Skjønnhet
Sminkens historie: Derfor ble sminke ansett for å være syndig
Skjønnhetsidealene er i evig endring, men de har også eksistert i «all evighet».
Tyske arkeologer åpnet i 2018 en sarkofag fra det tredje århundret. Inni sarkofagen fant de en romersk kvinne, antatt å være mellom 25 og 30 år gammel. Sammen med henne fant de ett lite sølvspeil, smykker – og en liten knippe av datidens skjønnhetsprodukter, ifølge History.
For mange kvinner, og noen menn, er sminke en del av hverdagen. Og dette er ikke noe nytt.
Da Kleopatra med sortsminkede øyne seilte avgårde for å møte den romerske krigsherren Marcus Antonius var det med parfyme i seilene, og det ble rapportert at selve havet dunstet av dronningen av Egypts parfyme.
Kleopatra var det største skjønnhetsikonet i sin tid, og dette brukte hun også for å oppnå politisk vinning. Hun ble sjeldent sett uten rouge, leppestift, øyenskygge og mørke øyenbryn. Så selv om skjønnhetsidealene er i evig endring, har de også vært her «i all evighet».
LES OGSÅ: Supermodellenes historie: Slik har idealene endret seg
- Kosmetikk er ikke bare verktøy ment for å lure og illudere, men disse små krukkene forteller en rik historie om kvinners ambisjoner, gleder og felleskap, skriver historiker Kathy Piess ifølge HealthFitnessRevolution.
- Sminke tilfredsstiller menneskers behov for kreativitet og egne uttrykksformer, i tillegg til verdsettelsen av estetikk.
Sminkens opprinnelse må man lang tilbake for å finne.
Trodde øyensminke ville gi beskyttelse fra gudene
Allerede 3000 år før Kristus ble eyeliner av kull brukt av både kvinner og menn. De trodde dette ville gi dem beskyttelse fra gudene Guris og Ra. I tillegg trodde de at eyelineren av kull ville beskytte dem mot fluer, infeksjoner og soleksem.
Koblingen mellom skjønnhet og spiritualitet var gjeldende i flere årtier, helt frem til romerne kom til makten. Da var det å imponere andre mennesker, fremfor guder, som stod i høysetet, ifølge Neatorama.
De gamle egypterne blandet naturlige substanser som nøtter og mineraler med animalsk fett eller olje for å få ønsket resultat. De sminket både øyne, kinn og lepper. Selv om de er mest kjent for sin karakteristiske øyensminke, var også røde lepper populært, skriver BBC.
Hos de gamle grekerne, derimot, var det «less is more» som gjaldt. Sminken skulle være så usynlig som mulig, og idealet var et «jomfruelig utseende». Et lyspudret ansikt, rosefargede lepper og kinn ble skapt av datidens skjønnhetsprodukter som var sammensatt av planter, frukter, og til og med giftige substanser som bly og kvikksølv.
På 1500-tallet ble sminke av de mest profilerte, kristne meningsbærerne linket til bedrageri, og det å bruke sminke ble erklært å være syndig. Datidens kvinner eksperimenterte med forskjellige hjemmelagde remedier med ønske om å gjenskape et sunt, delikat utseende. Fargene som ble brukt skulle være så naturlige som mulig, og helst nesten helt usynlige.
I elisabethansk tid var Venezia verdens motekapital, og vågal, fargerik sminke var det som gjaldt. Både for menn og kvinner. Den helt lyse hudtonen var idealet, og for å oppnå dette ble det brukt hvitt pulver av bly og en blanding av vann og eddik. Den flamboyante stilen var ment å skille aristokratiet fra middelklassen, og kraftige rosafargede kinn, blek hud og definerte bryn var stilen som gjaldt.
Sminke var forbeholdt prostituerte
På 1900-tallet annonserte dronning Victoria at sminke var vulgært, og i de finere kretser var det å bli sett med sminke regnet for å være en real «faux pas». Viktorianerne foretrakk et lett dryss av pudder, men først og fremst i det private. Ellers brukte de helt naturlige metoder for å skape glød og farge i ansiktet – de knep seg i kinnene og bet seg i leppene.
Tidlig i det 20. århundret var sminke, og spesielt leppestift, stort sett forbeholdt prostituerte og skuespillere. Men da suffragettene - deltakere i bevegelsen som jobbet for stemmerett for kvinner - begynte å bruke rød leppestift under sine demonstrasjoner, ble dette også et symbol på styrke, frihet og uavhengighet, og fra å være knyttet til seksualitet ble skjønnhetsprodukter nå igjen brukt på kvinners egne premisser.
