Ikke all forandring fryder

Facebook i Amazonas

Uansett hvor i verden jeg er, møter jeg ønsket om et bedre liv. Hva som ligger i dette ønsket varierer. En fisker på norskekysten og en fisker i Amazonas har neppe samme svar. Eller; hadde i hvert fall ikke. Men det kan kjapt forandre seg etter surfing på sosiale media som Facebook. 

Når små landsbysamfunn som dem jeg besøkte i Brasil i 2020, brått blir kastet inn i en verden vi her i Norge allerede har kjent i 15 år, skjer det selvsagt noe. 

Brasil satte rettferdig fordeling av landets ressurser og økonomi på dagsorden i 2003. Utviklingen siden har ført millioner av brasilianere ut av fattigdom. Samtidig har mobilnettet blitt kraftig utbygget, slik at selv de mest avsidesliggende krokene har dekning. Forskjellen mellom fattig og rik fortsetter å være et stort problem i Brasil, men mobiltelefoner ser det ut til at nesten samtlige har råd til. Dermed har de som lever selv i svært grisgrendte strøk av landet også et vindu til en verden de neppe visste mye om for bare kort tid siden. 

Og der som her; svært få har en dårlig dag på Facebook. Gutta har pene damer og fancy biler, mens jentene shopper merkeklær og bruker sminke av dyreste sort. En tenåring i Norge gjennomskuer forhåpentligvis det hele. Men klarer de det like godt, de som bor i små hytter midt i Amazonas? For dem har kropp
og utseende har aldri vært viktig, og brått er de medlemmer av en verden hvor det betyr alt.

Drømmer om Rio

Danielo (22) er ute på Amazonas sine sideelver omtrent hver dag og fisker. Den unge mannen bor midt i jungelen. Likevel møtte han meg med bleket hår, kule tatoveringer og selvsagt mobil­telefon. Med sitt utseende og fremtoning kunne han like gjerne vært en ung mann i Rio de Janeiro. Men det er bare en fjern drøm hos den unge fiskeren; 

− En dag skal jeg drikke meg full på Copacabana med en dame i hver arm, fortalte han meg drømmende.

Danielo vet nøyaktig hvor fisken står i elvene. Han kan uten fare for eget liv vandre barbent i jungelen fordi han vet hvordan han skal unngå slangebitt og andre farer. Han vil aldri gå seg vill i verdens største jungel fordi han, som andre jungelfolk, har et slags innebygget kompass. Men slike ferdigheter nevnte Danielo ikke med et ord. Fordi det er hans hverdag, og den var ikke interessant i hans øyne.

Han ønsket samba og pene jenter, ikke jungel og fisk.

Isen forsvant

Ikke alle forandringer jeg opplever handler om mennesker i grisgrendte strøk som etterstreber vårt levesett. I et øde hjørne av Himalaya, langt utenfor mobildekning, misjonærers rekkevidde, sosiale plattformer og grådige profittjegere, opplevde jeg at klimaforandringer har lagt flere landsbyer øde.

Etter å ha vandret i fire dager, dukket en liten landsby opp mellom massive fjell. Satak (4100 m.o.h) vitnet om en nær fortid med mennesker og dyr. Nå var alt dødt.

Rundt landsbyen lå åkene tørre og tomme.

− Her bugnet det av rug, hvete og erter, mens yakdyr og geiter gresset i småskogen, fortalte kjentmannen min Tashi, og kunne fortelle at de 15 familiene som bodde i Satak forsvant fem år tidligere.

− De siste ti årene har denne delen av Himalaya blitt varmere og nedbør er sjelden vare, hevdet Tashi og påpekte at innbyggerne i fjellene er helt avhengig av snø og is for å klare seg gjennom året. Fra snøflekker i høyden har små sildrebekker tilført befolkningen ferskvann gjennom sommeren. Men når sommeren kommer for tidlig og varmen er for høy, smelter disse snøflekkene før sommeren er over. Dermed har ikke innbyggerne nok vann til hverken seg selv, dyrene eller åkrene sine.

Tashi var helt klar: 

− Dette skjedde jo aldri da jeg var ung, påpekte han.

Vil tilbake

Nå bor Sataks tidligere innbyggere i en landsby ved navn Chumiguesa, som ligger like ved en vei noen mil østover. Tashi hadde liten tro eller håp om at Sataks beboere noen gang vil returnere, selv om vanntilgangen skulle bli som før.

− De gamle vil tilbake, men ikke de unge, fortalte han. 

Nærheten de nå har til bilveien gjør tilgangen til varer og tjenester langt lettere, og det frister de unge mer å leve i nærheten av sivilisasjonen enn i en landsby uten andre tilbud enn natur og hardt arbeid.

− Tsampa og yakmelk har ikke en sjanse mot Coca-Cola og Bollywood-filmer, forklarte Tashi.

Skylder på de unge

José (74), har fisket i Amazonas siden han var ti år, men nå aner han ikke hva som kommer til å skje med hans etterkommere.

− Det blir mindre og mindre fisk, forteller han og mener årsaken er grådighet.

–Da jeg var ung, fisket vi det familien trengte, aldri mer. Nå fisker de unge gutta så mye de klarer uten å tenke på morgendagen.

José hevder dyre klær, biler, motorsykler og en fritid som viker langt fra en normal fiskers fritid, er hva de higer etter. For å nå dette målet som i hans verden er komplett uforståelig, hevder han fiskerne glemmer at elva og havet gir dem levebrødet og er viktig å ta vare på.

− Ikke bare fisker de elvene tomme, de kaster jo alt i vannet; plast, bildekk, flasker og all mulig søppel.

− Slik gjør ikke vi gamle gutta, hevder han, men stopper ikke der:

– Mange fisker også ulovlig.

− I Brasil er det ikke lov å fiske i årets fire første måneder fordi det er da fisken yngler, forklarer José. Han forteller at myndighetene faktisk betaler samtlige kommersielle fiskere lønn for disse månedene, slik at de skal la fisken være.

− Du har lov til å fiske hva du og familien trenger til mat, men mange, og særlig de unge, fisker likevel og grunnen er enkel; under denne tiden er det ikke mye fisk å få kjøpt, så prisen er høy og dermed tjener du mer enn vanlig – samtidig som du får lønn av staten.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 44 2021