Offentlig sløsing
Sløseritoppen 2019
2019 har vært et travelt år for Sløseriombudsmannen. Her er de ti sakene vi husker aller best. Se video om sædcellen fra Stange og "vinneren" nede i saken.
Det er ufattelig hvilke mengder skattekroner som forsvinner i det bunnløse sluket som ofte kalles den offentlige sektor. Det er vi skattebetalere som finansierer denne festen, men vi har sjelden eller aldri noen mulighet til å styre den. Det tar nemlig politikerne og byråkratene seg av.
Tenk å ha tilgang til uendelige ressurser og bare kunne sløse i vei uten frykt for konsekvensene. Det er jo mer der det kommer fra. Gjort er gjort. Og så er det blanke ark og nye fargestifter og på’n igjen.
Byrådet i Oslo er i så måte rollemodellen. Et oppkomme av påfunn. Som møbelinnkjøpene som er utplassert i byens gater og neppe har noen annen funksjon enn å forfalle nå som det er vinter. Men vi nøyde oss med et annet eksempel, et av de aller ypperste, som du vil se når du blar videre.
Skattekronene forsvinner både i inn- og utland. De finansierer luksusferier for glade byråkrater, juleshoppingen til afrikanske diktatorfruer, sykkelhotellene som ingen bruker, plasskrevende kunst som plutselig dukker opp langs landeveien, eiendomssvindel, de svimlende taxiregningene til en travel professor – og selvfølgelig alle feilberegningene som fører til sprengte budsjetter over det ganske land.
Det er en spektakulær forestilling. Den foregår rundt oss hele tiden, hver time, hver dag, året rundt. Og det er vi som betaler for alt sammen, inkludert aktørenes lønninger. Velkommen til Sløseritoppen 2019!
10 Ferieklubben WHO
Vi gir 200 millioner skattekroner til WHO-byråkratenes ferievirksomhet.
* De 7000 ansatte i WHO (Verdens helseorganisasjon) reiser for cirka 1,6 milliarder kroner årlig – det blir 228 000 kroner per person! Reisebudsjettet er altså større enn det de bruker på å bekjempe hiv/aids, malaria og tuberkulose til sammen.
Stikkprøver avslører blant annet 500 reiser der det var kjøpt business class-billetter fremfor økonomibilletter, noe som sikkert er svært komfortabelt for den ansatte, men svært kostbart for organisasjonens støttespillere.
Margaret Chan, tidligere generaldirektør for WHO, ble selv kritisert for å velge de dyreste og mest luksuriøse løsningene. Hennes reiseutgifter kunne beløpe seg til opptil 370 000 dollar årlig (cirka 3,15 millioner norske kroner).
Under et besøk i Guinea for å feire helsearbeideres innsats mot ebola, bodde hun i presidentsuiten ved Palm Camayenne hotell i Conakry – for å sitere hotellets egen beskrivelse; i «eksklusiv, diskret luksus» og med en prislapp på 9000 kroner natten.
Hvis du var ansatt for å bistå til å bekjempe helseproblemer som rammer mennesker, ofte i de fattigste områdene i verden, ville du da brukt av denne potten til dyre flybilletter og luksushoteller?
Gro Harlem Brundtland.
9 Pengesluket Mugabe
Norske politikere øste skattemillioner ned i lommene på Zimbabwes pengeglupske landsfader og hans kjøpegale hustru.
* Nylig døde diktatoren Robert Mugabe, 95 år gammel, på et luksuriøst sykehus i Singapore. Norske skattebetalere har bidratt til å finansiere hans skrekkregime med mange titalls millioner kroner.
Ifølge en oversikt fra Norad, det statlige Direktoratet for utviklingssamarbeid, delte norske politikere ut 128,7 millioner kroner i løpet av årene 1980–2017. Pengene gikk ikke til egne prosjekter i landet, men ble gitt direkte til myndigheten som i denne perioden var kontrollert av Mugabe. Han styrte landet med jernhånd.
