Trusselen fra atom-brønnen

Mens stemningen er på kokepunktet blant vindkraftmotstandere på Haramsøy og Frøya, syder det langt mer diskret i det som kunne vært en alternativ kilde til CO₂-utslippsfri kraft: atombrenselstavene på Kjeller.

Men nå er begge energikildene først og fremst blitt kilde til hode­pine for myndighetene − ikke bare i Norge.

– Ufortjent dårlig rykte

I fjor høst kunne Vi Menn fortelle hvordan deler av miljøbevegelsen mener atomkraft ville være en fornuftig løsning på Norges og verdens energibehov i fremtiden.

– I et klimaperspektiv er det hele ganske enkelt: Utslippene av CO₂ er null. Fordi kjernekraften er så ren, kan vi ikke få nok av den, hevdet professor Jens Hesselbjerg Christensen ved Niels Bohr-instituttet på Københavns Universitet. Han har vært en av hovedforfatterne for FNs klimarapporter.

– Atomkraft har fått et ufortjent dårlig rykte, sa talsperson Teodor Bruu i Grønn Ungdom, Miljøpartiet De Grønnes ungdomsorganisasjon.

– Det finnes forsvarlige måter å lagre avfallet på, påpekte sivilingeniør i teknisk fysikk og aktiv SV-politiker, Dara Goldar (27).

På Kjeller, utenfor Lillestrøm, har man en litt annen erfaring. Der utgjør etterlatenskapene etter norsk atomforskning en trussel:

– Tilstanden i enkelte av lagrene er ikke sikkerhetsmessig forsvarlig. Dette gjelder særlig lagrene i stavbrønn på Kjeller, skrev konsulenter fra Oslo Economics og Atkins på oppdrag for Nærings- og fiskeridepartementet i mai i år.

Tenk om vi hadde drevet med kraftproduksjon i stor stil, slik andre land i Europa har …

Full sjekk

Frankrike får 78 prosent av strømmen fra atomkraftverk, mer enn i noe annet land.

– Trygt og miljøvennlig, er omkvedet i bransjen.

Men mottagelsen på Tricastin, Europas største atomkraftverk, 140 kilometer nord for storbyen Marseilles, kan gi en mistanke om det motsatte.

Fire høye reaktorer i grå betong, fylt med 74 tonn anriket uran som produserer 900 MWh strøm i året − nok til fire millioner franskmenn, ligger ved bredden av Donzère-Mondragon-kanalen I Provence. Som alle andre atomkraftverk trenger det vann til nedkjøling. En reaktor eksploderer ikke, den smelter ned. Derfor er nedkjøling det aller viktigste.

Anlegget er omgitt av høye gjerder med piggtråd, overvåkningskameraer og vakter i neonfargede vester. Politimenn med maskingevær patruljerer i grupper. Besøkende blir sikkerhetssjekket på forhånd. Pass og mobil, bag og kamera blir beslaglagt. Røntgenkontroll skal avsløre om noe er gjemt inni kroppen. Sivile klær og sko må byttes med brannsikre bukser, vernestøvler, hjelm og briller.

PR-sjef Marie-France Reynaud forsikrer at besøket er trygt, og viser vei med et dosimeter på brystet, et instrument som måler ioniserende stråling.

– Hyppige undersøkelser av jord- og luftkvalitet viser at det ikke er mer radioaktivitet i området rundt et atomkraftverk enn andre steder, forsikrer hun.

2800 grader

Det er ganske stille innenfor portene, med unntak av en lav maskindur. Alle dører og luker er stengt. Man må følge oppmerkede linjer og det er fareskilt over alt.

– Nå blir det varmt, sier Reynard og åpner døren til turbinhallen.

Heten er slående. Svetten pipler under forsering av spinkle trapper i metall. Her inne er det rundt 40 grader. Det føles enda varmere ved et av flere nedkjølingsbassenger. Brenselsstavene med uran holder bare i fire år. Når de tas ut av reaktoren, har de en temperatur på rundt 2800 grader. Den radioaktive strålingen holder seg i minst 10 000 år.

Dette er avfall, men det finnes ikke en søppelfylling i verden som vil ta det imot.

