Illegal gruvedrift i Indias skoger
Kråkesølv er gull verdt for Indias fattigste
Godt skjult i Indias dype skoger graver rundt 50 000 hjemløse etter kråkesølv. Gruvedriften er forbudt, men det ettertraktede kråkesølvet er gull verdt for familier som ikke har andre måter å tjene til livets opphold på.
Da bilen tar en siste sving mot et skogsområde som er skjulested for en rekke opprørere og folk som lever utenfor systemet fylles bilen av en uhyggelig atmosfære. En trafikkert bilvei er blitt byttet ut med en dyster, folketom skogsvei som slynger seg gjennom en forlatt utkant av India. Skogene virker helt forlatt. Det er verken folk eller dyr å se. Plutselig dukker stabler med sølvaktige, blanke plater av fargeløst metall opp i veikanten.
Lenger inn i skogen, i skjul av en tett, tropisk vegetasjon, graver en gruppe menn og kvinner noe som ligner på digre rottehull. De hamrer og graver med hakker og spader eller med bare nevene. De flettede kurvene er snart fulle av et rødaktig, gjennomsiktig mineral. Ved dagens slutt er noen slanter tjent, nok til å brødfø familien. Samtidig vil råvarene de har gravd fram bli deler av noen av de viktigste produktene i vår tidsalder.
– Men hva annet kan jeg gjøre? Foto: Matilde Gattoni/Tandem Reportages
Noen av verdens rikeste områder for mineralet som kalles glimmer, eller kråkesølv på norsk, er regionene Koderma og Giridih i en av Indias mest fattigslige delstater, Jharkhand. Kråkesølv kommer som regel i form av tynne flak og er en av de viktigste og mest pålitelige ingrediensene i en rekke elektroniske og elektriske produkter som puste- og røntgenapparater, kompass, atomkraftmikroskop, i raketter, lasere og radarsystemer. I tillegg blir mineralet brukt i billakk, kosmetiske produkter, sement, plast og gummiprodukter.
Dagslønn på ett par dollar
Prisene på kråkesølvet kan variere mellom en dollar (ca. 9 kroner med dagens kurs) til 2000 dollar per kilo, alt avhengig av kvaliteten. India produserer 60 prosent av verdens kråkesølv. Det aller meste kommer fra Jharkhand. Men da det i 1980 ble lovbestemt at skogene skulle bevares og gruvene gradvis fases ut, gikk gruvedriften etter kråkesølv under jorden. I dag jobber rundt regnet 50 000 hjemløse analfabeter i gruvene. Over seg har de skruppelløse agenter, mellommenn og eksportører som gir grobunn for et intrikat system som består av misbruk, barnearbeidere, evig gjeld og naturødeleggelser.
Etter kilometer på kilometer gjennom tykk skog ankommer bilen endelig Dhab, en landsby på rundt 2000 innbyggere som bor i hytter av leire og strå. Her er det så rikelig med kråkesølv at det ligger stabler med flak bak nær sagt hver hytte. En gruvearbeider kan sanke oppimot 20 kilo om dagen og få utbetalt 10 lokale rupier, 0,14 dollar eller rundt en norsk krone, per kilo. Det blir ett par dollar om dagen. Agenter som jobber frilans kjøper kvikksølvet av gruvearbeideren og frakter mineralet til Domchanch, en småby ikke langt unna. Der blir flakene solgt videre til mellommenn, delt opp og raffinert. Derfra sendes kvikksølvet til eksportører i Kolkata som igjen sender det videre til verdensmarkedet, i all hovedsak via Kina til Europa.
Koderma er en av Indias fattigste regioner. Og siden kvikksølv er områdets eneste bærekraftige næringsvei er den illegale aktiviteten som er delvis skjult for myndighetene blitt en livsstil i Dhab. Mineralet har skaffet mat på bordet til familier i over 100 år. Sarita Devi, en vakker 25-åring, var bare 12 da hun begynte å grave etter kvikksølv i hælene på moren. I dag må det en jernstang til for at høyre ben skal henge sammen. Hun unngikk såvidt å omkomme under en gruveulykke. – En morgen da jeg begynte å grave var gruveveggene så myke at de kollapset rundt meg. Jeg ble liggende besvimt under jordmassene, minnes hun. – Dette er noe som skjer ofte, fortsetter hun. – Men vanligvis greier vi å komme oss unna i tide. Men ikke den dagen.
Få alternativer
Dypt inne i tropeskogen er barnearbeid dagligdags.
Det tok foreldrene hennes en halvtime å grave fram datteren og få henne fraktet til nærmeste sykestue. Der ble hun i hui og hast operert. Ulykken og handikappet til tross, Sarita innser at hennes eneste mulighet er å grave etter kvikksølv. – Jeg vil ikke tilbake til gruvene, innrømmer hun. – Men hva annet kan jeg gjøre? spør hun ut i luften. Hun er eldst i en søskenflokk på tre. Alle jenter. Hun er derfor hovedansvarlig for å ta seg av sine aldrende foreldre og for å betale sykehusregningen.
Selv om kvikksølv i dag gir flere tusen familier mat på bordet, så er mineralet ingen garanti for fremtiden. De lett tilgjengelige forekomstene nær overflaten er i ferd med å tømmes og de små landsbyene har ikke den teknologien som kreves for å grave dypere. Ungdommen har derfor valgets kval: ta sjansen på å bli i landsbyen og satse på kvikksølv, eller flytte til en av Indias storbyer som Mumbai eller Delhi og få seg jobber i industrien. Den unge læreren i Dhab, 27 år gamle Sunita Kumari, prøver å få de lokale ungene til å se et tredje alternativ.
– Jeg kan ikke gjøre noe for å forandre livene til foreldrene, sier hun.
– Men jeg kan forandre livene til elevene mine hvis de bare kommer
på skolen.
Da gruvedriften ble forbudt gikk den under jorden.
Takket være en kampanje i regi skolen hvor hun underviser er de fleste barna i skolealder i klasserommene mandag til fredag og i gruvene i helgene og på helligdager. Men det er i Dhab. I mer avsides landsbyer dypere inn i skogene er barnearbeid uten skolegang fremdeles dagligdags. Barna jobber skulder til skulder med foreldrene sine samtidig som noen blir hjemme for å passe på de aller yngste i søskenflokken. – Det smerter å vite at barn blir sendt til gruvene, medgir Sunita. – Skolegang er det eneste som kan skape en bedre fremtid her, sier hun mens hun skuer utover en skolegård hvor glade elever løper skrikende, skrålende og lekende rundt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 15 2021
Denne saken ble første gang publisert 09/04 2021.
