fosterforeldre
Fostermor Kari ble redningen for Therese
I januar 2006 var Therese 16 år. Hun hadde ikke lyst til å leve lenger. Møtet med fostermor Kari endret de planene.
– Den jeg var, og den jeg er, er to vidt forskjellige personer. Og det er DEG jeg kan takke for det!
Det er en kald vinterdag på Toten. Ved spisebordet på kjøkkenet, med en sprakende peis bak seg og med utsikt til det idylliske Einavatnet foran seg, sitter to kvinner. Den ene er den 28 år gamle Therese Solheim. Den andre er 72 år gamle Kari Ringerud.
I to krevende ungdomsår var Kari fostermoren til Therese. Det var to år som endret livet til ungjenta.
– Vi møttes i januar 2006, knapt en måned før jeg fylte 17 år. Og jeg må innrømme at jeg ikke var særlig lysten på å treffe deg, sier Therese og gir et lite smil til Kari, før hun fortsetter:
– Det var blitt bestemt at jeg skulle plasseres i fosterhjem. Det var tøft nok. Men da jeg fikk vite at fostermoren var en enslig, eldre dame fra Toten, hadde jeg piggene ute med en gang. «Høh,» tenkte jeg, «dette er sikkert en gammal kjerring som skal få godt betalt for å få en ung og billig hushjelp!»
Et vennlig og ømt blikk
Men Therese måtte snart endre oppfatning. Det første møtet denne kalde januardagen står krystallklart i minnet hennes. Therese husker det trivelige toetasjes gule trehuset på Toten. Hun husker det første møtet med Kari. Det varme smilet. Blikket hennes. Så nærværende, ømt og vennlig.
– Jeg ble fulgt rundt om i huset, husker jeg. I annen etasje kom vi til et pent og lyst rom som var helt tomt. Da sa Kari: «Dette blir ditt rom om du vil flytte inn.»
Therese følte en ro og en trygghet, og var ikke sen med å svare. Etter kort tid flyttet hun inn med tingene sine.
Les også: En kjærlighetshistorie fra krigsseilerens datter
Kari ble Thereses redning
Kari har hatt hele 12 fosterbarn opp gjennom livet, i tillegg til sine egne fire biologiske barn. Therese var hennes niende fosterbarn, og selv om det har vært mange barn rundt henne bestandig, husker hun dem godt alle sammen. Og årene sammen med Therese glemmer hun ikke, ei heller det aller første møtet:
– Det var som om øynene hennes ropte mot meg. De var så store og redde. Det var et savn og en sårhet i dem. Hele jenta virket så alene, som om hun nærmest unnskyldte seg for at hun var til. Og selv om hun var stille og fåmælt, var det som om øynene og hele kroppen nærmest skrek mot meg: «Se meg! Se meg!»
Therese var dypt preget av en vond og vanskelig oppvekst da hun kom til Kari. Hun var eldst av tre søsken, og hadde tidlig fått mye ansvar. Mye mer enn det som passet seg for en jente i barneskolealder. I tillegg ble hun mobbet mye på skolen.
– Jeg var tynn og hengslete, og veldig høy. Minst et hode høyere enn de andre jentene i klassen. Jeg var sjenert og usikker, og uten selvtillit. Ble jeg plaget, tok jeg aldri igjen. Dermed ble det bare verre og verre, sier Therese med klar, og samtidig sår, stemme, og fortsetter:
– Jeg drømte meg bort i en fantasiverden, samtidig som jeg deltok i denne verden nærmest på autopilot. Jeg hadde stor ansvarsfølelse og syntes jeg aldri var flink nok. Jeg hadde bare et stort tomrom inni meg, og følte meg helt verdiløs. Hvis noen spurte meg hva slags musikk jeg likte eller hvilke bøker jeg var glad i, hadde jeg ikke noe svar. Jeg hadde ikke forhold til noen ting. Alt var bare tomt inni meg.
En del av familien
Tilstanden ble stadig verre for Therese. Hun kom på ungdomspsykiatrisk sykehus, og bar på selvmordstanker.
– Jeg kunne valgt veien ut av livet, eller et liv i rus. Heldigvis fikk jeg hjelp, og valgte ingen av de alternativene, sier Therese takknemlig.
