Jagerflysimulator
Her er trøsten for alle som aldri fikk fly F-16
F-16 er pensjonert i Norge. Er du blant dem som sørger over at du ikke rakk å prøve flyet? Da bør du snarest booke flytid i den råeste sivile jagerfly-simulatoren Norge har sett.
Cockpiten jeg sitter i står helt i ro, men i det jeg når riktig hastighet og trekker forsiktig i stikka, er det som om jeg kjenner bevegelsen i hele kroppen. Rullebanen og landskapet renner raskt vekk under meg, og følelsen av å fly er kraftfull. Jeg strekker venstre hånd frem og flikker opp hendelen til understellet. I ørene buldrer etterbrenneren.
Alt er en illusjon, men virkningsfull nok, først og fremst på grunn av det store, buede 180-graders lerretet foran meg verden er projisert på. Jeg løfter hodet og ser himmel, snur på det og ser landskapet ute til siden for meg.
Heftig!
Men det som gjør effekten komplett, er F-16-cockpiten med det litt bakoverlente katapultsetet ryggen min hviler mot. Det føles som om jeg har kledd på meg flyet. For her er det ikke mange centimeterne som ikke er instrumentering og kontroller. Venstre hånd kan bare ligge ett sted, på throttle, og i den høyre er stikka. Føttene hviler mot pedalene, og rett foran meg lyser det grønne headup-displayet med grunnleggende informasjon om hastighet, høyde og flystilling.
I panelet mellom knærne har jeg flere analoge instrumenter med den samme informasjonen; attitude indicator, vertikal hastighet, angrepsvinkel, høyde og hastighet. Over hvert kne har jeg en multifunksjonsskjerm.
Svikefull katapult
Det eneste som skiller seg radikalt fra F16-flyene som har gjort tjeneste for Norge er katapultsetet.
Det virker ikke.
For jeg sitter trygt plassert inne i et lite rom på Forsvarets Flysamling på Gardermoen, der samlingens nye juvel er anbrakt. En vassekte F16-simulator du ikke lenger trenger flylappen for å betre.
Jeg legger flyet i en svakt stigende venstresving, og ser at farten raskt passerer 300 knop. Her gjelder det å være forsiktig! Et kort, kort øyeblikk tenker jeg faktisk at jeg er i trøbbel, for husene under meg er såpass nære at jeg ser detaljene i dem, og det er vel neppe lov å fly så fort, så lavt!
Men her er det full frihet, selvfølgelig.
Og den friheten er forførende.
Proffe instruktører
Jeg er ingen ringrev i flysimulatorer. Med unntak av en og annen Microsoft Flight Simulator på PC for lenge siden, og noen korte møter med Digital Combat Simulator (DCS)-universet hos venner, er jeg nybegynner. Rett nok var jeg så heldig å få noen magiske nattetimer i 737- simulatoren som sto på Fornebu en gang på tidlig 90-tall.
Men selv om Boeing-opplevelsen var uforglemmelig, følte jeg meg ganske blank da jeg satte meg i den nye F-16-simulatoren på Flysamlingen. Men det var helt ok, for gutta som tok meg imot – Tor Heie og kollega Svein-Rune Fossholm – ga kyndig veiledning.
De har hatt hovedansvaret for den nye attraksjonen siden våren 2021, og kjenner simulatoren ut og inn.
– Jeg tør nesten ikke gjette på hvor mange timer det har blitt i denne, men det er ikke få, sier Tor.
– Det er sikkert mer enn et tresifret antall!
Tor har luftfart i blodet. Faren var F-16-pilot, og Tor har selv fløyet kommersielt. Svein-Rune er aktiv sportsfly-pilot.
Begge er ansatt i Forsvaret.
Parkert av pandemi
– Dette prosjektet begynte i 2019, forteller de.
– Da var en liten gjeng, blant annet representert ved Venneforeningen i Flysamlingen, i Polen for å se på simulatoren. Det gikk som det måtte gå: I 2020 var simulatoren på plass i sitt eget lille rom, og strengt tatt klar til bruk.
