«Jeg kunne plutselig tenke på å dytte vogna fremfor trikken»

KOMMENTAR:

Jeg vet at det finnes barn, babyer som opplever å bli filleristet av foreldrene sine. Enten til døde, eller til de har blitt voldt ubotelige og ufattelige skader på. Historiene deres dukker med ujevne mellomrom opp i mediebildet, og strengene inni meg vrenges opp til det gjør virkelig vondt. Bassen får beinmargen min til å dirre. Trommeslagene får hjertet mitt til å dundre tusen slag i minuttet. Jeg føler at jeg skylder disse barna å vite om tragedien deres, selv om jeg ikke kjenner dem. Fordi de selv ikke hadde noen mulighet til å unnslippe, er det minste jeg kan gjøre for dem å faktisk høre på, eller lese om hva de har måttet gjennomgå. Som om jeg føler meg forpliktet til å bære en liten flik av lidelsene deres.

Men hele meg stritter imot. Jeg snur meg vekk, lukker øynene og ørene og forsøker å vri tankene over på noe annet. Men nesten før jeg rekker å i det hele tatt forsøke, hentes jeg inn av mine egne følelser. De kommer fra den gangen jeg hadde en unge med kolikk, som med en solid porsjon uflaks kunne ha blitt en i statistikken selv.

Desperate måneder

Hun ble født en lys sommernatt i juli, av en mor som knapt hadde sovet de siste månedene. Hun vrælte høyt og hjerteskjærende i det hun kom til livet, og holdt det i grunnen gående de neste åtte månedene.

Jeg ble skrevet ut av sykehuset etter dag tre, med verkende, blødende brystvorter, og et barn som krevde nærhet hele tiden. Visst fikk hun nærhet, og visst fikk hun mat. Visst gråter alle babyer, men det som startet i titiden på kvelden var noe helt annet enn det som er vanlig. En høy, intens smertegråt som sprengte alle skalaer. Jeg ammet, bysset, bar, trillet og gråt, men ingenting av det jeg gjorde, hjalp. Mannen min bysset og trillet, og gråt av og til av utmattelse og maktesløshet, han også. I fem-seks timer holdt vi det gående. Hver eneste natt i åtte lange måneder. Mannen og ungen sovnet etterhvert, svette og slagne, og sov et par timer. Selv fikk jeg ikke sove. Jeg lå bare og ventet på at hun skulle klynke til. Våkne. Vræle.

De to timene midt på natta var omtrent de eneste timene hun sov sammenhengende på et sted som var i ro. Resten av døgnet måtte vi bysse, bære eller trille. Jeg hadde sjelden tid til å spise. Jeg hadde sjelden tid til å dusje. Jeg hadde sjelden tid til annet enn å amme, bære eller trille på ungen. Alle de noen-og-tretti kiloene jeg la på meg under svangerskapet, var borte i løpet av fjorten dager etter nedkomsten. Og jeg begynte å få skumle tanker.

Redd for å være alene

Jeg kunne plutselig tenke på å dytte vogna fremfor trikken dersom vi trillet forbi trikkeskinnene. Jeg tenkte på å kaste henne ut av vinduet i tredje etasje, rett ned i asfalten. Jeg kunne stå med ungen min i armene, med ørepropper for å ikke bli permanent hørselskadet av vrælingen og plutselig bli overmannet av en intens redsel for hva jeg kunne finne på å gjøre med henne.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Det kjentes som om skruene i hodet løsnet en etter en, og at jeg ble omkonstruert til en annen. Flere ganger måtte jeg legge henne hylende fra meg, for å gå ut av rommet og telle til ti. Femti. Hundre. Nok til at jeg var såpass rolig at jeg ikke ristet henne. Jeg ble fortvilet, sint, redd og uendelig sliten. Og til slutt turte jeg knapt å være alene med henne. Med babyen min, mitt eget kjøtt og blod som jeg hadde ønsket meg så lenge.

Små marginer

Det føles ofte som om det var tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke kastet ungen min ut av vinduet. Jeg slengte henne heller ikke foran bussen, og jeg ristet henne ikke til kolikkvrælene stoppet. Men den eggen jeg balanserte på, mellom å tenke på å gjøre det, og å faktisk gjøre det, den var knivskarp.

«Jeg er ikke ei hysterisk hønemor som ikke evner eller tør å slippe ungen min. Hun har autisme, for søren!»

Da datteren fikk diagnosen, gråt Stine. Av lettelse.

Babygråten smurte seg som tykk tjære langsetter veggene og i rommet, og jeg følte meg til slutt troende til å gjøre umenneskelige ting. Adrenalinet pumpet vilt. Fuzzpedalen dæljet løs så det dirret i alle celler i hele meg. Jeg var så sliten og farget av kolikkmaset at jeg heller ikke greide å se de glimtene vi hadde av en rolig og «normalt vanskelig» baby.

Alt var bare ei grå smørje uten hverken lys eller lindrende musikk. At både vi foreldre og hun med kolikken overlevde med både livet og vettet i behold, tror jeg ikke bare skyldes min og mannens fortreffelighet som empatiske medmennesker og foreldre. Jeg tror også det var en stor del tilfeldigheter i bildet.

Maktesløs

Etter å ha vært innom tanken om å bare ta tak og få den vrælende bylten, mitt eget barn, til å tie stille, uansett hvordan, tenker jeg stundom at slike tragedier, hvor babyer har blitt filleristet, ofte kan handle om uendelig slitne og desperate mennesker. Mennesker som knapt har sovet, mennesker som er tynt så til de grader, til det ytterste av hva de er i stand til å takle. Mennesker som til slutt faller over ende. Krysser grensen, og som ikke oppfatter det før det er for sent.

Disse dagene hvor jeg vasset i tung sirup, er heldigvis over nå. Kolikkhelvetet, for det var et helvete, varte i åtte lange måneder. Åtte måneder hvor den altoverskyggende følelsen var maktesløshet og en ubeskrivelig slitenhet.

På slakk line

Intellektuelt sett er det nesten surrealistisk å erkjenne at jeg en gang vurderte alle muligheter for å få den intense skrikingen til å holde opp.

Men følelsen av maktesløshet og følelsen av å balansere på ei slakk line spent over tilregnelighet og galskap, den sitter fremdeles lagret i kroppen. Det velter stadig opp i meg de gangene jeg leser eller hører om slike tragedier.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Jeg elsker barna mine, og ville ha dødd for dem om det krevdes. Dette gjelder selvsagt også hun som hadde kolikk som baby. Men en gang, for ikke så veldig mange år siden, da jeg ikke så noen ende på vrælingen og de lange og mange timene uten søvn og hvile, var jeg på et ganske annet sted.