En medvirkende årsak til den norske bistandsviljen er utvilsomt daværende statsminister Gro Harlem Brundtland, som – da Mugabe besøkte Norge i 1981 – hyllet ham for hans innsats både som frihets-
kjemper, statsmann og fremtredende talsmann for befolkningens håp og aspirasjoner i det sydlige Afrika. Mugabe bidro riktignok til Zimbabwes uavhengighet. Siden førte han egenhendig landet ut i økonomisk ruin.
Mugabe og hans kone levde livets glade dager mens et flertall av innbyggerne levde i bunnløs fattigdom. 72 prosent av befolkningen levde ifølge tall fra 2011 under landets egen fattigdomsgrense, ifølge Norad.
Det er åpenbart vanskelig å fastslå nøyaktig hva norske skattekroner har finansiert, men til syvende og sist, når landets statsbudsjett og diktatorens lommebok går ut på ett, vil det nødvendigvis åpne for bruk av penger til en annen type «nødhjelp», for eksempel shopping.
Tyrannen shoppet i Paris, Roma og London. Han fikk bygget seg et gigantisk palass (med 25 soverom) til 100 millioner kroner. Det er anslått at Mugabe tusket til seg cirka 12 milliarder kroner via forbruk, hemmelige konti og gaver til familie og venner.
I likhet med mange andre utviklingsland som er blitt tildelt enorme summer fra vestlige skattebetalere, har resultatene uteblitt også i Zimbabwe. Snakker man om historisk inflasjon, er gjerne Tyskland på 20-tallet og nyere tids Zimbabwe det første folk tenker på. Jeg glemmer aldri et selvironisk bilde av en smilende innbygger med en plakat der det sto «starving billionaire».
Etter store prosjekter der myndighetene konfiskerte landområder og fordelte disse til støttespillere, brøt mye av produksjonen sammen, og verdiskapningen sank raskt. For å kompensere valgte Mugabes regime å sette i gang seddelpressene, hvilket utløste en enorm inflasjon. I 2008 hadde verdien sunket med hele 231 150 888,87 prosent! Det var altså langt billigere å tørke seg bak med pengesedler enn å kjøpe dopapir.
8 Oppland på bokmesse
Byråkrater er viktigere enn forfattere når Oppland drar på bokmesse.
* Oppland fylkeskommune sendte 17 byråkrater og sju politikere til bokmessen i Frankfurt for å markedsføre bøker fra Oppland. Og hvor mange forfattere tok fylkeskommunen med seg? Svar: Ingen.
Opplegget kostet tre millioner skattekroner for Oppland fylkeskommunes del. Staten spyttet inn ytterligere 30 millioner nasjonalt, så her slapp ingen skattebetalere unna.
Fylkeskommunen oppga å ha som målsetting for koseturen å friste leselystne tyskere til å pakke kofferten (og gjerne bobilen) og legge av sted på ferie til fylket.
På spørsmål fra NRK om hvor hensiktsmessig denne pengebruken faktisk er, svarer fylkesordfører Even Aleksander Hagen (Ap):
– Det koster alltid når du skal satse internasjonalt og ta posisjoner. Samfunnsøkonomisk tror jeg vi kommer til å se gevinster. Næringslivet vil se at det vil bli lagt igjen større summer enn det vi bruker nå.
Det høres jo besnærende. Hagen tror. Men han vet ikke. Og man anstrenger seg ikke for å sjekke om dette funker.
– Jeg vil gjerne vite hvordan vi skal måle effekten av hvor mange turister som faktisk kommer tilbake til oss etter at vi har vært i Frankfurt og svidd av over tre millioner av skattebetalernes penger, sier Wenche Haug Almestrand, fylkespolitiker fra Frp, til NRK.no.
Den kjente forleggeren Arve Juritzen var heller ikke spesielt imponert.
– Økonomisk vil ikke dette bære seg i det hele tatt. Det er flott for noen få forfattere, men for det store litterære Norge og de norske leserne, er dette penger man ikke får noe igjen for, sa han til NRK.no.
Vi har sett utallige eksempler på politikeres manglende kompetanse når det gjelder å leke byggherrer. Utlysningene av prosjektene blir ofte glemt (eller bevisst droppet), målsetningene er gjerne uklare, budsjettoverskridelsene hyppige og resultatene ofte nedslående – i mange tilfeller direkte skandaløse.
