Straffesparkets historie:
Han scoret over 100 mål på straffespark i karrieren, men han huskes for det han brente
Fotball er et lagspill, men én mann står alltid alene. Straffeskytteren. Siden det aller første straffesparket i 1891 har skuddet fra 11 meter skapt legendariske historier om helter og syndebukker – og en gang iblant; liv og død.
Roberto Baggio sto urørlig med hendene på knærne og så ned i gresset, og visste at han ville huske akkurat dette øyeblikket for resten av livet sitt. Høre lyden av jublende brasilianere, kjenne den stekende solen på sin bøyde rygg og se den forbannede ballen forsvinne høyt over tverrliggeren i reprise inne i hodet.
Og med en sår bitterhet ante det ham allerede at hele Italia, hele verden ville huske det samme.
Vaklet fram
VM-finalen mellom Brasil og Italia på i Los Angeles i USA i 1994 var tidenes første som ble avgjort på straffesparkkonkurranse. Dramaturgien ville det slik at den ble avgjort av at Baggio bommet, i stedet for av at en brasilianer scoret. Bebeto sto klar som siste skytter, klar for å bli helt, dersom Baggio hadde scoret. Men det er det bare Bebeto som husker.
Nesten glemt er også de fem avgjørende målene Baggio scoret på veien til finalen, for et italiensk lag han nærmest bar på sine egne skuldre. Og at landslagssjefen Sacchi lot sin kaptein Franco Baresi skyte det første straffesparket, enda han hadde ligget nede med kramper i begge beina og på ett tidspunkt i ekstraomgangene blitt kjørt ut av banen med bårebilen. Han vaklet frem til straffemerket på spaghettiben, og lempet ballen høyt over. Spissen Massaros slappe forsøk som Brasils målvakt Taffarel reddet, er det først og fremst de to som minnes.
Les også: B-gjengens dype fall
Ingen mer ensom
Alle andre husker bare at den eminente Roberto Baggio skjøt over mål. Han ble stående lenge alene, mens Brasil jublet. Øyeblikket er blitt ikonisk. Det er fortsatt eneste gang et stort mesterskap har blitt avgjort ved at en spiller, med det aller siste sparket på ballen, misser på et straffespark. I EM-finalen i 1976 og VM-finalen i 2006 scoret henholdsvis Antonín Panenka (mer om ham siden) og Fabio Grosso med det siste skuddet i straffesparkkonkurransen, og sikret Tsjekkoslovakia og Italia triumfen på mer oppløftende vis.
– Baggio scoret 108 mål på straffespark for klubb- og landslag i sin karriere. Men han huskes for det han brente, sier Nils Henrik Smith i sin nye bok om straffesparkets historie. Han mener Baggios skjebne rører ved noe dypt i oss.
– Det definerende særtrekket ved tilværelsen er den uendelige, iblant uutholdelige ensomheten. Fotballens eksistensgrunnlag er at den, for en kort stund, lar oss glemme at vi er alene og tilbyr en følelse av fellesskap. Utover primærbehovene er det ingenting jeg deler med flere enn kjærligheten til fotballen. Men i straffesparksituasjonen blir dette fellesskapet oppløst. Alle mennesker er, dypest sett, ensomme, men ingen er mer ensom enn en fotballspiller som har brent et avgjørende straffespark, sier Smith.
To bommer for mye
Slik skal det gjøres
De som følger disse kjørereglene, øker sjansen til å score i straffekonken:
* Ikke snu ryggen til keeperen etter å ha lagt ballen på plass. Ikke lukk øynene.
* Ikke skyt med en gang dommeren blåser i fløyta.
* Ikke smil.
* Ta 30 graders tilløp.
* Tren på å automatisere prosessen.
Kilde: Professor Geir Jordet, Norges idrettshøgskole regnes som verdens fremste ekspert på straffesparkforskning
Ingen har tatt et par brente straffespark tyngre enn Agostino Di Bartolomei. Like før VM startet i 1994, kom meldingen om at den tidligere Roma-kapteinen hadde tatt livet sitt. Det hadde han gjort nøyaktig på dagen 10 år etter at hans Roma tapte finalen i europacupen mot Liverpool. I Roma. På straffespark.
Di Bartolomei var født i Roma, og hadde aldri spilt for noen annen klubb. Han var fansens forlengede arm ut på banen, en slepen playmaker. En dag i mai 1984 var hans store drøm i ferd med å gå i oppfyllelse. Finalen mot Liverpool hadde endt 1–1 etter ekstraomganger. Dersom Roma vant straffekonken, ville Di Bartolomei få heve det gjeve trofeet i været foran sine fans på den eneste hjemmebanen han noen gang hadde hatt.