Les også: (+) Syv heftige huler du har lov å gå inn i

Ansvar for beskyttelse

På Tricastin står en stabel med betongsylindre. Inni dem ligger dødelig materiale, radioaktivt avfall som skal transporteres 100 mil på landeveien før videre behandling.

Om det skulle vært en liten sprekk i emballasjen ville sannsynligvis ingen merket noe umiddelbart. Strålingen minner om virus; farlig, stille og usynlig, men det hjelper ikke å stenge seg inne for å unngå å bli syk.

– Avfallet transporteres med tog eller lastebil til La Hague, nord i Frankrike. Der blir det nedkjølt i minst tyve år til, før videre behandling, sier Daniel Delort, sjef for internasjonale anliggender i selskapet Andra. Det statlige franske selskapet kommer inn når brenselsstavene har gått av for aldersgrensen − og har ligget i et basseng med full sirkulasjon på vannet i ti til tyve år. Andra er ansvarlig for å beskytte folket mot radioaktivt avfall.

Et annet selskap tar seg av tar seg av avfall som kan resirkuleres til nytt brensel.

– Det innebærer en kjemisk prosess hvor man løser brenselet opp i syre og skiller ut plutonium, sier Delort.

Plutoniumet blandes med utarmet uran. Av dette lager man MOX, en ny type brensel som brukes i egne reaktorer. MOX står for 10 prosent av atomkraftproduksjonen.

Les også: (+) Syv heftige huler du har lov å gå inn i

Økonomi styrer

Radioaktivt avfall hoper seg opp i franske lagre, som foreløpig befinner seg på jordas overflate. Ett lager ble fullt allerede i 1992. La Hague ved siden av er i ferd med å fylles opp akkurat nå.

– Det høyradioaktive avfallet som ikke kan brukes, blir tørket, brent og mikset med glass. Dette er stabil materie som helles på ståltanker, men er fremdeles varmt. Derfor må det kjøles videre ned, såkalt «tørr nedkjøling», som tar 40 til 80 år, sier Delort.

– Radioaktivt avfall i glass er farlig i mange hundre tusen år. Foreløpig har vi bare midlertidige lagringssentre.

Det første permanente, Senteret for geologisk industrilagring «Ciego», er under etablering i den nordfranske byen Bure − til store protester.

Om avfallet fra atomkraftverkene er et så stort problem, hvorfor resirkuleres ikke mer?

– Det er et økonomisk spørsmål, sier Delort.

Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller

Håper på innovasjon

Etter 65 år med kjernekraft finnes det ikke ett eneste land med permanent løsning på det farligste radioaktive avfallet. Andra har jobbet med saken i 25 år. Ciego er Frankrikes forsøk.

Lageret er 500 meter ned i jordskorpa, bergarten er en leire som har vært stabil i 160 millioner år. Her skal menneskeheten beskyttes for stråling i alle fremtid. Men veien frem er lang. Og kostbar.

Ciego skal etter planen åpne i 2050. Delort og Andra har 30 år på seg til å vinne folket for løsningen.

–Det er risiko forbundet med dette. Vi må legge frem bevis for, og demonstrasjoner av sikker­heten.

– Vi må lære hvordan avfallet oppfører seg, hvordan bergartene kan brytes ned. Dette er det farligste avfallet som noen gange er skapt av mennesker. Vi vet ikke om vår løsning er etisk eller ikke, sier Delort.

Det er grunnen til at Frankrike i 2016 innførte en lov som sier at fremtidige generasjoner kan reversere Ciego-prosjektet.

– Vi håper på innovasjon og bedre teknologi. Fremtidige generasjoner vil ha mer data enn vi har i dag, sier Daniel Delort.

Les også: (+) «Edderkoppen» opererte i gruvene i 20 år før han ble tatt

– Ikke forsvarlig

Norge var tidlig ute med å bygge forskningsreaktorer. Nå skal de siste reaktorene på Kjeller og i Halden plukkes fra hverandre. Avviklingen av Norges atom-eventyr blir en langdryg og kostbar affære. Arbeidet ventes å ta 20–25 år. Bare rivingen av anleggene er anslått å koste syv milliarder kroner.