Bak gaven sto Venneforeningen til Forsvarets Flysamling på Gardermoen.
– Jeg vet at vi snakker på vegne av hele miljøet når vi sier at vi er utrolig takknemlige for en så suveren gave, sier Svein-Rune.
– Så kom korona, og da var det selvfølgelig vanskelig å ta imot besøk i simulatoren. Men etter en noe treg start, har det vært full trafikk.
Begrenset tilgang
Simulatoren er bare åpen noen timer lørdag og søndag formiddag.
− Vi har nå i lengre tid vært fullbooket. Så vi kan vel i snitt si at vi har mellom fem og åtte flyturer per dag, sier de to.
Jeg benytter anledningen til en low-pass over flyplassen. Det gir meg også anledning til å få et inntrykk av landing, som jeg vet kommer senere, og som jeg har en barnlig trang til å naile.
I 400 knop dundrer jeg over flyplassen, og et stykke ute trekker jeg i stikka. Og det er rare greier … for jeg kjenner nesten at jeg blir trykket ned i setet, for jammen snevrer synsfeltet mitt inn under G-belastningen!
Gråere og gråere blir det, som i en tunnel, men så utvider synsfeltet seg igjen når nesa passerer sola høyt der oppe, og bakken kommer sigende ovenfra.
Gøy!
Så roller jeg flyet tilbake i riktig stilling igjen, og nå har jeg flyplassen sånn noenlunde rett foran meg.
Noe for alle
Prisen for dette simulatorsystemet er i overkant av en halv million kroner. I tillegg kommer den frivillige innsatsen som ligger bak tilbudet. Luftforsvarsmuseet drifter Flysamlingen i dag, og dermed også simulatoren, noe som gjør at prisene er veldig hyggelige for besøkende. De kan velge mellom flere fly-pakker. I den ene enden av skalaen er en 15-minutters tur til noen hundrelapper, i den andre er en «Flyver for en dag»-pakke til flere tusen kroner. I pakken «Flyver for en dag» kan det planlegges for et realistisk kamp-oppdrag, eller man kan velge å prøve seg på ulike værsituasjoner, navigasjon eller bare fly fritt for gøy.
Og det er ingen grunn til å tvile på at man får en virkelighetsnær opplevelsen. Simulatoren er testet av aktive jagerflygere som alle gir tommelen opp for kvaliteten.
En slags landing
Farten min er for høy, og jeg må jobbe meg inn mot senterlinja på rullebanen et stykke foran meg. Det er overraskende mye å holde orden på og koordinere, men Tor og Svein-Rune snakker meg gjennom prosessen, hjelper meg med sånt som å finne bryteren for luftbremsen.
Hjulene er ute, flyet begynner å føles mer tungstyrt, og jeg sikter mot sett-punktet jeg har tatt meg ut på rullebanen. Throttle går frem og tilbake, frem og tilbake for å justere høyden. Jeg sitter hele tiden og vurderer om jeg skal gi gass, avbryte og gå rundt, men så er plutselig rullebaneterskelen passert, og det ser ikke helt gærent ut. Jeg løfter nesa først forsiktig, men så altfor mye, og må slippe den frem igjen. Hjulene tar bakken, og jammen har jeg landet.
Utrullingen går sånn passe, jeg «sykler» med pedalene for å holde meg midt på banen. Når farten blir lav nok, finner jeg ikke knappen for å aktivere nesehjulsstyring. Det hele ender i det jeg vil tro er en sky av brent gummi, og med en ikke særlig elegant manøver sladder jeg flyet 180 grader og blir stående med nesa pekende den veien jeg kom fra. Først da puster jeg igjen − også i lettelse over at det ikke kommer en svimlende regning på ett stk. havarert F-16.
Men bare vent.
I’ll be back!
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr
Denne saken ble første gang publisert 09/02 2023, og sist oppdatert 08/03 2023.