Les også: Slutt å tro på disse treningsmytene
Han skjøt selv først, tok ett skritts fart og banket ballen i mål. Men to av lagkameratene misset. Liverpool vant. Og Di Bartolomei spilte aldri for Roma igjen. Han ble mot sin vilje overført til Milan samme sommer, og derfra gikk karrieren bare nedover. Kona hans fortalte senere om søvnløse netter og enorm smerte. Til slutt orket han ikke mer. Han gikk ut på verandaen, tok ti års fart og skjøt seg i hjertet.
– For meg er det uforståelig at én dum fotballkamp overskygget alt annet du hadde i livet, sa sønnen Luca.
Erstattet myntkast
Mennene som oppfant straffesparket for 130 år siden tenkte neppe over at de designet det perfekte redskap for å skape helter og syndebukker i en idrett som har vokst til verdens største kulturfenomen. Fotballens barndom utspilte seg i England, der et fotballforbund så dagens lys i 1863 og en profesjonell liga ble startet i 1888. Det var irske William McCrum som først foreslo et slags frispark, men uten folk i veien, for grove regelbrudd i nærheten av mål. Det ble dårlig mottatt.
– Insinuerer De virkelig at noen bryter regler med vilje? Vi er da gentlemen, sa spillerne.
Straffesparkets fødsel
Det første straffesparket ble satt i mål i 1891 i den engelske ligaen. Skytteren kunne legge ballen hvor som helst på en linje 11 meter fra mål. Han kunne også drible eller spille ballen bakover til en medspiller hvis han ønsket, mens keeper kunne stå fem meter ut fra streken. Straffer ble bare dømt «etter appell», det vil si at det angripende lag måtte gå til dommeren på sidelinjen og be om vurdering. Det medførte at dommeren tok steget ut på banen for godt. Straffespark slik vi kjenner det i dag, ble endelig spikret i 1901. Men det er fortsatt lov å spille pasning til medspiller på straffespark, selv om varianten sjelden benyttes.
Men etter et par skandaler der ikke-så-gentlemen bokset ballen vekk fra streken uten konsekvenser, ble nyskapningen innført høsten 1891. Wolverhamptons Billy Heath scoret det aller første straffesparket i en ligakamp. Motviljen satt i hos enkelte en stund til, blant annet nektet klubben Corinthians i årevis både å skyte eller forsøke å redde straffespark, men skuddet fra 11 meter var kommet for å bli.
Til glede og fortvilelse.
Sjansene for å bli udødeliggjort, av både riktige og feil grunner, økte formidabelt da straffesparkkonkurransen ble innført i 1970. Inntil da hadde uavgjorte kamper i sluttspill blitt avgjort med omkamp eller myntkast. Eller, slik Israel smertelig erfarte under OL i Mexico i 1968, ved at lagkapteinen trakk en lapp opp av en stor sombrero. På lappen sto det bare «Nei» − og en israelsk fotballeder fant det hele så «grufullt og brutalt» at han lanserte forslaget om straffekonk.
Ingen slipper unna
17 sluttspillskamper i EM og 30 i VM har blitt avgjort på den måten, i tillegg til 11 finaler i Champions League. Den første tok livet av Di Bartolomei. Den andre skapte en usannsynlig helt. I 1986 reddet rumenske Helmuth Duckadam alle fire straffene til Barcelona, og sikret sitt Steaua Bucuresti en sensasjonell tittel. Det var hans eneste opptreden på den store fotballscenen. Slik har straffespark kraften til å la spillere som ikke gjorde stort annet i karrieren, leve evig.
Men oftere er det motsatt, som i tilfellet Roberto Baggio.
Mer digitalt innhold fra Vi Menn
- Du har full tilgang til Vi Menn digitalt (for abonnenter), last ned og prøv her: https://www.flipp.no/solo
2. Som Vi Menn-abonnent har du også rabatt på www.vimennpluss.no
– Det er en klassiker. Superstjernen som ikke makter nervepresset og svikter laget sitt, sier forfatter Nils Henrik Smith i sin bok «11 meter». Eksemplene er tilsynelatende mange. Preben Elkjær bommet for Danmark i 1984, Marco Van Basten for Nederland i 1992. Til og med Zlatan, som skjøt Sverige ut av EM i 2004. Og Leo Messi, som for en kort stund ga seg på landslaget etter en straffemiss som skjenket Chile det søramerikanske mesterskapet.
