Saipem 7000
Løfter 14 200 tonn på strake armer
Gigantiske, flytende kranrigger er stadig i Norge. Nylig fikk en av dem problemer i Åmøyfjorden. Slik er disse underlige gigantene.
Såkalt «decommissioning» - demontering - av utrangerte plattformer på tomme oljefelt innebærer at installasjonene skal fjernes. De får altså ikke bli stående som tomme spøkelsesinstallasjoner ute i havet.
Fjerning av store offshore-installasjoner er en minst like stor business som det å heise de på plass nye.
Dette markedet har introdusert en underlig forsamling av fartøyer - kran- og konstruksjonsfartøy med «semi-submersible»-evner. De ser ut som oljeplattformer, men uten boretårn. I stedet har de gigantiske kraner.
I perioden frem til 2025 skal 14 plattformer, to FPSOer (Floating Production Storage and Offloading) og 29 undervannsinstallasjoner, bli brakt til land for såkalt «sluttdisponering». Det betyr i praksis demontering og opphugging.
En eller flere installasjoner fra feltene Ekofisk, Gyda, Hod, Huldra, Jotun, Tor, Valhall, Varg og Veslefrikk vil bli «decommissioned» innen 2025. Til sammen utgjør det en tonnasje på cirka 240 000 tonn stål og 250 000 tonn betong som skal fjernes og fraktes til land. De enorme kran- og konstruksjonsfartøyene blir dermed ikke arbeidsledige med det første.
Blant de største er «Saipem 7000» som nylig fikk problemer i Åmøyfjorden utenfor Stavanger. Det fikk slagside etter å ha mistet en lekter, ifølge Stavanger Aftenblad.
Stadig i Norge
Frem til 2019 var det «Thialf» som var størst av disse SSCV-ene - semi-submersible crane vessel.
«Thialf har løftet en plattformmodul om bord og skal frakte den videre fra en slepebåt til dens endelige destinasjon.»
«Stålunderstellet til Ivar Aasen-plattformen er blitt løftet på plass av Thialf og er nå klar til å kompletteres med plattformdekket som er under produksjon.»
«Thialf ankom Edvard Grieg-feltet og blir klargjort for» løftene av modulene som til sammen vil utgjøre plattformdekket.»
Dette var bare noen av overskriftene i norske medier som fortalte om virksomheten på den norske sokkelen til «Thialf», det flytende kranfartøyet som frem til sjøsettingen av «Sleipnir» i 2019, var verden største kran- og konstruksjonsfartøy. Begge eies av det nederlandske selskapet Heerema Marine Contractors (HMC).
«Thialf» var også svært aktiv i montering av installasjonene på Johan Sverdrup-feltet i 2017-2018.
Etterspurt kraftplugg
Før «Sleipnir» gjorde sin entré vekslet «Thialf» og «Saipem 7000» på å holde tungløft-rekorder. Forskjellen på de to er at «Thialf» kan løfte 200 tonn mer enn «Saipem 7000».
Men sistnevnte kan løfte høyere. Mens «Saipem 7000» kan løfte 14 000 tonn 42 meter til værs, kan «Thialf» løfte 14 200 tonn 31,2 meter til værs.
De to enorme kranene til «Thialf» har en kombinert maksimum løftekapasitet på 14 200 tonn. Kranfartøyet er utstyrt med et Class III dynamic positioning system og fremdrift og posisjon blir styrt av seks 5500 kilowatt retractable azimuthing thrusters.
Spesialutstyr
For oppdrag på grunt vann er «Thialf» utstyrt med 12 Flipper Delta-ankere på 22,5 tonn og 2500 meter med 80 millimeter stål ankertau. Skroget inneholder to pongtonger med fire seksjoner hver. Dybde under overflaten i transitt er cirka 12 meter.
Under tunge løft blir fartøyet vanligvis ballastet ned til 26,6 meter for å gjøre det mer stabilt. Da er pongtongene et godt stykke under overflaten for på den måten å redusere effekten av bølger og dønninger.
«Thialf» har utstyr spesialkonstruert for utplassering av alt fra fundamenter, fortøyninger, integrerte byggverk på dekk til rørledninger. De to løftekranene kan jobbe både oppover, nedover og horisontalt. De kan til og med plassere ut installasjoner dypt under vannoverflaten.
Satte rekord
Blant store oppdrag for «Thialf» har vært installeringen av masten på Ersasmus-broen i 1995 og avviklingen av Brent Spar i 1998 og installasjonsarbeid på Martin Linge-feltet i 2018. «Thialf» satte verdensrekord i tungløft i 2000 da det løftet Shells Shearwater dekksanlegg på 11 883 tonn (rekorden sto til 2014 da den ble slått av «Saipem 7000» som løftet et dekk på 12 150 tonn).
I 2004 løftet «Thialf» på plass det 7810 tonn tunge overstellet på BPs Holstein, den gangen det tyngste løftet i Mexicogolfen. I 2005 installerte «Thialf» understellet til Chevrons olje- og gassrigg Benguela-Belize Lobito-Tomboco som står på nesten 400 meters dyp.
«Thialf» har lugarkapasitet til 736 personer, alle boenhetene har innlagt klimakontroll. Ankomst til og fra når fartøyet jobber ute på havet er med helikopter. Helikopterdekket er tilpasset et Boeing Chinook 234.
Den kraftigste
Det er «Sleipnir» som nå er kongen blant de halvt nedsenkbar kran- og konstruksjonsfartøyene. Dekket er 220 meter langt, 102 meter bredt og står på åtte ben. Når de to roterende kranene jobber i tandem og løfter samtidig, kan farkosten løfte 20 000 tonn tunge konstruksjoner 175 meter opp i luften.
Påsken 2020 var «Sleipnir» i Haugesund for å hente en modul som skal ta imot oljen fra de nye brønnene på Snorre Expansion Project. Det var ingen enkel jobb for de to norske losene fra Kystverket som skulle lose den gigantiske kranriggen trygt gjennom trangt farvann.
– «Sleipnir» er det dypeste og bredeste fartøyet som noen gang har gått inn til Haugesund. På det smaleste var det bare noen få meter klaring på hver side, uttalte losen Modstein Hansen, som jobbet sammen med losformann Svein Egil Monsen.
Oppdraget var såpass komplisert at Kystverket satte to mann på jobben. Det var særlig monsterriggens dypgang som var utfordrende. Langfredag 2020 ble modulen heist på plass på Snorre A.
