
Publisert

Mellom to små stasjoner lyste signalet plutselig rødt mot lokomotivfører Jack Mills (57). Lenger fremme lyste det grønt. Han stusset, men bremset. Posttoget fra Glasgow stanset omtrent seks mil fra London.

Annenfører David Whitby (26) gikk ut for å sjekke. Der ventet en ny overraskelse. Ledningen til nødtelefonen var kuttet. Plutselig dukket to menn opp. De gikk målbevisst mot Whitby og la ham i bakken.

– Rop, og jeg skyter, sa en av angriperne.

Det var starten på forbrytelsen som i ettertid bare er kjent som "Århudrets forbrytelse" eller bare "Det store togrøveriet".

Flere menn dukket opp. De var militært kledd og hadde finlandshetter. Én av dem klatret opp i førerhuset på lokomotivet. Et basketak oppsto med en forfjamset Jack Mills. En annen angriper kom bakfra og slo lokføreren i bakhodet med et brekkjern.

Fristelse på skinner

Det kongelige britiske postvesen hadde kjørt sine nattlige posttog i 125 år uten et eneste større uhell. Kanskje hadde det oppstått en følelse av trygghet og usårbarhet. I hvert fall kjørte disse reisende postkontorene hver eneste natt uten en eneste sikkerhetsvakt ombord. Én av vognene var forbeholdt verdifull post. Det gikk alltid som vogn nummer to i toget.

Toget som ble stanset ved Sears Crossing natt til torsdag 8. august 1963, hadde 128 hvite postsekker i vogn to. De inneholdt 636 pakker med brukte sedler, ingen med større verdi enn fem pund. 2.597.997 pund. På et ubevoktet tog. Nærmest en invitasjon til de rette miljøer.

<b>PERFEKT LOKASJON:</b> Her, ved Bridego Bridge, fant togranerne ut at de skulle gjennomføre det spektakulære ranet. Flyfotoet er tatt mens etterforskningen pågikk, og viser hvor signalet som ranerne kunne tjuvkoble sto og hvor ranslaget ventet for å tømme toget.
PERFEKT LOKASJON: Her, ved Bridego Bridge, fant togranerne ut at de skulle gjennomføre det spektakulære ranet. Flyfotoet er tatt mens etterforskningen pågikk, og viser hvor signalet som ranerne kunne tjuvkoble sto og hvor ranslaget ventet for å tømme toget. Foto: ANL/REX

Det perfekte kupp

Fristelsen ble for stor for en ansatt ved jernbanen. På forsommeren 1963 møtte han lederne i en kriminell London-gjeng som hadde spesialisert seg på ran av verditransporter. Buster Edwards (32), Gordon Goody (33) og Bruce Reynolds (32) satte i gang med planleggingen av det store kuppet.

Trioen reiste på den aktuelle strekningen en rekke ganger for å finne det rette stedet å slå til. De merket seg en liten et sted der jernbanelinjen gikk over en smal, landsens vei, og reiste dit for å studere nærmere. Ingen gårder i nærheten. Ingen trafikk om natten. Bæring av tunge postsekker ville gå greit ned fra jernbanelinjen. Dette måtte bli stedet for et overfall.

Eneste problem var at nærmeste lyssignal lå en kilometer unna. Altså måtte toget først stoppes ved dette signalet og så kjøres frem til den lille undergangen, kalt Bridego Bridge. Og til det trengte man en lokomotivkyndig. I siste liten ble en tidligere lokfører, «Pop», hentet inn, via en bekjent av Reynolds: Ronnie Biggs. Gjengen var nå oppe i 16 mann.

Nær fiasko

Men da toget var stanset på ransnatten, viste det seg at gamle «Pop» ikke fikk diesellokomotivet av flekken. To ranere hadde koblet fra de bakerste vognene, men i prosessen var bremsene blitt låst. Loket og pengevogna sto bom fast. Sekundene tikket.

Nede ved Bridego Bridge ventet Bruce Reynolds og halve gjengen. De skulle bruke en halv time på jobben. Ikke ett sekund mer. Nå måtte toget komme!

Overfallsmennene stablet den skamslåtte Jack Mills på beina. Livredd og halvt i ørska gjorde han det han ble bedt om. Loket og de to første vognene beveget seg fremover. De øvrige vognene sto igjen.