I tillegg kommer kostnadene til behandling av brukt brensel og det radioaktive avfallet som har hopet seg opp siden oppstarten i 1951. 13 milliarder kroner, tror konsulentene som har beregnet på myndighetenes vegne. De understreker at anslagene er forbundet med betydelig usikkerhet.

Men i det minste finnes penger. Verre er det med permanente lagringsløsninger. 17 tonn brukt reaktorbrensel og fire tonn annet radioaktivt avfall er produsert siden 1951.

Tre tonn på Kjeller har ligget i stavbrønner siden 1960-tallet. I desember 2013 oppdaget man vanninntrengning i brønnene. I 2015 oppdaget man at brenselselementene hadde rustet, og at 18 av 97 beholdere hadde rustet fast i bunnen og ikke kunne inspiseres, ifølge Teknisk Ukeblad.

– Akkurat dette brenselet kan selvantenne i kontakt med vann og gi utslipp, sier Oskar Njaa i miljøstiftelsen Bellona.

– Hvis man tar opp brenselsstavene for å se på dem, kan man ikke putte det ned igjen. Tilstanden i lageret er for dårlig.

Konsulenter har vurdert prosjektet for Nærings- og fiskeri­departementet. De kan ikke gi noen oppskrift på hvordan og hvor lagrene skal tømmes og flyttes. Men de sier at det haster komme i gang.

Les også: (+) Var det en norsk SS-soldat som drepte Arne?

Norges atom-floke

− Vi må finne en plan for lagring av vårt radioaktive avfall, og det må skje raskt, sier Oskar Njaa i Bellona.

Norge har hatt fire forskningsreaktorer siden starten i 1951. To ble nedstengt på 1960-tallet, de siste to er nå stengt og skal tas fra hverandre.

Stavbrønnene på Kjeller ble etablert på midten av 1960-tallet som midlertidig lager for brenselselementene fra reaktoren Jeep I. Når så Norge hadde funnet permanente løsninger for håndtering av radioaktivt avfall, skulle innholdet i stavbrønnene bli flyttet, ifølge en rapport utarbeidet for Nærings- og fiskeridepartementet av konsulentfirmaene Oslo Economics og Atkins Norge.

Brønnene er 97 tre meter dype stålrør omgitt av sand. Rørene ble plassert på en sokkel av betong. Og der står de fortsatt. Problemet er at rørene ikke lenger er tette. Vann har trengt inn, har reagert med de utrangerte brenselselementene, og har rustet delvis i stykker.

I fjor omtalte Teknisk Ukeblad lagringsfadesen. Bladet betegnet det som en «fatal feil» å etterlate brensel uten å inspisere det. Brenselet var av metallisk uran som reagerer med vann. I praksis kunne brenselet ruste opp eller gå i oppløsning. Og enda verre; det kunne utvikle seg til brannfarlige gasser som uranhydrid eller hydrogen.

− Dette brenselet er ikke lagringsbestandig, sa Nils Morten Huseby ved Institutt for energiteknikk til Teknisk Ukeblad. Han garanterte at det ikke var lekkasjer fra anlegget.

Les også: (+) Norskfødte Ole var mannen bak Evinrude. Nå er eventyret over

Ved anlegget i Halden er 10 tonn brukt reaktorbrensel lagret i brønner. 100 av brenselsstavene har skader. Om disse kan flyttes til et sikrere langtidslager er ukjent, ifølge årets rapport fra Atkins og Oslo Economics.

− Det kommer til å bli transport av radioaktivt materiale. Da er god sikring veldig viktig. For da er også muligheten større for at radioaktivt avfall kan havne i hendene på uvedkommende og brukes til å lage skitne bomber, sier Oskar Njaa i Bellona.

VG avslørte i 1995 at russiske organiserte kriminelle hadde hatt planer om å plante radioaktivt materiale i Maridalsvannet, Oslos drikkevannskilde. Internasjonalt politisamarbeid bidro til at angrepet ble avverget.

Sakte, men sikkert ble snarveien til en dødsfelle