Så kom 1920-tallet, og det var her at kosmetikk for alvor ble popularisert, i stor grad gjennom filmindustrien og Hollywood. De populære skuespillerne satte trendene, og det var i denne tidsperioden at kosmetikkgiganter som Max Factor fikk fotfeste.
- Du er ikke født glamorøs, glamour skapes, sa mannen bak merket, Max Factor, ifølge Reader's Digest.
Motedesignerne fulgte filmindustrien, og Coco Chanel stod bak en av de mest ikoniske lookene fra tiden; mørke øyne, rød leppestift, og solkysset glød. Skjønnhetsprodukter ble nå gjort tilgjengelig for de fleste, men så kom andre verdenskrig, og kvinner måtte igjen tenke nytt.
Les også: Historien om Coco Chanel
En kvinnes plikt å være glamorøs
Det ble nemlig sett på som kvinners plikt å fortsatt se glamorøs ut, på tross av at krigens rasjoneringer. Å bruke sminke, og å forskjønne seg på andre måter, ble sett på som en patriotisk handling.
Britiske kvinner ble stadig påminnet om at «skjønnhet er en plikt». De brukte blant annet fargen av rødbeter til å sette farge på leppene, og de brukte skopuss som mascara. Noen brukte også en blanding av margarin og hvitt kritt til å lage foundation, noe som ikke umiddelbart høres ut som en suksessoppskrift på pen hud.
Mellom 1960- og 70-tallet begynte feministbevegelsen å vokse, og dette bidro til at mange kvinner vendte seg mot kosmetikkbransjen, fordi de mente at skjønnhetsprodukter bidro til å ytterligere objektivisere kvinner i et samfunn hvor kjønnsdiskriminering på mange områder var normalen.
Susan Brownmiller eklærte det usminkede ansiktet for å være den «ærbare, nye feminist-looken».
Men ikke alle var enige med henne, og hennes meningsfeller.
I 1970 introduserte Avon verden for salgskvinnene og skjønnhetsproduktene skapte, på tross av hva feministene mente, muligheter for karrierekvinner som de kanskje ellers ikke ville fått. Kvinnelige entrepenører, oppfinnere, manufakturer og distributører satte sine spor her.
I samme tidsperiode begynte menn å igjen bruke sminke. Dette har de gjort i variabel grad gjennom hele historien, og nå snudde opp-ned på de daværende, stereotypiske kjønnsrollene.
- Jeg lot håret gro langt og begynte å bruke sminke da jeg gikk på skolen. Jeg gjorde det fordi det var noe jeg ikke fikk lov til, sa The Cure-artist Robert Smith.
Rockebandet Kiss gikk også i bresjen for mannlig sminke, og de regner for å være en del av New Yorks «glitterbevegelse». David Bowie, Alice Cooper og Iggy Pop fulgte på.
På 80-tallet returnerte maksimalismen, og de største trendsetterne, som Madonna, kjørte på med sminke i regnbuens farger.
På 90-tallet var det «normcore» og grunge som gjaldt. Nå var det enten det naturlige og duggfriske utseendet som gjaldt, eller det motsatte; mørke lepper og øyne.
Gwen Stewfani, Kurt Cobain, Winona Ryder og Johnny Depp gikk alle for grunge-looken på tidspunktet.
Stereotypene utfordres
I dag er sminkeverdenen større enn noensinne, mye takket være sosiale medier og andre plattformer som YouTube.
Å ha kunnskap om sminke og skjønnhet er ikke lenger noe som er forbehold ekspertene, eller visse kretser, men alle som ønsker det kan ta del i den enorme verdenen som er skjønnhetsbransjen. Man kan lære seg de beste triksene, få vite om de beste produktene, og det blir mer og mer vanlig at også menn bruker, og interesserer seg for, sminke – akkurat som i det gamle Egypt.
Mange vil nå mene, ettersom dagens stereotypiske kjønnsroller stadig debatteres og utfordres, at linjen mellom hvem som kan – og ikke kan, bruke sminke viskes ut, skriver Reader's Digest.
I 2016 ble den verdenskjente makeupartisten og youtuberen James Charles (19) gjort til frontfigur for Covergirl. Banebrytende vil mange mene, men historisk sett; ikke så veldig.
Sminke sees nå på som en måte å utrykke seg selv på, og å få utløp for kreativitetet sin, uansett hvem enn man selv ønsker å utrykke at man er.
Denne saken ble første gang publisert 10/11 2018, og sist oppdatert 11/11 2018.
