Den "flyvende stridsvognen" tapte i en krig der flyet ikke engang var med

Den ytterst særegne lyden av den roterende Gatling-kanonen har sendt følelser av lettelse og frykt nedover ryggen på soldater på slagmarken − alt avhengig av hvilken ende av kanonen man befinner seg på. Kanonen − og flyet som er bygget rundt den − satte sitt preg på Gulfkrigen på 1990-tallet, og senere på Balkan og i Irak og Afghanistan.

Målt i ren ildkraft er A-10 Thunderbolt et av flyene i verden med høyest badass-faktor. Det ukonvensjonelle utseendet med flykroppen bygget rundt kanonen og de to jetmotorene på siden har gitt det kallenavnet «Warthog», eller vortesvin på norsk.

I motsetning til nyere kampfly som avfyrer de laserstyrte våpnene sine på lang og trygg avstand, er A-10 konstruert kun for én oppgave: Å bistå egne bakkestyrker ved å angripe i lav høyde, ofte ikke mere enn 3–400 meter unna fienden man skyter på, såkalt Close Air Support (CAS).

Automatkanonen med syv løp spyr ut 70 skudd i sekundet. Den er seks meter lang, og hvert prosjektil har samme lengde som en ølboks. Prosjektilet har en kjerne av utarmet uran som gjør det i stand til å trenge inn i lettpansrede kjøretøy. Tyngre stridsvogner tar missilene under vingene seg av. I tillegg kan flyet frakte laserstyrte bomber.

Enn så lenge.

Tåler juling

Topphastigheten på A-10 Thunderbolt er kun en tredel av F-16 sin. På lav høyde kommer flyet hvinende i rundt 500 km/t. Større hastighet gir bare piloten dårligere tid til å sikte, og de brede vingene er konstruert for å gjøre flyet til en stabil våpenplattform. For man snakker nærmest om en flygende stridsvogn. Skal man angripe en fiende på nært hold, må man også regne med å selv bli beskutt.

Da flyet ble introdusert i 1972 var det med erfaringene fra Vietnamkrigen i bakhodet. Her trengte man et fly som både ga juling, og som evnet å ta imot det samme. Av flyets totalvekt på rundt 20 tonn består 10 prosent av selve kanonen med ammunisjon. Men også 500 kilo utgjøres av titanpansringen som omgir cockpiten og beskytter piloten der han sitter i et slags skuddsikkert badekar.

Skroget har ved flere anledninger bevist at det også tåler mye juling. Pansringen er effektiv både mot granatsplinter og treff fra maskinkanoner. Motorenes plassering over bakvingen gir lav signatur mot varmesøkende missiler fra bakken, og skulle flyet bli truffet, sørger flere uavhengige hydraulikksystemer for at flyet forblir styrbart. I tillegg er hele drivstoffsystemet med fire separate selvtettende tanker langt mindre sårbart enn på andre fly. Sist, men ikke minst, er flyet designet for å kunne fortsatt holde seg i luften dersom én motor, halve halen, halve høyderoret eller en halv vinge er skutt i stykker.

Intens rekyl

Allikevel var det flyets egen kanon som utgjorde den største faren for pilotene da det ukonvensjonelle flyet ble utviklet. Valget falt på General Electrics GAU8/A Avenger med opptil 1350 skudds kapasitet, hvert med 1000 meter per sekunds hastighet og en effektiv rekkevidde på 1200 meter. På denne avstanden har den en treffsikkerhet på 80 prosent innenfor en sirkel med 12 meters radius.

Den første utfordringen med kanonmonsteret, var selve størrelsen. Med fem meters lengde inkludert ammunisjonstønna har den samme volum som en personbil. Flyet måtte derfor bygges rundt kanonen, noe som blant annet medførte at nesehjulet måtte plasseres til høyre for skrogets senterlinje.

Rekylen er like kraftig som skyvkraften på den ene jetmotoren, men ettersom den bare avfyres i korte salver på maks to sekunder, stjeler den minimalt med hastighet. Verre var det med den oksygenfattige kruttrøyken som kunne kvele jetmotorene, og soten som la seg på cockpitglasset og blendet pilotene. Førstnevnte ble til slutt løst med å gi jetmotorene et ekstra tenningssystem som starter samtidig som man trykket på avtrekkeren. A-10 ble også det eneste kampflyet utstyrt med kraftige vindusspylere for å beholde sikten fremover.

For å hindre at tomhylsene blir sugd inn i motorene, og opprettholde vektbalansen, blir de fraktet tilbake til den innvendige ammunisjonstønna med det samme systemet som mater kanonen.

Nye piloter må igjennom tre måneders tørrtrening innen de får avfyre monsteret første gang. For alle er dette en merkedag, ettersom det myteomspunne våpenet er kanskje den største motivasjonsfaktoren for søkerne til det som knapt kan kalles et jagerfly. Selv med dobbelt hørselvern er kanonlyden intens, samtidig som vibrasjonene kjennes som å kjøre over en ferist i høy hastighet mens cockpiten fylles av kruttlukt.

Verdiløs

Vortesvinet primære rolle var opprinnelig å angripe kolonnene med sovjetiske stridsvogner for å tynne ut i rekkene før de nådde inn i hjertet av Tyskland dersom Warszawapakt-styrker skulle finne på å angripe vestover. Jobben ble ansett som risikofylt, og flyet var ikke spesielt populært blant pilotene som helst ville fly raske jagerfly. Etter Sovjetunionens fall var det laber politisk vilje til å beholde A-10, men flyet ble reddet av innsatsen det utførte mot irakiske pansrede kjøretøy under Gulfkrigen i 1991.

I de påfølgende krigene og konfliktene på Balkan, i Irak, Libya og Afghanistan viste A-10 seg å være en svært viktig støtte for bakkestyrkene, spesielt mot motstandere som var dårlig utrustet med luftvernmissiler.

Mens den amerikanske Kongressen jevnlig ville kutte i bevilgningene til A-10, hadde flyet nok tilhengere i det amerikanske forsvaret til at det gjentatte ganger ble modifisert og levetidsforlenget.

Krigen i Ukraina har vist at Vortesvinets dager snart er over. I mars uttalte sjefen for US Air Forces i Europa og Afrika at de effektive og bærbare luftvernmissilene som blir brukt av Russiske og Ukrainske styrker har gjort bakkeangrepsfly som A-10 «i hovedsak verdiløse».

Allerede i år skal de første 21 av i alt 281 fly pensjoneres. Innen 2029 skal samtlige A-10 settes på bakken for godt. Moderne luftvernsystemer fikk det avgjørende ordet. Sannsynligvis er det bare F-35 som kan hjelpe bakkestyrker og samtidig overleve på slagmarken i fremtiden.