krigsseilerne
Krigsseilerens datter
Hver gang de fikk besøk, krabbet Lajla opp på en stol og pekte på bildet av faren Jonas som hang på veggen. Faren var sjømann, og de visste ikke når han kom hjem.
Kjærlighetshistorien til Lajlas foreldre begynner på Andørja i Sør-Troms. Året er 1914. Aslaug er 14 og Jonas er 16. Hun sitter ute og vever matter med venninner hjemme på Andørja, da han kommer syklende forbi med en kamerat. Hun føler seg plutselig uflidd der hun sitter i litt slitte klær, og fyker opp på loftet for å finne et skjørt og en pen bluse. Snart blir Aslaug og Jonas et par.
Jonas tar styrmannsskolen i Trondheim, de gifter seg, får datteren Annrid og flytter til Bergen. De tenker at der er det lettere for Jonas å få hyre på en båt. Hver dag i et halvt år går han på brygga og prøver å få seg arbeid, men det er nytteløst. Han får bare jobb som sjauer. Det er tøft for han som vil forsørge den lille familien sin, og det er vondt for henne å se på.
Endelig får Jonas hyre på en båt som seiler i Østen, og det betyr lange fravær fra kone og barn. Nå er Annrid syv, og Aslaug er høygravid. Året er 1935. Jonas og Aslaug bestemmer seg at for at hun tar med seg datteren og flytter til familien sin på Andørja. Her har Aslaug moren og søsknene rundt seg, og er ikke så alene mens mannen er ute på de syv hav. Mens Jonas er ute til sjøs, blir Solfrid født.
Først etter tre år, kommer Jonas hjem. Året er 1938. Han setter i gang med å bygge deres eget hus. Det ligger syv minutters gange fra huset til Aslaugs mor.
Men ganske snart får Jonas hyre igjen, og moren får ansvaret alene for husbygging og to barn, samt et tredje som er underveis. Med familiens hjelp blir huset reist, og Aslaug og de to døtrene kan flytte inn. Da er den gravide magen til Aslaug begynt å bli stor.
På selveste julaften begynner Aslaug å kjenne veene. Det blir en lang dag for storesøstrene Annrid og Solfrid. De må pent finne seg i å vente på julemiddagen. Klokken 23.15 blir Lajla født. Hun blir tatt imot av jordmoren i kabinettet som ligger i flukt med spisestuen. Endelig kan de dra over til mormors hus og spise pinnekjøtt der. Der er også tanten og onkelen. Lajla legges ved sin mors bryst og får sitt første måltid.
Aslaug kan ikke dele gleden med Jonas. Høsten 1939 bryter krigen ut i Europa, og Jonas er fremdeles ute på havet. Året etter invaderer tyskerne Norge. 9. april er en dag som snur opp ned på det lille samfunnet Andørja. Fremtiden er uviss, og folk blir engstelige.
Hadde kontakt via brev
I disse krigsårene er det en kamp for det daglige brød. Det er i realiteten ingen inntekter, og Aslaug har tre barn å brødfø. Nå er det ekstra godt at moren bor i gangavstand, sammen med en enslig tante og onkel.
Aslaug har høns i kjelleren og en sau som bor i uthuset til moren. Slik får de varm ull og lam som blir slaktet og spist. De har grønnsaker og poteter i en kjøkkenhage. Aslaugs døtre luker ugress og hypper poteter.
Krigen forhindrer sjømennene å komme hjem. De kan heller ikke ha normal kontakt med hjemlandet.
Kontakten Aslaug har med Jonas er via brev. Brevene sender Aslaug til Røde Kors, som formidler brevene videre gjennom Røde Kors Internasjonale Komite i Genève. Aslaug har så mye hun vil fortelle. Derfor strever hun med å holde seg innenfor rammene av de tillatte 25 ordene. Brevet kan heller ikke inneholde noe om krigen.
Jonas får brev fra kongen. Kong Haakon sender brev til de rundt 25 000 norske sjømenn som er ute på verdenshavene. «Julen 1942. Vi kan heller ikke i år tilbringe julen sammen med våre kjære, men i tankene møter vi alle hjemme …», skriver vår daværende konge.
Lajla, som ble født på julaften, vokser til uten å ha møtt faren. Når de får besøk, krabber hun opp på en stol og viser alle som kommer innom familien, bildet av faren. Men for henne er han kun et bilde på veggen, en ikke-person, en hun aldri hadde møtt.
Men Lajla merker seg moren som sitter ved kjøkkenbordet og skriver brev til faren. Hun prøver å finne de presise og nødvendige formuleringene. 31. oktober 1943 skriver hun «Kjæreste Jonas. Din mor døde 19. Ble begravet 28. Vi har det bra. God jul ønskes fra oss alle. Kjærligste hilsener din Aslaug og barna.»
Mer enn et halvt år tar det før hun får svar. Brevet fra Jonas datert 23. mai 1944 lyder slik:
«Kjæreste Aslaug og barn. Takk for hilsen. Bedrøvet mor død. Jeg har det bra og er frisk. Håper snarlig gjensyn. Hils alle. Kjærlig hilsen din Jonas.»
Tunge stunder med savn
Aslaug gir uttrykk for savnet hele tiden og er opptatt av å ta ham med i de dagligdagse samtalene. «Han Jonas ville likt det» og «Han Jonas ville ment sånn». Når folk kommer på besøk, peker hun på bildet av ham der på veggen og inkluderte ham i samtalen.
