Olav Brostrup Müller:

– Endring får man liksom ikke gjort på et kvarter, etter at ungene har lagt seg

Uansett hvor mange inspirerende og instruktive lapper jeg henger opp foran senga mi, er jeg fortsatt den samme.

– Så sitter vi plutselig der, stuck med våre innsikter og våre forutsigbare meninger. Stuck med vår favorittmat og våre gamle triks. Et tvers gjennom fornøyd gubbhelvete av velbrukte tøfler og enda mer velbrukte vitser. En sånn en vil jeg ikke bli.
– Så sitter vi plutselig der, stuck med våre innsikter og våre forutsigbare meninger. Stuck med vår favorittmat og våre gamle triks. Et tvers gjennom fornøyd gubbhelvete av velbrukte tøfler og enda mer velbrukte vitser. En sånn en vil jeg ikke bli.
Sist oppdatert

Det henger en lapp på skapdøra mi. 32,5 cm over gulvet, for å være nøyaktig – akkurat i øyehøyde når jeg ligger i senga. Den lappen er det siste jeg ser hver kveld før jeg sovner, og det første jeg får øye på når jeg våkner opp. Et luftslott på en halv A4-side. Skrevet ned i en raptus rett etter nyttår, da 2018 fortsatt var full av muligheter.

  • MAN: Trening, Handling
  • TIRS:
  • ONS: Trening
  • TORS:
  • FRE: Skriving
  • LØR: Styrketrening
  • SØN: Tur

Jeg husker at jeg til og med lot et par dager stå tomme, slik at planen ikke skulle bli for ambisiøs. Gjennomførbart skulle det være. Realistisk. Fokus på storhandling én kveld i uka, jevnlige treningsøkter og minst én dag til skriveprosjektet mitt.

Slik kunne det i teorien blitt. Men det er fortsatt den samme kroppen som våkner opp hver morgen og stirrer på plakaten: Like trøtt, like utrent, like armsvak, like langt unna å ha økonomien i orden og nøyaktig like lite ferdig med å skrive Den Store Romanen.

Uansett hvor mange inspirerende og instruktive lapper jeg henger opp foran senga mi, er jeg fortsatt den samme. Bakken opp er bratt. Vanene våre handler nemlig ikke bare om holdninger, de setter seg også i hjernene våre rent fysisk – som furer, spor og snarveier i den fettklumpen som utgjør personligheten vår. Altså er det ikke bare vanen som må overvinnes, men selve hjernelandskapet som må grøftes og planeres på nytt. Det får man liksom ikke gjort på et kvarter, etter at ungene har lagt seg.

Men noe må gjøres. De neste årene kommer nemlig testosteronproduksjonenen min til å synke dramatisk. Den enorme forbrenningsovnen jeg har løpt rundt med i kroppen siden jeg var 15, kommer plutselig til å gå på lavere bluss. Det betyr i sin tur at jeg kommer til å begynne å legge på meg på en måte jeg aldri har gjort før. At ryggen virker og hjertet slår, er ikke lenger like opplagt som det var på Roskilde-festivalenen i 1998.

Andre har vært i endringsbransjen lenge. Og forskjellen på oss er opplagt: Menn vil ha det bra, kvinner vil ha det bedre. Det var en tid da jeg lo av jentene jeg kjente, og deres stadige slankekurer, oppussingsprosjekter og trang til å gå på visning. Så skjønte jeg at behovet for endring kanskje lå i dem som en grunnleggende tilstand: Muligens er et kvinneliv fra biologiens side så fylt av stadige sceneskift at enhver form for stagnasjon føles truende. Og der damer livet igjennom viser enorme evner til omstilling, begynner menn på et tidlig tidspunkt å sakke akterut – uten å ha denne livsnødvendige evnen til endring.

Annonsørinnhold
Dette er årets lekreste festkjoler
Dette er årets lekreste festkjoler

Så sitter vi plutselig der, stuck med våre innsikter og våre forutsigbare meninger. Stuck med vår favorittmat og våre gamle triks. Et tvers gjennom fornøyd gubbhelvete av velbrukte tøfler og enda mer velbrukte vitser. En sånn en vil jeg ikke bli. Derfor skal det gjøres noe drastisk. Allerede nå, faktisk. Eller i neste uke. (Hvis jeg ikke har for mange møter, og det lurer jeg faktisk på om jeg kanskje har.) Men noe skal helt klart gjøres. I prinsippet.

Denne saken ble første gang publisert 14/06 2018, og sist oppdatert 14/06 2018.

Les også