<b>CASH IS KING:</b> En av koffertene med utbyttet fra togranet. Men brorparten av ransutbyttet kom aldri til rette. 
CASH IS KING: En av koffertene med utbyttet fra togranet. Men brorparten av ransutbyttet kom aldri til rette.  Foto: NTB

Som en militæroperasjon

Ved Bridego Bridge så Bruce Reynolds at toget endelig nærmet seg med flere av ranerne hengende på utsiden av loket. Vel fremme gikk det kjapt. Charlie Wilson smadret et vindu i pengevogna med ei hakke og klatret inn. Andre fulgte etter. Postinspektør Thomas Kett ble slått og lagt i bakken sammen med fire kolleger.

Ranerne lempet postsekker ned fyllingen og opp på lastebilen som ventet nede på veien. Lokførerne Jack Mills og kollega Whitby, sammenlenket med håndjern fikk et lite glimt av den uvirkelige scenen.

– Det var som en militæroperasjon. Ingen ordrer ble gitt. Alle hadde sine oppgaver og visste hva de skulle gjøre, fortalte Mills senere til The Times.

Etter nøyaktig en halv time avbrøt Reynolds. Noen klatret inn i lastebilen, de andre fordelte seg på to Landrovere. Kjøretøyene forsvant. Bare syv postsekker lå igjen i pengevogna.

Varslingen gikk tregt

16 ranere kjørte gjennom natten. Målet var «basen», den avsidesliggende gården Leatherslade Farm, en times kjøring unna. Gjengen hadde brukt en advokat med elastisk moral, til å gjennomføre kjøpet av gården. Advokaten hadde hyret inn en mellommann som nå sto som eier.

Ranerne lyttet spent til politiets radiosamband. Ikke et ord. Både ved Bridego Bridge og hos stasjonsvaktene hadde ting tatt tid. Først utpå morgensiden kunne ranerne høre en melding over politiradioen:

– Dere kommer ikke til å tro det. De har stjålet et tog!

Før politiet hadde rukket å si «veisperring», var gjengen fremme på Leatherslade Farm. Der skulle de ligge lavt. Hvile ut. Vente på den rette anledningen til å komme seg hjem til London.

<b>SKJULESTEDET:</b> 14. august ble ranernes tilfluktssted, Leatherslade Farm, funnet. Politiet holdet vakt utenfor.
SKJULESTEDET: 14. august ble ranernes tilfluktssted, Leatherslade Farm, funnet. Politiet holdet vakt utenfor. Foto: Scanpix/Topfoto

Får panikk

Torsdag formiddag talte ranerne småsedler i timevis. De stanset på 2,6 millioner pund. Det utgjør omtrent 56 millioner pund i dag, 750 millioner kroner. En stakket stund må karene, alle fra fattig arbeiderklassebakgrunn, ha følt seg som verdens rikeste. Men etter ett døgn kom panikken og ødela alt. På grunn av en misforståelse.

– Vi leter innenfor en radius av 30 miles (48 kilometer), røpet den lokale politisjefen i et radiointervju.

Det stemte ikke. Politiet konsentrerte letingen etter et mulig gjemmested til steder som lå opp til 30 minutter unna ransstedet. Men gjengmedlemmene fikk et kollektivt anfall av nervøsitet. Plutselig ville alle vekk. Det kom frem at politiet visste hva slags kjøretøy ranerne hadde brukt. Det hadde vært en gedigen tabbe å føre lokførerne Mills og Whitby ut av lokomotivet under ranet. De hadde selvsagt sett bilene.

<b>GODT PLANLAGT:</b> Ranerne hadde handlet inn mat og utstyr for en lang periode i skjul. Men de endte med å forlate skjulestedet i panikk.
GODT PLANLAGT: Ranerne hadde handlet inn mat og utstyr for en lang periode i skjul. Men de endte med å forlate skjulestedet i panikk. Foto: Scanpix/Topfoto

Rømte i panikk

Det eneste andre fremkomstmidlet på gården var en sykkel. Medhjelpere og familiemedlemmer ble oppringt og tilkalt. Et par av ranerne kjøpte biler og betalte med fempundsedler. Mindre enn 48 timer etter ranet var gården forlatt. Nå var alle på rømmen, hver for seg.

Ranerne hadde ikke engang tatt seg tid til å rydde opp. De tomme postsekkene lå igjen i kjelleren, bilene sto i garasjen. Det var fingeravtrykk overalt. Om selve ranet hadde vært proft, var flukten bare amatørmessig.

<b>LITT AV EN BANDE:</b> Politiets bilder av 9 av de 16 togranerne. Ronnie Biggs i midten i nederste rekke.
LITT AV EN BANDE: Politiets bilder av 9 av de 16 togranerne. Ronnie Biggs i midten i nederste rekke. Foto: Scanpix/Topfoto

På sporet

I London jobbet Scotland Yards berømte «Flying Squad» intenst med sine informanter. Ut fra tips og rykter satte etterforskerne opp navnelister med mistenkte. Åtte dager etter ranet sto syv av ranerne på lista.

