Nesten fantastisk

Selv om HD50 ikke kommer med subwoofer har de allikevel to forsterkere plassert inni den pene, hvite innpakningen sin. En for å ta seg av de høyfrekvente lydene, og en for å ta seg av de lavfrekvente lydene. Dette gir seg utslag i at HD50 har en overraskende god kontroll på hva de driver med.

Vokalen i musikk så vel som spill er klar og tydelig, og titaniumsdiskantene sørger for at du får med deg selv de minste detaljene i lydbildet. Hele mellomtoneregisteret og oppover er i det hele tatt veldig klart og "luftig", kanskje det beste jeg har hørt fra et par PC-høyttalere.

Det er ikke før en prøver å spille av noe som krever litt dypbass, enten det er film eller musikk, at svakheten til HD50 åpenbarer seg. Med et par høyttalere på denne størrelsen skal det nemlig være så godt som fysisk umulig å få fram noe ligner på dypbass, og heller ikke HD50 klarer å omgå fysikkens lover. Nå er det ikke sånn at de er totalt blottet for dypere toner heller. Trommene på Nirvana's "Come As You Are" kommer faktisk både presist og godt fram, men når du prøver å høre etter godtrommene på Alanis Morissette's "Uninvited", savnes virkelig en subwoofer.

Det bør også nevnes at med mindre du sitter i et veldig lite rom, er du med HD50 ganske lenket til skrivebordet. Lyden når nemlig ikke veldig langt, men det er vel heller ikke meningen. Kan du klare deg uten den dypeste bassen, så får du veldig god lyd for tusenlappen din med HD50.