Setter kursen mot månen, men tro ikke at månen er målet

Romfarer Eugene A. Cermans siste ord er ikke like berømte som Neil Armstrongs replikk da han landet på månen drøyt tre år tidligere. Men sjefen på Apollo 17 ble sannspådd:

– Når vi nå forlater månen og Taurus-Littrow (landingsområdet), drar vi som vi kom. Og om Gud vil skal vi komme tilbake, med fred og håp for hele menneskeheten.

Og nå er vi altså snart der.

Artemis er tvillingsøsteren til Apollon i gresk mytologi. På månen var Apollo først. En målsetting med de forestående Artemis-ferdene er å lande den første kvinnen og den første fargede personen på månen. Planen er at man ved å bruke så moderne utstyr og så innovativ teknologi som overhodet mulig, og slik utforske mer av månens overflate enn noen gang før.

USAs romfartsmyndigheter (NASA) har med Artemis etablert et omfattende samarbeid med kommersielle og internasjonale partnere for å etablere den første langsiktige tilstedeværelsen på månen.

– Deretter vil vi bruke det vi lærer på og rundt månen til å ta det neste gigantiske spranget; å sende de første astronautene til Mars, sier NASA-toppen Bill Nelson.

– Vi skal tilbake til månen for vitenskapelig oppdagelse, økonomiske fordeler og inspirasjon for en ny generasjon oppdagere: Artemis-generasjonen. Mens vi opprettholder amerikansk lederskap innen leting, vil vi bygge en global allianse og utforske dype rom til fordel for alle. Vi vil bygge en Artemis Base Camp på overflaten og romstasjonen Gateway i månebane. Disse elementene vil tillate våre roboter og astronauter å utforske mer og drive mer vitenskap enn noen gang før, slår han fast.

Allerede startet

Den første ferden i Artemis-programmet er allerede unnagjort; en ubemannet ferd som fant sted i fjor høst. I november 2024 skal fire astronauter skytes opp med Artemis II, de skal gå i bane rundt månen i om lag 10 dager. Hensikten er å teste de grunnleggende menneskelige utforskningsevner ved å ferdes i det dype rom. De skal også teste Space Launch System-raketten (SLS) og Orion-romfartøyet, for første gang med astronauter. Artemis II skal etter planen bane vei for måneoppdraget med Artemis III i 2025.

– Det er langt større vyer for Artemis-programmet enn det var for Apollo, sier Arvid Bertheau Johannessen, fagsjef for bemannet romfart og utforskning ved Norsk romsenter. Det er ganske nytt at man fra NASAs side har dratt inn rent kommersielle selskaper og dessuten knyttet seg så sterkt til europeiske og andre romfartsmyndigheter som i dette programmet.

Sydpol-landing

Den gigantiske bæreraketten, som altså har fått navnet Space Launch System, ble første gang testet på Artemis I-ferden, og vise seg i all hovedsak å fungere etter forventningene. Den er utviklet over flere år, er designet for svært tunge løft − rett og slett den kraftigste raketten som noen gang er konstruert.

– Raketten er 110 meter høy, omtrent like høy som Oslo Plaza, og om lag 15 prosent kraftigere enn den legendariske Apollo-raketten Saturn, sier Johannessen. Det er denne raketten som skal være selve arbeidshesten for Artemis-programmet fremover.

SLS er satt sammen av et hovedtrinn med fire rakettmotorer som bruker en blanding av flytende hydrogen og oksygen, samt to 5-segmenters faststoff-raketter for ekstra skyvekraft under oppskyting.

Hovedtrinnet skal løfte nyttelasten til lav jordbane. Andretrinnet med én RL10 rakettmotor skal gi nyttelasten den nødvendige hastighetsøkningen for først å komme i høy jordbane, og så gi den nødvendige hastighetsøkningen for å komme seg ut av jordens gravitasjonsfelt. Deretter blir andretrinnet og Orion separert.

Orion består av romkapselen der besetningen skal være, og servicemodulen som leveres av ESA. Modulen inneholder dessuten motor og systemer for livsopphold. På toppen er nødevakueringssystemet Launch Abort System (LAS), et system med tre faststoffraketter som skal kunne få romkapselen med besetningen raskt unna dersom en katastrofal feil skulle oppstå i bærerakett-systemet.