Aslaug har nok sine stunder med tunge tanker, men hun er sikker på at når det bare blir fred, skal mannen komme hjem, og da skal sønnen komme. Lajla opplever det ikke som et uttrykk for at moren synes det er noe dårligere å ha tre jenter. Det handler mer om savnet etter mannen. Etter tre jenter kunne gutten komme.
Lajla vet ikke hva det vil si å ha en pappa. Venninnene hennes hadde ikke fedrene hjemme de heller, de fleste var på fiske og kom hjem bare til påske og jul. Dessuten har hun snille onkel Ingvar som er ungkar.
Da krigen endelig er over, har Jonas vært borte fra familien i syv år. Men det er ikke slik at Jonas bare kan dra rett hjem til Andørja. Jonas må søke registreringskontoret i London om tillatelse til å fratre sin stilling. Han må være ombord i skipet til en annen kan overta jobben hans. Men i august får han endelig reise hjem.
Aslaug tar med seg de to yngste døtrene, Solfrid på 10 og Lajla på snart syv, for å møte Jonas i Harstad. Reisen dit tar to og en halv time i båt. Jonas skal komme med Hurtigruten. For jentene er det spennende å komme til byen de aldri har vært i før.
Snart står mor og to døtre på hurtigrutekaien og speider etter faren på passasjerdekket. Så får de høre en stemme bak seg som sier: «Er det her dokker står?». Og til moren: «Har du begynt å bruke brilla?» Faren hadde det travelt med å se igjen familien sin og har hoppet i land med det samme Hurtigruten ankom.
Fra denne store dagen i lille Lajlas liv, husker hun ingenting, bortsett fra dette:
På fiskeskøyten tilbake til Andørja sovner lille Lajla på fanget til moren, men våkner på farens fang. Det er som å våkne i et fremmed fang. Lalja later som hun sover mens faren skynder seg å flytte datteren over på morens fang igjen.
Minnene fra faren
I dag bor Lajla Arvesen Eidsvik (snart 79) sammen med ektefellen Karl (80) i Levanger med utsikt til en arm av Trondheimsfjorden. Lajla har ringperm på ringperm med brev mellom moren og faren. 500 brev i alt. Nå som Lajla er mor til tre og mormor til seks, vil hun gjerne holde minnene om faren levende.
– Mor fikk hjem den mannen hun hadde lengtet etter. Men samtidig var det en annen mann enn han som reiste. En tausere mann. Og mer bitter.
Jonas hadde vært førstestyrmann på D/S Fagersten, som ble torpedert og senket i oktober 1942. 19 mann døde. Han var en av 10 som kom seg om bord i en livbåt og ble reddet.
Moren fornemmet forandringen hos ham allerede mens hans var på sjøen. I et brev før han skal komme hjem i august 1945, skriver hun:
«Min egen kjære Jonas! Tusen takk for brevet jeg fikk med siste post. Det er med vemod jeg leser hvor bitter du er blidd, men det er vel ikke noe rart at man blir trett og likesæl efter så mange år i et eneste mareritt. Man håper og håper og tenker som så, at når alt er over, så skal det bli så å så meget bedre med alt, og når det endelig er over så står man der med en uendelig sår glæde, over at det er over og man føler sig trygg, men så fattig og intet igjen for alt. Men Jonas vi har da fått beholdt livet og kan få prøve på nytt, og om ikke alt har gådd som vi håpet for vår del så må vi forsøke å arbeide det frem i våre barn. Tusen kjærlige hilsener og kyss din egen Aslaug.»
Gjenforening med faren
Gjenforeningen var ikke bare enkel.
– Med aleneansvaret for tre døtre var mor blitt vant til å være familiens overhode, mens faren ikke var vant til familieliv eller hvordan man skal håndtere døtre. Moren var blitt 45 år, og det var for sent å få den sønnen hun drømte om.
Selv kan Lajla huske følelsen av at denne pappaen hun hadde ventet på, nå føltes som en som tok moren fra dem. Og han forble en fremmed mann.
– For meg ble pappa et bilde på veggen.
Julen 1945 ble den første julen de fem fikk sammen. De kunne endelig sette seg rundt spisebordet, som en familie på fem. Det var juleduk på bordet og det var dekket på med penserviset. Treet var pyntet. Det luktet jul og pinnekjøtt i hele huset.
Tradisjonen var at Aslaug og døtrene feiret første delen av julen hjemme, og så gikk de til «ho mor» og onkelen og tanten. Men denne julen ville de bare være hjemme, fordi de hadde det så hyggelig.
Lajla glemmer aldri denne julekvelden. Jentene fikk armbåndsur så de skulle lære å passe tiden. Lajla blir kalt «klokkeren» i klassen, det er ingen andre som hadde armbåndsur i første klasse i 1945.
Allerede året etter reiste faren til sjøs igjen, så for Lajla forble han delvis en fremmed mann. Og da han kom tilbake, var det ikke så lett å ta opp tråden igjen.
Må ikke glemme
Men Lajla kan hele tiden fornemme foreldrenes kjærlighetshistorie. De var glad i hverandre selv om de var svært forskjellige. Han var lukket og reservert, mens hun ga sterkt uttrykk for det meste.
Lajla er opptatt av at historiene fra andre verdenskrig ikke må bli glemt. De må fortelles mens det ennå er tid.
Det viktigste er at det aldri må skje igjen.
– Men det er også fint å merke seg hvordan mennesker kan overleve i krise. Dette handler også om lojalitet, om hvordan man finner hverandre som mennesker og finner løsninger sammen