"Jeg kommer til å miste vennene mine. Det er den store forskjellen på meg og henne."

Hennes venninner. Jeg hørte en del om dem da vi flyttet hit. Venninnegjengen hun hadde forlatt inne i Oslo, etter at vi flyttet ut i provinsen. Det var en sorg av en størrelse som overrasket meg, og som jeg ikke hadde regnet med i det hele tatt. Derfor ble det tidlig klart at venninnene måtte prioriteres. Det ble lagt opp til venninnehelger. Julebord. Utenlandsturer. Et årlig venninnetreff her i huset vårt, mens jeg og ungene ble satt på gata. Og jeg nikket. Selvfølgelig måtte vi legge til rette for å olje det gamle nettverket hennes, sørge for at jentene kunne møtes, dyrke den gode samtalen, drikke Chablis, snakke om mennene sine og hvor mye bedre de kunne gjort det. Det er klart jeg ville være med og legge til rette for det. Hun hadde fortjent det. Dessuten visste jeg, i likhet med et par millioner andre norske menn, at en fornøyd kone ikke er noe å kimse av. I mange husholdninger regnes faktisk fornøyde koner som en ikke-fornybar ressurs. Det er bare å sitte stille i båten og håpe det ikke går over med det første.

Jeg kommer til å miste vennene mine. Det er den store forskjellen på meg og henne. All statistikk viser at menn er dårligere på å pleie nære relasjoner enn kvinner. For all del, mannlige vennskapsrelasjoner oppstår – både i skolegården, på fotballbanen og lesesalen. Vi går på ingen måte venneløse gjennom livet. Men det er når man skal gjennom den jungelen som heter småbarnsliv, våkenetter og kikhoste det store frafallet skjer. Hvor mange venner har man når man kommer ut på den andre siden? Er det mulig å telle dem på to fingre? Og mens hun er på venninnetreff, blir man sittende der og lure på hvorfor det har blitt slik. Hvorfor det er hennes venner man ender opp med å feire nyttårsaften sammen med. I et annet hjem, 320 kilometer unna, sitter en annen gammel kompis – en det ikke lenger er naturlig å ringe til – og lurer på nøyaktig det samme.

Vennskap er også livsforsikring. Derfor kan norske samlivsterapeuter fortelle om den nedslående virkeligheten som venter mange norske menn ved samlivsbrudd. Der damene har klart å holde liv i de nære venninnerelasjonene sine, er mange mannfolk overlatt til seg selv den dagen bruddet kommer. Det er heller ikke lett å forsøke å blåse liv i gamle vennskap først når man beveger seg inn i en personlig krise. Ingenting gir større avtenning enn å motta en telefonoppringning fra en godt påseilet eks-klassekamerat som åpenbart har forsøkt 12 andre på kontaktlista før han kom til deg, og som tydeligvis forsøker å innbille seg selv at ingen kan høre at han er i full oppløsning. En sånn type vil man jo ikke bli. Løsningen blir for mange å ikke snakke om tingene. Rett og slett fordi man ikke har noen å snakke med dem om. Og fordi Manchester City i øyeblikket leder 3–1. Dessuten er det ingen som liker en som griner. At selvmordstallene blant norske menn er som de er, burde for lengst ha utløst en offentlig kampanje rettet særlig mot mannlige vennskap. «På norske familievernkontor burde det å sende far på guttetur til Køben ha langt høyere prioritet enn å trene ham opp i å sortere sokker.» Det å ha den gutteturen i bagasjen kan nemlig bli gull vært, den dagen sokkehaugen skal deles i to. Men først, selvfølgelig, må mor få lov til å avslutte med venninnene sine ute i stua.

Denne saken ble første gang publisert 13/03 2018, og sist oppdatert 22/05 2019.