De er som Tigergutt i Ole Brumm; de tror de kan alt og lar seg ikke stagge av at det motsatte blir bevist om og om igjen. Og nå forsøker man seg altså på enda en ting man ikke kan: Forlagsbransjen.
7 Sykkelhotell i særklasse
De arkitekttegnede sykkelhotellene i Lillestrøm og ved Holmlia er byråkratisk humor av ypperste klasse.
* På grensen mellom Oppegård og Oslo ligger Rosenholm stasjon, der Oppegårds ordfører i mai åpnet et «sykkelhotell».
Det arkitekttegnede (så klart!) sykkelskuret som egentlig skulle koste 1,5 millioner skattekroner endte med å koste drøyt tre ganger så mye, selv om prosjektet ble nedjustert fra 200 til 152 plasser.
Men tanken er vel god, folk trenger jo et sted å parkere syklene når de skal ta toget? Vel, da en journalist besøkte sykkelhotellet, var bare tre av 152 plasser opptatt.
Besøksmessig var mai den beste måneden så langt, da hele 12 personer valgte å betale månedsprisen på 50 kroner for sykkelhotellplass. I juni og juli falt besøket til henholdsvis ni og åtte gjester.
Etter tre måneders drift i den beste sykkelsesongen har den offentlige investeringen på fem millioner kroner kastet av seg hele ... 1450 kroner. Det vil si at vi trenger ytterligere 10 000 slike måneder for å betale ned investeringen. Det blir nok en heidundrende fest i år 2881!
Det er et ganske likt prosjekt i Skedsmo kommune ved Lillestrøm stasjon, Norges fjerde mest trafikkerte jernbanestasjon. I kommunen bor det 54 000, hvorav veldig mange pendler med tog inn til Oslo. Skal det være ett sted i landet et sykkelhotell burde bli en suksess, må det vel være her?
Som et lite (tjuv)triks, for å få folk til å benytte seg av tilbudet, fjernet de i 2017 alle stasjonens vanlige sykkelstativer. Dermed skulle man kanskje tro at det var duket for fullbooket sykkelhotell? Nei da.
Folk låste heller syklene sine til trær, lyktestolper og alt annet anvendelig langs stasjonsfasaden. Det superhippe, arkitekttegnede sykkelhotellet som hadde kostet skattebetalerne syv millioner kroner, sto relativt tomt.
De gode, gammeldagse sykkelstativene ble satt opp igjen og vant kampen mot det flotte offentlige sykkelhotellet som er så lite brukt at Bane NOR vurderer å la folk parkere der gratis.
Er det ikke vidunderlig?
6 Ta plass, lukk ørene!
Når politikerne får gode ideer, bør man holde seg for ørene.
* En kort jernbanestrekning mellom Fredrikstad og Sarpsborg er blitt planlagt i syv år, men så, plutselig: «Oops! Den blir visst tre ganger så dyr som vi hadde tenkt». En av grunnene er at de endelig fant ut at et tog med tre vognsett blir 350 meter langt – mens den opprinnelige planen var å bygge 250 meter lange stasjoner.
Sluttresultatet for den 21 kilometer lange strekningen ser ut til å bli 28 milliarder skattekroner! Tre ganger så mye som de opprinnelig budsjetterte 8,5. Og ennå er det ti år til arbeidet skal være ferdig, noe som automatisk betyr ti år med enda flere potensielle overskridelser.
Men jaggu har ikke lokalpolitikere i Fredrikstad og Sarpsborg kommet på banen, de også, med krav om å øke kostnaden enda mer. For her er ønsket å legge skinnene i tunneler under Sarpsborg. Det er nok lett å ønske seg dette, for det ser kanskje penere ut, men ville de prioritert dette om de måtte tatt kostnadene selv? For å sette det i perspektiv:
Da Bane NOR advarte mot tunnelløsningen som vil belaste prosjektet med åtte milliarder ekstra, tok ordfører i Sarpsborg, Sindre Martinsen-Evje (Ap), til motmæle:
– Vi kan ikke akseptere at Bane NOR vil gå videre med den dårligste løsningen for oss. Bystyret i Sarpsborg har lagt vekk dette alternativet tidligere.
