TRUE CRIME
Fra pleier til drapsmann: Slik ble Anders (18) en av Sveriges verste seriemordere
Ikke lenge etter at Anders Hansson (18) ansettes som hjelpearbeider ved Malmö Östra Sjukhus, sprer han skrekk. Flere titalls pasienter dør etter å ha drukket saften hans.
«Den blinde mannen på rom nr. 1 skal få min hjelp til å dø», tenker Anders plutselig.
Han har jobbet bare tre uker som sivilarbeider ved avdeling 26 på Malmö Östra Sjukhus, men har allerede fått en sykelig trang til skyve de eldste og skrøpeligste pasientene over i det hinsidige.
Det utpekte offeret er 66-årige Karl Erik Stenberg. Han behandles for en tropisk sykdom, men har gode muligheter til å bli helt frisk.
Anders, denne merkelige og samtidig vennlige ungdommen, har lagt merke til at man ikke låser inn desinfeksjonsmidlene på avdelingen. Han finner en flaske «Ivisol» inne på toalettet til Stenberg, som han er blitt sterkt knyttet til. Anders heller en god slunk av det sterkt etsende middelet oppi drikkebegeret til den blinde mannen og blander det med litt vann.
– Her skal du få litt sterk medisin, sier Anders. Det er første og siste gang han bruker begrepet medisin. Heretter kaller han det saft.
Men drikken har ingen synlig effekt på Stenberg. Kanskje doseringen var for svak? Dagen etter kommer hjelpsomme Anders tilbake med et nytt beger, og denne gang begynner det å boble i munnen på pasienten.
Anders springer etter hjelp. Snart er to leger på plass og jobber iherdig med å redde den gurglende Stenberg. Det er som om mannen har gjørme i lungene. Anders står uberørt og ser på at den blinde mannen ånder ut i et smertehelvete.
En sykepleier finner muggen som Anders har laget dødscocktailen i og synes den lukter spesielt. Hun konkluderer likevel med at det bare er noen som har rengjort muggen etter den avdøde pasienten.
Det skal gå 27 drap, 16 drapsforsøk og 99 dager før sporene leder til den unge hjelpearbeideren Anders.
Les også: (+) Han terroriserte tre norske byer – nå forteller han hvorfor: – Som å ha en klo i brystet
Problemer på jobb
«Må ikke ansettes på ny!»
Det var konklusjonen - understreket med to tjukke streker - i attesten til Anders Hansson etter at han fra mars til mai 1978 hadde arbeidet som vikarierende hjelpepleier ved Värnhems Sykehus i Malmö.
Godt mulig gutten var interessert i sykepleieryrket, men evnene hans strakk definitivt ikke til. Han var simpelthen uegnet i yrket, mente oversøsteren - som også skrev:
«Han oppfører seg dessuten merkelig på avdelingen. Det virker som om han overhodet ikke oppfatter hva man sier til ham».
Den attesten ble ikke forelagt hans neste arbeidsgivere. Først jobbet Anders sommeren igjennom ved Segevångsgården, der han tidligere hadde fullført praktisk yrkesorientering. Men forstanderen var ikke glad for å få ham tilbake.
4. september ble Anders ansatt som sivilarbeider på Malmö Östra Sjukhus, pleieavdeling 26. En ansettelse hele sykehuset skulle få angre bittert på.
Anders hadde vært merkelig i hele sitt unge liv. Han ble bortadoptert bare få uker gammel, og han skulle få det vanskelig med å henge med på skolen. Venneløs, sjenert og ensom.
Jenteselskap taklet han dårlig. Da han begynte å jobbe, turte han ikke å gå på firmafester. Subbet i stedet gatelangs til seint på natt, dro hjem til foreldrene sine og skrøt av «en fin fest». Løgn skulle bli hans eneste følgesvenn.
Men Anders hadde i mange år hatt vondt av gamle og hjelpeløse mennesker og ønsket å hjelpe dem på forskjellig vis. Han var sterkt knyttet til sin farmor som døde plutselig høsten 1977 i 92-årsalderen. Gutten bet merke i hva folk sa i begravelsen:
– Det var godt at det gikk så fort, og at hun slapp å ligge og ha det vondt.
Han besøkte også sin 84-årige mormor på aldershjemmet to ganger i uka. Også her festet han seg ved hva enkelte gamle med store plager kunne si: «Det måtte være deilig å få dø».
Etter et introduksjonskurs på tre dager og to dagers pleiepraksis, ble Anders plassert på «Den gule siden» i avdeling 26.
I utgangspunktet skulle han bare utføre de enkleste oppgaver, som å rydde, sysselsette pasientene - overveiende senildemente - ved å lese for dem, spille med dem, ta dem med på spaserturer, og gjøre ærend for dem. Men snart fikk han også arbeidsoppgaver som det øvrige pleiepersonalet, hvilket han var helt uforberedt på.
Mange reagerte på hvor dum og lite lærenem Anders virket. Hans reelle lave IQ kom best fram da han matet pasienter. Slo klokka lunsj, tømte han ut maten til pasienten og gikk for å spise selv.
Les også: (+) Ble funnet død på julaften: Hva skjedde med Emilie Meng?
