Test: Samsung HT-X715

Lyd som ser bra ut

Lyd som ser bra ut eller lyd som høres bra ut? Slik får du begge deler.

Samsung HT-X715 består av to relativt store satellitter som fronthøyttalere og tre «vanlige» satellitter som henholdsvis senter- og bakhøyttalere samt en passiv subwoofer. At subwooferen er passiv, vil enkelt og greit si at den ikke har en egen innebygd forsterker slik mange subwoofere har, det vil si at den kobles til forsterkeren med en vanlig høyttalerkabel. Skjønt vanlig og vanlig, kablene som følger med har en egen "Samsung-vri" i den enden som skal inn i forsterkeren. Dette er plugger som er fargekodet og som gjør det litt enklere å koble til for folk flest, men som gjør det desto vanskelige om man skulle ha behov for lengre kabler til for eksempel bakhøyttalerne.

Rødt design

Det kanskje mest karakteristiske trekket med dette anlegget er rødskjæret som går igjen i samtlige av komponentene. Dette er der blant annet for at det skal matche de nye 6-serie LCD TV-ene til Samsung, som selvfølgelig også har dette rødskjæret. Enkelte kan nok synes at dette blir litt i meste laget, og med et par fronthøyttalere som fort kan trekke assosiasjoner til visse «voksenleketøy» så er det klart at man her har et anlegg som blir litt elsk eller hat. I hvert fall hva utseende angår.

Svak subwoofer

En annen noe merkelig ting som angår utseende, er mangelen på å være konsekvent på designsiden. Halve subwooferen er påkledd med den vanlige myke svarte "høyttalerfilten" som man er vant med å se foran på de fleste høyttalere, mens resten av anlegget har den harde versjonen av dette, noe jeg ikke helt ser grunnen til. En god grunn klarer jeg heller ikke å finne til at subwooferen skal være passiv. Denne er nemlig det klart svakeste punktet til dette hjemmekinosystemet. Ja da, den gir et trykk og en dybde til lydbildet som helt klart ikke ville vært der om satellittene måtte ha holdt fortet på egen hånd, men den gir ikke så mye mer en det aller mest nødvendige. Subwooferen mangler den presisjonen, dynamikken og ikke minst kraften som skal til for å heve dette systemet opp til neste nivå. Spesielt er dette tydelig på det området systemet imponerer minst, musikk. Det blir rett og slett ikke godt nok enten det er dance, rock eller pop. Klassisk kan derimot til tider snike seg unna den demperen subwooferen legger på anlegget, noe soundtracket til The Piano er fint eksempel på.

Denne saken ble første gang publisert 02/09 2008, og sist oppdatert 24/06 2017.