Likevel virker ordfører i Fredrikstad, Jon-Ivar Nygård (Ap), litt urolig:
– Disse kostnadsendringene har ikke vært kjent tidligere, og det må jeg si var bekymringsfullt, uttalte han til Fredrikstad Blad.
Hovedårsaken til den enorme kostnadsøkningen er angivelig dårlige grunnforhold mellom Fredrikstad og Sarpsborg, hvilket krever at skinnene forankres hele 130 meter ned til grunnfjellet.
Slike avsløringer kommer alltid etter at offentlige prosjekter er satt i gang. Bevisst? Så kan de kreve ekstra skattekroner da det «er for sent å snu». Det er mye vi kan anklage våre folkevalgte for å mangle, og jernbanekompetanse føyer seg pent inn i rekken.
5 Sædcellen i Stange
Stange kommune satser skattebetalernes penger på en 11 meter høy sædcelle.
* Tidligere har jeg skrevet om den forkrommede storelgen i Østerdalen som knivet om verdensrekord med en tilsvarende skulptur i Canada. At det kostet skattebetalerne hundretusener av kroner og utløste massiv kritikk i etterkant, har åpenbart ikke skremt ordføreren i Stange, Nils A. Røhne (Ap), fra å sette opp et eget kunstverk – bestilt fra samme kunstner som skapte storelgen, Linda Bakke.
Hele 11,5 meter i høyden og 2,5 meter i bredden måler dette hypervirile spermienedslaget fra himmelen som skal stå i all sin prakt ved E6 og få forbipasserende til å gni seg i øynene og lure på om vi er under angrep.
Når pulsen er blitt normal igjen, kan jo foreldre bruke cellen som utgangspunkt til å forklare smårollingene i baksetet om blomstene og biene. «Seeding» er det pinglete navnet på skulpturen. «Tordenknullet fra oven» ville vært mer dekkende.
Lokalavisen Stangeavisa gjorde meg oppmerksom på nyheten og viste til at skulpturen skal symbolisere Stange kommunes rike jordbruk og oksesædeksport. Jepp, du leste riktig; de edle, livgivende dråpene man henter ut av okseereksjoner.
Ordfører Røhne fremstår som svært oppglødd. Om det er gleden ved å svi av skattebetalernes penger eller andre motiver som ligger bak, er uvisst, men han uttalte uansett følgende til NRK.no:
– Jeg synes det er en veldig spennende idé. For Stange kommune er det svært interessant å tydeliggjøre hva denne kommunen er.
Ordføreren sikter her til grunnpilarene kultur, ypperlig sædkvalitet fra forsøks- og avlsstasjonen Geno, og en landbrukskommune som spirer og gror.
– Nå venter jeg bare på at Donald Trump skal komme på banen og hevde at han har mer vitale sædceller enn det vi har i Stange, men det tror ikke jeg. Kanskje vi får en diskusjon med Trump.
Hans partikollega, Bjarne H. Christiansen, kom med følgende treffende sitat i lokalavisa:
– Dette er et kunstverk som er som sugd ut av Stange-jorda, som representerer hvem vi er på en veldig god måte.
Jeg tok forresten en liten titt på kommuneøkonomien. Kommunen har 1,4 milliarder kroner i gjeld, og har allerede planlagt å øke denne til over 1,7 milliarder på tre år.
4 Taxi-kongen
– Har du hørt historien om klima-professoren som tok taxi 1300 ganger i løpet av to og et halvt år?
* Nylig skrev VG at professor Nils Christian Stenseth ved UiO hadde tatt taxi på skattebetalernes regning for 500 000 kroner de siste tre årene. Stenseth selv ikke bare bekreftet, men korrigerte opplysningene. Det hadde nemlig pågått i hele syv år, og han anslo et årlig drosjeforbruk på 200 000 kroner, altså mellom 1,4 og 1,6 millioner skattekroner totalt. En taxiregning det står respekt av.
– Taxibruken min går syv-åtte år tilbake i tid, og det har ikke vært noen endring i adferden, fortalte han til VG.
