Hvordan gå på do i verdensrommet?
Romferder - noe ordentlig dritt
Å gå på do i verdens rommet er no dritt. NASAs austronauter og kosmonautene fra Sovjet og Russland har hatt ulike løsninger på problemet - ingen av dem spesielt hyggelige.
Visste du at andremann på månen Buzz Aldrin gikk med bleie, og at det første han gjorde på månen var å slå lens?
Problemet med å få gjort sitt fornødne ute i verdensrommet er like gammelt som selve romfarten.
Da oppskytingen av USAs aller første mann i verdensrommet skulle skje i 1961, ble den forsinket av tekniske problemer. Fastspent i den trange Mercury-kapselen satt Alan B. Sheppard. Etter fire timers nervøs venting begynte han å bli mer enn vanlig tissetrengt. Men ettersom ferden opprinnelig bare skulle ta et kvarter, hadde ingen tenkt ut et opplegg for å lette på trykket.
Romdrakt som urinal - ingen god løsning
Til slutt så ikke Sheppard annen utvei enn å bruke romdrakten som urinal. Urinen som skvalpet rundt inne i drakten kortsluttet sensorene han hadde på kroppen og utløste alarmer inne i kontrollsenteret. Men ut i verdensrommet kom han, inklusive fire minutter med vektløs urin mellom skulderbladene.
Senere ble det forsket enormt på å få Apollo-astronautene trygt til månen. Men løsningene på naturens behov var fortsatt nesten overraskende low-tech. Man kan nesten undres på om turen var verdt det når man hører hvordan de tre astronautene - fastspent skulder mot skulder i romkapselen - måtte løse akkurat den delen av oppdraget.
Les mer:
Så møkkete er det på offentlige toaletter
Rommet suger
Problemet med vektløshet er nettopp at ting ikke faller. Urin blir til små dråper som svever rundt og treffer alt og alle. Avføring fjerner seg heller ikke frivillig vekk fra kroppen. Den blir helst liggende mellom skinkene til man fysisk skraper den vekk.
For å tisse måtte Apollo-astronautene først tre på en kondomlignende slange som var koblet rett ut til det lufttomme verdensrommet via en ventil. Siden det bare var menn som dro til månen, var ideen at man skulle stikke redskapen sin inn i slangen, tisse og åpne ventilen samtidig. Så ville vakuumet sørge for å trekke en stråle av frosne urindråper på utsiden av romskipet - visstnok et av måneferdenes vakreste syn.
Ulempen var at teknikken måtte sitte perfekt. Skrekkscenarioet var hvis man åpnet ventilen for tidlig slik at suget fra det lufttomme verdensrommet gjorde det umulig å komme seg løs fra slangen. Ventet man for lenge, risikerte man at urindråpene gikk i bane på innsiden av romkapselen.
Stank fra helvete
Enda verre var det å bæsje. Astronautene måtte bruke en plastpose som lignet en gjennomsiktig flosshatt. "Bremmen" ble tapet fast på rumpa mens en innovervendt lomme på størrelse med en finger gjorde det mulig å manipulere dritten ned i bunn av posen.
Etterpå skulle man kna en kapsel med bakteriedrepende guffe inn i den forseglete posen. Hele prosessen tok over en time og stinket som et lite helvete i den hermetiske kapsel-luften.
Akutt Apollo-mage
Da astronaut Frank Borman fikk akutt løsmage etter oppskytingen av Apollo 8, var situasjonen en stund kritisk. Rapporten etterpå konkluderte med at avfallssystemet holdt, men bare så vidt.
For spaserturene på månen var det egne astronautbleier som gjaldt. Andremann på månen, Buzz Aldrin, fortalte senere at de første sekundene etter at han klatret ned stigen fra månelandingsfartøyet ble brukt, nettopp, til å slå lens.
Sovjetisk bronsedo overlegne NASAs løsninger?
Hvordan de sovjetiske kosmonautene håndterte problemet i starten på romalderen, var lenge en statshemmelighet helt til ærverdige Pravda i sommer rapporterte at både romhunden Laika og selveste Jurij Gagarin hadde toalettløsninger på pionerferdene sine.
Les mer:
De påfølgende romheltene fikk visstnok tatt mål av rumpa si for å få spesialtilpassede romdoer. En av dem, med skål av bronse, som ble brukt av verdens første kvinnelige astronaut Valentina Teresh-kova, står fortsatt utstilt på et forskningsinstitutt i Moskva.
Artikkelen gjorde for øvrig et nummer ut av hvor overlegne de russiske romtoalettene er i forhold til NASA sine. Ikke minst når det gjelder kapasitet.
Mens amerikanske astronauter holder seg til en strengt kontrollert diett, kan de russiske velge og vrake blant over 300 retter.
I løpet av et typisk romdøgn setter en typisk kosmonaut til livs betydelige mengder borsjtsj, gulasj, frukt, ost og grønnsaker.
Toalett-sammenbrudd på ISS
Flere ganger har de amerikanske toalettene på den Internasjonale Romstasjonen ISS brutt sammen til stor irritasjon for mannskapene som måtte tilbake til Apollo-metoden.
Til slutt måtte amerikanske skattebetalere ut med 19 millioner USD for å kjøpe inn et russisk toalett.
Heller ikke det har fungert prikkfritt. Senest i fjor måtte reservedeler fraktes med diplomatpost fra Moskva for å bli flydd opp med Romfergen.
Drikker urin
Årsaken til den høye prisen ligger i detaljene. Doen minner om et flytoalett i utseende, med fothvilere og stropper til å holde seg fast i. Vifteanordninger sørger for å suge avføringen ned i egne beholdere som blir frysetørret i verdensrommet. Urinen blir sugd inn i en trakt og separert fra luften i en sentrifuge. All luften som trekkes ned i doen, må deretter renses før den blir pustet inn igjen av astronautene. Til slutt blir urinen resirkulert til - drikkevann.
Å skyte opp en liter vann i bane rundt jorden, koster om lag 120 000 kroner. At vann og avføring kan brukes flere ganger, har derfor stor betydning, ikke minst under lange fremtidige ferder til Mars.
Urin forårsaket nesten katastrofe
Så langt har menneskekroppens funksjoner bare vært et irritasjonsmoment i rommet. Men det kunne gått galt med romfergen Discovery i 1984 da en lang istapp av urin begynte å danne seg på utsiden, og man var redd den kunne skade varmeskjoldet på undersiden av fartøyet. Til slutt fikk man banket løs isklumpene som gikk i bane rundt jorda sammen med en stadig økende mengde menneskeavfall.
Les mer:
Denne saken ble første gang publisert 07/10 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.