Når Orion har utført sine oppdrag, skal den reise tilbake til jorden akkurat som forgjengerne i Apollo-programmet; en kontrollert nedbremsing med varmeskjold, fallskjermer og landing i Stillehavet (splashdown). Hverken bæreraketten, faststoffrakettene eller andretrinnet vil bli gjenbrukt.

En av de store forskjellene på Artemis III og Apollo-landingene, er at astronautene denne gangen skal lande på månens sydpol som ligger i konstant skygge, og der det store deler av tiden er ekstremt kaldt. De skal i tillegg tilbringe flere døgn på månen, mens Apollo-mannskapene bare var der noen få timer.

– Artemis skal forsøke å finne ut om det finnes materialer eller stoffer det er mulig å nyttiggjøre seg på ferder videre utover i rommet, for eksempel om det er mulig å utvinne drivstoff der i fremtiden. I det nye landingsområdet er det observert is, det er svært interessant i et lengre perspektiv, sier Johannessen.

Plukket ut allerede

De fire astronautene som skal delta på den første bemannede Artemis-ferden, men ikke lande på månen, ble plukket ut tidligere i år.

Gregory Reid Wiseman blir kommandør på ferden, Victor Glover skal være pilot, mens Christina Hammock Koch og Jeremy Hansen har ulike oppgaver. Hammock Koch blir dermed den aller første kvinnen som NASA sender i bane rundt månen, mens canadiske Jeremy Hansen blir den første ikke-amerikaner. Både Wiseman og Victor Glover var mannskap ombord på SpaceX Crew-1, som landet 2. mai 2021 etter 168 dager i verdensrommet.

– Artemis II-mannskapet representerer tusenvis av mennesker som jobber utrettelig for å bringe oss til stjernene. Dette er deres mannskap, dette er vårt mannskap, dette er menneskehetens mannskap, sa en høytidsstemt NASA-direktør Bill Nelson da mannskapet ble presentert.

Wiseman var opptatt av å fremstille seg selv og sine kolleger, ikke som villmenn, men som grundige og seriøse astronauter.

– Ingen av oss er sånne gale testpiloter «med håret i flammer» som man leste om på 1950-tallet. Vi vil ikke fly denne maskinen før NASA-ingeniørene og industripartnerne sier vi er klare for å fly. Vi vil vite alt vi kan om systemene. Vi vil ha trent på alle mulige ting som kan tenkes å gå galt, vi vil være så godt forberedt som det er mulig å være, sa kapteinen på den første bemannede Artemis-ferden.

Marsj mot Mars

Ambisjonene er det ingen ting å si på.

NASA, ESA, og romorganisasjonene i Japan og Canada satser blant annet knallhardt på å bygge ut romstasjonen som altså har fått navnet Gateway. De første modulene skal sendes opp og plasseres i bane rundt månen allerede neste år. Romstasjonen skal så bygges sammen ved hjelp av roboter og astronauter.

– Gateway skal for alvor bygges ut fra og med Artemis IV, ferden etter den første nye månelandingen. Den skal bli en forskningsstasjon og et sted der astronauter kan oppholde seg i lengre perioder sammenhengende. Men Gateway kan også operere ubemannet sier Arvid Bertheau Johannessen.

Også på månelandingsferden Artemis III skal det være fire personer. De er ikke plukket ut, men det er klart at en av dem skal være en kvinne, og at en av de andre skal være farget. For da Artemis-programmet ble endelig lansert i 2017, var den første og viktigste målsettingen å lande «den første kvinnen og den neste mannen» på månen innen utgangen av 2025.

Fremtidige bemannede ferder til Mars er en viktig motivasjon for programmet, men ytterligere vitenskapelig utforsking av månen har også høy prioritet, ikke minst for å kartlegge hvilke ressurser og materialer månen kan tilby både for månebasen og for Mars-ferder. Dersom de fysiske forholdene ligger til rette for det, kan permanent tilstedeværelse på månen bli en virkelighet i fremtiden.

Billig er det ikke å drive romforskning på dette nivået.

– Artemis er etter det vi vet beregnet å koste rundt 90 milliarder dollar til og med 2025. Apollo kostet i sin tid rundt 180 milliarder i dagens verdi, så inntil videre er Artemis rimeligere, sier Arvid Bertheau Johannessen.

Kilder: NASA, Norsk romsenter, New York Times, Wikipedia