Det skulle ikke forundre meg om ledelsen helst hadde sett at avsløringene om deres manglende kontroll forble et internt anliggende. Det hører også med til historien at den godeste professoren ankom VG-intervjuet i taxi.
Bruken har foregått ved at professor Stenseth benyttet et såkalt taxi-kort utstedt av UiO. I regelverket står det klart at alle reiser skal foregå på en kostnadseffektiv måte og at miljøhensyn skal ivaretas. Det er selvfølgelig lett å fokusere på den godeste Stenseth i denne saken, men samtidig blir det å legge skylden på symptomet og ikke selve sykdommen.
Ikke for det. Man er jo ikke fritatt fra ansvar når man forsyner seg av skattebetalernes penger, det er lov å begrense seg – selv om regelverket åpner for det motsatte.
Det hører også med til historien at professor Stenseth har jobbet for IPCC, FNs klimapanel. I et intervju med Klimaetaten i Oslo i 2018 (KlimaOslo.com) uttalte han blant annet:
– Det handler om hvordan vi kan tilpasse oss og gjøre skaden litt mindre.
Man kan vel diskutere om professorens ventende taxier som står der med motoren i gang og oser eksos ut i det offentlige rom, er med på å gjøre skaden litt mindre.
Artikkelen fastslår følgende: «Mens klima har vært et relativt lite tema innen statsvitenskapen, har Stenseth derimot et stort nettverk av kyndige folk han kan henvende seg til når han skal ta fatt på sin del av klimarapporten.»
Som vi skjønner; et stort nettverk for utstrakt bruk av taxi.
Eller som han sier til VG:
– Dette gjør at jeg beveger meg mye rundt omkring, også lokalt.
Og i bevegelse rundt omkring på fire hjul, har professoren svart belte.
3 Ville bare varsle
Gutten varslet om et sikkerhetshull i datasystemet, kommunen svarte med politi og advokater.
* Da 13-åringen fra Bergen «skadet omdømmet» til Bergen kommune ved å avsløre at de ikke hadde gode nok systemer for å verne personopplysningene til andre barn, viste politiet ingen nåde.
Det hele startet da administrator av brukerportalen for skolene i Bergen kommune, eFeide (Felles Elektronisk Identitet), en tjeneste levert til kommunen av Identum, ikke hadde gode sikkerhetsrutiner. Dette ble, av alle ting, oppdaget av en barneskoleelev som varslet om forholdet våren 2018.
Sikkerhetshullet ble ikke tatt tak i, og feilen var der fortsatt tre måneder senere, slik at eleven da kunne logge seg inn med full tilgang til hele systemet, inkludert personsensitive data som personnummer, navn og enkelte passord.
Eleven logget seg inn på rektors bruker, og sendte så en epost fra denne adressen for, ifølge ham selv og familien, å få kommunen til å ta saken alvorlig. I en avviksmelding kommunen sendte til Datatilsynet, ble hendelsen omtalt som «rampestreker».
Kommunen ignorerte altså varselet, og fokuserte heller på varsleren. Og nå ble det fart i sakene. Snart var Datatilsynet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) på banen, og endelig også politiet.
Datatilsynet ga Bergen kommune en bot på 1,6 millioner kroner, noe kommunen godtok, mens politiet valgte å konsentrere seg om å gå etter gutten, som nå altså er 13 år gammel.
Siste nytt om 13-åringen er at han har fått tilbud om jobb hos nettbankselskapet Sbanken.
2 Lurt trill rundt av kommunen
Kommunen ga seg selv dispensasjon etter å ha nektet tidligere eier det samme.
* De eide en tomt. De ville bygge. Bærum kommune sa nei. Tomten var regulert til grøntareal. Så kjøpte kommunen tomten billig og ga seg selv dispensasjon til å bygge. Nok en dag i kongeriket Norge.
Saken, omtalt av Budstikka og TV2.no, forteller om selskapet Skaaret Holding AS, som i mange år hadde forsøkt å få tillatelse til å bygge på en 6,3 mål stor tomt de eide. De fikk avslag hver eneste gang, med begrunnelsen at området var regulert for grøntareal og ikke ville bli omregulert.