<b>ENDESTASJON:</b> De fleste togrøverne ble tatt raskt etter at de fikk panikk og rømte huset der de lå i dekning etter ranet. Her ble fem av dem ført ut av retten etter fengslingsmøte.
ENDESTASJON: De fleste togrøverne ble tatt raskt etter at de fikk panikk og rømte huset der de lå i dekning etter ranet. Her ble fem av dem ført ut av retten etter fengslingsmøte. Foto: Scanpix/Topfoto

Politiet gikk ut med navn og bilde på noen av de etterlyste. Bruce Reynolds, Buster Edwards og Charlie Wilson havnet på forsiden av avisen Evening Standard. Det var ikke lett å være på flukt. En belønning på 260 000 pund for opplysninger som ville føre til pågripelser, ble utlovet. Hele England ringte politiet.

Ett tips førte til det store gjennombruddet. 13. august ble Leatherslade Farm oppdaget av to konstabler. Alle etterlatenskapene etterlot ingen tvil om hvem som hadde holdt til der. Scotland Yard kunne boltre seg i fingeravtrykk og tekniske bevis. Én etter én ble ranerne plukket opp og tatt inn til avhør. Alibiene var av det tynne slaget, og bevisene sterke.

<b>BAD BOY:</b> Ronald «Ronnie» Biggs ble kjendis etter togranet.
BAD BOY: Ronald «Ronnie» Biggs ble kjendis etter togranet. Foto: AP Photo/Renzo Gostoli

Rømte til Mexico

Innen året var omme, var halvparten av ranerne tatt. Bare Buster Edwards, Bruce Reynolds og Jimmy White var stadig på frifot. På hver sin kant holdt de seg i bevegelse og flyttet fra leilighet til leilighet – med sine koner på slep. White hadde også med seg barna og familiens puddel. Skulle de leve resten av livet på flukt – eller gi opp?

Da dommene fra rettssaken ble kjent, ga svaret seg selv. De var knallharde, 30 års fengsel. Strengere enn vold­tekt og drap. Rey­nolds og Edwards måtte ut av landet. De kom seg etter hvert til Mexico, med konene ved sin side.

Dommeren holdt ikke igjen da han avsa dommene:

– En djevelsk forbrytelse. Et angrep rett i nasjonens hjerte. Dere er griske menn som kom­mer til å bli borte i ekstremt lang tid.

Trist kapittel

MENNENE BAK «ÅRHUNDRETS FORBRYTELSE»

• 8 av de 16 ranerne ble pågrepet innen året var omme, og stilt for retten samtidig i januar 1964.

• Rettssaken varte i 48 dager. Juryen satt sammen i 65 timer.

• I alt 21 personer sto tiltalt, inkludert slekt og venner av ranerne som hadde tatt imot penger fra ranet. Fem av disse ble frikjent.

• Advokaten og mellommannen som ble brukt ved kjøpet av Leatherslade Farm, fikk tre års fengsel.

• Tre ranere ble pågrepet og dømt senere.

• Den ansatte ved jernbanen som satte det hele i gang, ble aldri identifisert.

Første kapittel i sagaen var av­sluttet. Men flere ble skrevet. To av ranerne rømte. Og det meste av pengene, over to millio­ner pund, kom aldri til rette.

I april 1966 ringte politiet på hos Jimmy White, som de endelig hadde sporet opp.

– Jeg er glad det er over, sa White.

Varig skadet

Offer: Lokfører Jack Mills måtte sy 14 sting i hodet, fikk varige mén og kom aldri tilbake i jobben.
Offer: Lokfører Jack Mills måtte sy 14 sting i hodet, fikk varige mén og kom aldri tilbake i jobben. Foto: Topfoto/scanpix

Både Buster Edwards og kona gikk lei av Mexico. Han reiste hjem og overga seg i 1966. Bruce Reynolds holdt ut litt lenger, men hjemlengselen ble for stor. Han var tilbake i England i 1968 og ble arres­tert klor etter.

Men det sørgeligste kapittelet omhandler lokfører Jack Mills. Han fikk riktignok 25 guineas i beløn­ning fra British Railways for ut­vist mot. Men hodeskadene var alvorlige. Han ble aldri i stand til å føre et tog igjen. Høyrehånda skalv ukontrol­lert resten av livet – som ikke ble særlig langt.

Mills døde i 1970, syv år etter at han stanset på rødt lys ved Sears Crossing.

Denne saken ble første gang publisert 22/09 2023.

Les også