Hjemme hos Kari var det klare regler, men også kjærlighet og omsorg. Hun ble strøket over håret, trøstet – og hun ble sett. Therese ble langsomt både tryggere og sterkere. Det var havregrøt til frokost hver dag, og faste plasser ved kjøkkenbordet.
En morgen satte Karis biologiske sønn, Marius, seg på Thereses plass, men fikk straks beskjed om å flytte seg. Og det gjorde han med den største selvfølge.
Therese smiler:– Jeg husker at han og jeg var ute på en fest en kveld. En fremmed kar vi møtte, sa: «Dere er jammen meg like til å være søsken. Men hun er den peneste av dere!»
«Ja, det stemmer, det,» sa Marius, men jeg er nå den smarteste!»
Det var så morsomt sagt, og samtidig var det jo et bevis på at han så på meg som søsteren sin, og at jeg var en naturlig del av familien. Det var så trygt og godt å oppdage.
Therese tok også sertifikat mens hun bodde hos Kari. Hun fikk låne bilen hennes til å øvelseskjøre med. Sidespeilet gikk i tusen knas da hun skulle rygge inn i garasjen en dag, men det tok Kari bare med en glad latter.
– Du hadde et overskudd og et humør som bare var helt utrolig. Når vi skulle på ferietur, var det tilfeldigheter som rådde. Du spikret opp et norgeskart på veggen til vedskjulet, utstyrte meg med dartpil og bind foran øynene, og sa at dit jeg kastet pilen skulle vi reise. Det ble en flott fjelltur på Sørvestlandet, husker jeg.
Les også: Slik var det når nordmenn emigrerte til Amerika
Ble boende lenge
I nærmere to år ble Therese boende hos Kari. Da de sa «ha det» til hverandre, var hun blitt 19 år og skulle flytte for seg selv.
– Det var en helt annen jente. Tidligere så jeg ned og hevet aldri røsten, nå kunne jeg slå neven i bordet og være krass i røsten når det var på sin plass. Men først og fremst var jeg blitt en trygg jente som sto stødig i egen kropp.
Men Therese hadde ikke bodd lenge for seg selv, før hun var nødt til å kontakte Kari igjen.
– Jeg oppdaget mus i kjøkkenbenken og ble helt hysterisk! Og den jeg ringte etter og ba om hjelp og råd fra, var Kari. Ja, selvsagt var det det! Og Kari kom. Hun var der for meg, selv om du ikke fikk betalt for det. Da forsto jeg virkelig at jeg var en av dine, sier Therese og ser mot Kari.
For Therese er det fortsatt litt av et mirakel at en vilt fremmed dame kan vise en ung jente så mye kjærlighet og omsorg.
– Jeg hadde lenge vanskelig for å tro at sånt er mulig. Tenk at mennesket ville ha meg, bare fordi hun er godhjertet, sier Therese og rister langsomt på hodet. Kari synes nesten det blir litt flaut med så mange gode ord, men sier liketil:
– Min rolle som fostermor er å gå sammen med et menneske når veien er vanskelig. Og det viktigste er å være til stede.
Sydde brudekjolen
Og til stede for Therese er Kari fremdeles. Den 3. juledag hvert år samler hun barn og fosterbarn hjemme seg selv. Det kan bli 40 stykker rundt bordet, og Kari serverer koldtbord. Og dersom noen ønsker å overnatte, kan de selvsagt gjøre det.
– Kari er et såkalt vanlig menneske. Hun er fostermor – og hun er syerske og skredder med egen systue. Men hun er et ualminnelig vanlig menneske, og det er nettopp slike mennesker som bør være fosterforeldre, mener jeg.
I fjor sommer giftet Therese seg med sin Malin. I den anledning var hennes egen biologiske mor frisør, mens Kari sydde brudekjolen hennes.
– Jeg har i dag er godt forhold til både min biologiske mor og til Kari. Jeg er så heldig å ha to mødre, den ene er «mamma» og den andre er «mor» – og det er Kari.
– Malin og jeg har snakket om at vi kanskje skulle bli fosterforeldre én dag. Når jeg tenker på hvor mye kjærlighet jeg fikk fra Kari, så burde jeg gi noe tilbake. Jeg synes forfatteren Astrid Lindgren har sagt det så klokt og riktig: «Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv.»