Lanserer idé om straffespark fra 14 meter
Straffesparket har vært uforandret i 120 år. Kan det være på tide å tenke nytt? spør forfatter Nils Henrik Smith.
På stillingen 1-1, ti minutter før pause, skjedde et helt avgjørende øyeblikk i VM-finalen mellom Frankrike og Kroatia i 2018. En corner fra høyre gikk så vidt over hodet på franskmannen Matuidi og traff hånden til Kroatias Ivan Perisic. Frankrike fikk straffe og en ledelse de aldri ga fra seg.
Korrekt? Trolig. Men mange satt igjen med følelsen av at det var noe urimelig med det hele.
– At marginale situasjoner skal få så dramatiske konsekvenser er en av fotballens utfordringer, mener Nils Henrik Smith.
De aller fleste straffesituasjoner er nettopp marginale. Det er spillere i stor fart som støter i hverandre, en utstrakt arm, kroppskontakt. Ofte er det ikke snakk om en målsjanse en gang. Men likevel fører forseelsene til straffe, slik regelboken tilsier, og da sier statistikken at sjansen til scoring er 75 prosent.
– Det kan være på tide med en debatt om straffesparkets rolle i den moderne fotballen, sier Smith. Han ser selv tre mulige løsninger på å løse problemet.
* Heve terskelen for å dømme.
* Gjøre endringer i spillet som fører til flere mål, slik at verdien av et straffespark blir mindre.
* Skyte fra lengre hold.
– Jeg synes det siste er mest fornuftig, og helt klart enklest. Straffesparket ble plassert på 11 meter, men det i seg selv er ikke noe argument. Det er en vilkårlig avstand som like gjerne kan erstattes med en annen vilkårlig avstand. 14 meter, for eksempel. Eller 16. Med dagens fottøy og baller og underlag, er det grunn til å anta at det er lettere å score på straffe i dag enn det var for 130 år siden, sier Nils Henrik Smith.
Mytisk scoring
Men sannheten er selvsagt mer nyansert. Like ofte er det en grå og smånervøs midtstopper som misser. For hver Baggio er det en Maxime Bossis og Gareth Southgate.
Eller Per Edmund Mordt.
Barcelona hadde nemlig hatt et svare strev med å slå ut IFK Göteborg i semifinalen før Duckadam-kampen. Den ble avgjort ved at en norsk innbytter, 21 år gamle Mordt, skjøt over på det siste sparket i straffekonken.
Men øverst på listen over minneverdige norske straffespark, står heldigvis et som gikk i mål. Kjetil Rekdal mot Brasil i Marseille, på St. Hanskvelden under VM i 1998.
– En mytisk scoring som vi nordmenn fortsatt dyrker, Det var selve kulminasjonen av den gladnasjonalistiske bølgen som skylte over landet på 1990-tallet, sier Nils Henrik Smith.
Panenka tar en Panenka
Den største straffelegenden av alle inntok scenen allerede i den første store finalen som ble avgjort fra 11-metersmerket. Antonín Panenka scoret på Tsjekkoslovakias femte og siste straffespark mot Vest-Tyskland i EM-finalen i 1976. Det gjorde han på en måte ingen hadde sett før. Han skjøt så løst han bare kunne, midt i mål. En «kjipp», som vi sa på løkka. På TV-bildene ser man tydelig at Panenka allerede har rukket å løpe frem til femmeteren i det ballen treffer nettet. At bløffen lyktes, skyldtes at den tyske keeperen Sepp Maier lå ute ved sin venstre stolpe og sprellet.
– Det var veloverveid. Teorien min var at keeperen aldri våget å bli stående. Jeg hadde trent mye på det, og hadde scoret slik mange ganger hjemme i Tsjekkoslovakia, sier Panenka. Det var fotballkunst, og «å ta en Panenka» har blitt en del av fotballens vokabular og et vågestykke som hentes frem ved jevne mellomrom. Zinédine Zidane scoret på den måten, så vidt, i selveste VM-finalen 2006, men ettersom han senere skallet ned en italiener og Frankrike tapte, er hans Panenka gått litt i glemmeboken.
Verdens beste
Roberto Baggio fikk nylig spørsmål om han kunne huske hva han følte, der han sto i solen med hendene på knærne i 1994.
– Jeg følte meg akkurat slik du tror. Tristheten går aldri bort, men jeg har lært meg å leve med smerten, svarte Baggio.
Han ble for øvrig kåret til verdens beste fotballspiller i 1993.
Men det har du antagelig glemt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 21 2020
Denne saken ble første gang publisert 07/05 2020, og sist oppdatert 07/05 2020.