Fikk heltestatus
Under arbeidet med pasientene på rom nr. 1 (Stenberg) og rom nr. 2 fikk Anders etter hvert oppfatning at gamlingene var uhelbredelig syke. Deres liv var derfor ikke meningsfylt og verdt å leve. De trengte dødshjelp. Anders husket da hvor lett tilgjengelig desinfeksjonsmidlene Ivisol og Gevisol var.
Et titall ganger serverte Anders dødscocktailen på «Den gule siden». De fleste pasientene led en grusom død, noen få overlevde. Men hver gang ble dødsfallene vurdert som naturlige. Da Anders ble overflyttet til «Den grønne siden» 16. november, opphørte dødsfallene på «Den gule siden» - mens de økte kraftig på andre siden av gangen.
Hans første offer der ble en 74-årig kvinne som gråt mye.
– Hun får ikke lov til å leve mer, bestemte Anders. Straks etter ble hun trillet ned i likkjelleren.
Særlig i desember var det så mange mystiske dødsfall at det spredte seg en angst blant personalet. Var det kanskje noen ansatte som skulle drepes av en galning?
De begynte å se stygt på hverandre. Hvem kunne de stole på? Noen klagde høylytt til ledelsen, men svaret var:
– Dere overdriver.
Det samme mønsteret fortsatte hver gang Anders fikk være alene på avdelingen. Pasienten begynte å kveles, Anders løp etter legehjelp, og noen ganger klarte man å redde livet til de akutt syke. Til å begynne med fikk Anders nesten en heltestatus for sin snarrådighet.
Under en orientering kom det fram at mange av de syke og døde hadde hatt ensartede symptomer, med røde striper fra munnen og nedover haken og halsen. Det måtte jo være merker etter etsing av huden. Men legene kalte fortsatt dødsfallene for naturlige. De hadde jo tross alt med gamle og syke mennesker å gjøre.
En ung lege kalte det en epidemi. På avdeling 27 var alle pasientene mye friskere.
Stemningen på avdelingen ble bare enda dystrere. Og dødsfallene fortsatte. Anders var riktignok flere ganger nær ved å bli avslørt, dels fordi enkelte pasienter klaget over at han hadde gitt dem noe skarpt å drikke, og dels fordi personalet hadde funnet mange krus med Ivisol eller Gevisolblandinger i. Men ingen i sin villeste fantasi kunne tro at noen gikk rundt og tok livet av pasientene ved hjelp av sånne midler.
Les også: (+) Kate var 18 år da hun møtte «Hammermannen». For seriemorderens utvalgte ofre ventet en grufull skjebne
– Jeg har lagt alt det der bak meg
En dag fylte Karoline Nilsson 100 år, og den sangglade damen skulle feires. «Syng for meg», ba Anders. Karoline hadde ikke lyst der og da. To dager senere bød Anders henne på et glass saft. Da hadde han allerede servert dødscocktailen til en annen mann. Men det skulle fire sterke doser til for å kverke 100-åringen.
Fredag 12. januar 1979 skjedde to nye, mystiske dødsfall, og nå ble det innkalt til fellesmøte. Anders følte at han måtte si noe og påsto at han hadde sett en pasient stå bøyd over en annen. Da følte sjefslegen at det var på tide å alarmere politiet. Klokken 16.20 ble Anders fraktet bort.
I første avhør nektet han for alt, men plutselig tilsto han 17 drap og mange drapsforsøk. Til slutt forklarte Anders detaljert om 27 drap og 15 drapsforsøk. Tiltalen ble lydende på 16 drap og 11 drapsforsøk - tilfeller som påtalemyndigheten kunne bevise ett hundre prosent.
I retten ble Anders spurt om han hadde drept flere hvis han ikke var blitt avslørt. «Ja», svarte han tydelig.
Kritikken mot avdeling 26 var drepende:
– Finnes det ingen oppegående leger som kunne oppdaget det tidlig? Mange sa fra til ledelsen flere ganger. Men de var for opptatt av intern maktkamp og prestisje. Pasientpleie kom i annen rekke.
Alle ansatte på «dødens avdeling» opplevde å bli trakassert utenfor sykehusets vegger. Til og med en pleiers barn ble mobbet.
Det var tidlig klart at Anders, med en åpenbar sinnssykdom, ikke skulle i fengsel. 28. august 1979 ble det avsagt dom: «Tiltalte skal innlegges i lukket psykiatrisk institusjon.»
I 1993 ble Anders sluppet fri, og begynte som industriarbeider. I 2011 banket avisen Aftonbladet på døra hans i en by i Sør-Sverige. Da ble han stresset.
– Det er så lenge siden. Jeg vil ikke prate om det.
Så låste han døra.
I 2015 møtte svenske Expressen ham hjemme i hans egen leilighet. Til avisen fortalte han at han ikke ønsket å snakke om det som skjedde på slutten av 1970-tallet.
– Jeg har lagt alt det der bak meg. Jeg har gått videre og tenker aldri på det.
Alle spørsmål rundt hvordan Anders kunne bli Sveriges verste seriemorder, vil aldri bli besvart.