Det er jo ganske definitivt, så det ga ingen mening å beholde
eiendommen. Den ble derfor solgt til Bærum kommune for puslete 1,1 millioner kroner.
Det skulle dog ikke ta lang tid før ting skjedde med eiendommen. Dispensasjonen som Skaaret Holding hadde søkt forgjeves om, ble innvilget allerede få dager etter kjøpet av tomten. Det er visst ikke grenser for hvor effektiv kommune-Norge kan være når det selv sitter på begge sider av bordet.
Kommunen trakk også det nyttige «nødssituasjon»-kortet. Ja, for de flunkende nye bygningene på den tidligere grøntareal-regulerte tomten skal jo huse mennesker som sliter med rusavhengighet.
Ingen vil vel bestride at meningen er god og behovet til stede. Men dette var da i utgangspunktet annenmanns grunn, og så vidt jeg vet trumfer ikke gode intensjoner det vi kaller likhet for loven.
Om dette blir vanlig praksis fremover (som godt kan hende, siden kommunen mener deres opptreden har vært «plettfri»!), vil det ramme skjevt og tilfeldig.
Akkurat det er jo ikke noe nytt i kongeriket Norge.
1. 17,7 millioner til ingenting
Oslo kommune skulle bygge en garderobe, brukte opp hele budsjettet og skrinla prosjektet.
* Planen var å bruke 15 millioner skattekroner på å bygge en garderobe til femti ansatte. Etter å ha svidd av snaue 18 millioner i planleggingsfasen, gikk det opp for dem at budsjettet var brukt opp.
Garderobeprosjektet tilhørte den såkalte Energigjenvinningsetaten i Oslo.
Haraldrud omtales som Norges største gjenbruksstasjon og er plassert ved Brobekk i bydel Bjerke i Oslo. I henhold til NRK er dette en av spydspissene i Oslo-byrådets satsing på det grønnfargede skiftet. Man ville sikre de ansatte fra å få vond lukt i og farlige stoffer på sine private klær, og dermed transportere dette utenfor anlegget.
Da etaten, som ligger under Byrådsavdelingen for miljø og samferdsel – ledet av Lan Marie Berg (MDG) – fikk bevilget 15 millioner skattekroner til prosjektet, ble det lagt vekt på at det måtte iverksettes samme år, altså i 2015. Det skjedde ikke. Etaten valgte heller å utvide prosjektet ved også å inkludere kontorplasser, møterom, spiserom, IT-kontrollrom, renholdssentral og lagerplass.
I løpet av kort tid var garderoben blitt til et arkitekttegnet bygg på 1100 kvadratmeter fordelt på to etasjer, og budsjettet sprakk med et brak.
Nå kunne man gitt seg, men nei da. Her måtte man ha en ekstern gjennomgang av hva som var skjedd. Byrådsavdelingen hyret derfor inn det slett ikke så rimelige konsulentbyrået Concreto. Konsulentene fant ikke overraskende ut at man hadde brukt veldig mye penger.
Det var ikke hyggelig lesning. Ikke bare var prosjektkostnadene økt til friske 91,5 millioner kroner, men det ble også antatt at store deler av aktiviteten ved Norges største gjenbruksstasjon ville måtte stoppe opp under byggingen. At ingen hadde tenkt på det, da!
Fem dager etter rapporten valgte Byrådsavdelingen og byråd Berg å avslutte prosjektet, samtidig som de gikk tilbake til den opprinnelige planen om et garderobeanlegg. Da hadde de tildelte 15 pluss 2,7 nye millioner forsvunnet, altså nesten 18 millioner skattekroner rett i sluket – uten at det var satt så mye som en spade i jorden. Og hvem betaler gildet? Skattebetalerne, selvfølgelig. 17,7 millioner til ingenting.
Det heter at frem og tilbake er like langt. Det er for så vidt riktig. Man er tilbake ved utgangspunktet. Men minus alle pengene. Og da blir den turen tilbake ganske kostbar.
Det heter også at galskap er å gjøre det samme om og om igjen, men likevel forvente et annet resultat.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 51 2019
Denne saken ble første gang publisert 19/12 2019.
