Thomas Dybdahl om privatlivet:
Thomas Dybdahl om familien: – Det er oss tre, og det har det alltid vært
Tekstene i sangene hans er ofte farget av melankoli, men både i hverdagen og på jobb er Thomas Dybdahl selv mest opptatt av å ha det gøy, forteller han selv.
– Hjertesmerte. Det er der det ofte begynner, sier Thomas Dybdahl (45) og smiler når vi spør ham hva de første sangene han skrev som 14-åring handlet om.
– Jeg har funnet ut at det er få ting som er mer verdt å skrive om enn det, sier han.
– Kjærlighet altså!?
– Ja, eller egentlig relasjoner mellom deg og andre mennesker. Det er det som setter dype spor, fortsetter han.
Hvorfor begynte du å skrive?
– Det var tilfredsstillende på en annen måte enn å lære seg ting. Det var liksom noe for hjernen og for hjertet også, beskriver han.
I sitt eget tempo
Stavangerartisten Thomas Dybdahl har på seg en blå dress i kordfløyel når han møter oss i forbindelse med «Hver gang vi møtes». Han fremstår både kul og fornøyd.
I mer enn 25 år har musikken vært en stor del av livet hans. Han har levd av den hele sitt voksne liv – tatt karrieren på strak arm, kan det se ut som. Andre artister kommer og går, opplever lykkelige oppturer og vonde nedturer, men Thomas har tilsynelatende bare beveget seg fremover i sitt eget tempo. Han gir ut litt musikk, holder noen konserter. Folk kommer på konsertene – både her og i utlandet.
Noen mener det er melankolien, andre tekstene, som fenger dem.
– Kanskje er det litt begge deler?
– Ja, jeg har levd av dette her siden jeg var 19 år. Jeg har jo holdt på en stund, og jeg føler meg heldig! Men tiden, den har gått fryktelig fort, sier han.
På grunn av musikken har Thomas blitt omtalt som melankoli-mesteren, men hvor melankolsk er han egentlig?
– Jeg er ikke melankolsk. Det er ikke noe jeg er som menneske. Jeg er en glad type. Jeg elsker hverdagen når den inneholder ting som gjør en glad. For meg er melankolien et musikalsk språk, sier han og drar hånden raskt gjennom håret.
Les også: Legendarisk NRK-program: Én gang gikk det helt galt
En sammensveiset gjeng
– Ser det greit ut? spør han.
– Jeg tok saksen og klippet håret mitt selv i går kveld, røper han og ler.
Til tross for stjernestatusen lever han et slags A4-liv. Hverdagen består av familie og jobb, som for ham betyr å gå i studio og lage musikk. Han deler et studio- kollektiv.
– På jobb i studio er det viktig å ha fokus på arbeidsoppgavene og det man jobber med, men det å ha det kjekt mens man jobber, er noe av det aller viktigste for meg. Uansett resultat skal man i hvert fall kunne se tilbake på en gøy prosess.
Familien består av Thomas og Unni, som har vært sammen veldig lenge. Også er det Albert da, sønnen deres på 16 år.
– Det er oss tre, og det har det alltid vært. Vi er en sammensveiset gjeng, forteller 45-åringen.
Til sitt siste album, «Teenage Astronauts», hentet han inspirasjon fra sønnen. Målet var å sette seg i sin egen tenåringssønns sko, men resultatet ble noe helt annet enn forventet
– Jeg skulle prøve å forstå sønnen min som tenåring, men endte opp med å skrive en plate om min egen oppvekst. Det er rart, men også fint, hvordan det henger sammen, sier han.
– Hvordan er det å ha en tenåringssønn?
– Jeg synes det er helt topp. Han liker oss fortsatt, til og med. Han blir gjerne med meg rundt på konserter, da selger han merkevare-effekter. Det passer godt siden han går på media og kommunikasjon på videregående.
Les også: (+) Ektemannen Boris har forandret Desta Marie: – Før jeg møtte ham, var jeg skikkelig ukul
Vil bo utenlands
Musikeren er ikke spesielt glad i å snakke om seg selv, og han stiller sjelden opp til personlige intervjuer. Likevel, da han takket ja til «Hver gang vi møtes», bestemte han seg for å gjøre det ordentlig.
– Der måtte jeg snakke om mitt eget liv, noe jeg vanligvis ikke gjør så mye. Men jeg tenkte at hvis jeg først skal være med på dette, er det ingen vits i å holde igjen. Jeg får bare være meg selv. Det ble en veldig fin opplevelse, deler han.
– Hvor i livet ditt er du nå?
– Jeg er vel akkurat der hvor jeg lurer på: «Hvor i verden skal man ta ett år?»
– Er det drømmen; å bo utenlands et år?
– Aaaah, sier han og rister på hodet.
– Livet er kort, man må bare gjøre det. Kanskje blir det Tokyo, eller kanskje Hawaii?
Hver gang vi møtes sendes på TV 2, lørdager kl. 20.00.
